Jeg har to som har passert 18 år og yngste datter går i 7. klasse. Jeg kjenner at jeg ikke orker helt å tenke på at de gjør flere av de punktene. Der det finnes aldersgrenser, så holder jeg meg til de. Jeg er ikke så naiv at jeg ikke vet at de kan gå bak ryggen min, men overfor de viser jeg at jeg holder meg til lover og regler (selv om jeg ikke gjorde det selv

)
12 åringen bruker ikke sminke enda, men mange på trinnet hennes gjør det. Jeg tror eldste datter gjorde det av og til da hun gikk siste året på barneskolen, men aldri på skolen.
Kjærester har vi ingen aldersgrense på. Eldste var ca 8 år da hun kom hjem og fortalte om sitt første tungekyss. Vi diskuterte litt smittefare og overføring av bakterier og virus. Han var "litt forkjølet", ja.
Vi har hatt mange samtaler om alle tenkelige og utenkelige situasjoner i livet, også sex. Men å godkjenne at ungene mine som 16 åringer skulle dele seng med andre, det gjør jeg ikke. Det er forskjell på hva de driver med og hva jeg som forelder "godkjenner". Ikke alt de trenger mitt aksept for å gjøre syns jeg.
Alkohol er det 18 års grense på og jeg holder meg til det. At jeg knapt var 16 år selv har ingen betydning. Eller kanskje det er nettopp det det har.
Jeg tar tak i ting etterhvert som de dukker opp. Ingen unger er like. Jeg oppfordrer og oppmuntrer de til å stole på seg selv og gjøre ting fordi de har lyst og ikke fordi de føler seg presset til det. Syns det er viktigere enn alder (selv om jeg ikke lar ungene få vite at jeg tenker det om alder).
Det viktigste for meg i oppdragelse av tenåringer er å snakke med de, stole på at jeg har greid å oppdra de til å være fornuftige og evne å tenke selv, være der for de når de trenger det og ikke være så naiv at jeg tror blindt på alt de forteller meg. To av mine er over myndighetsalder og puberteten var en innholdsrik tid. En tid full av humør, fart og spenning. Savner den tiden samtidig som jeg ikke vil ha den igjen for alt i verden.