Når er ikke en hemmelighet hemmelig lengre?

Vet ikke helt hvor jeg skal poste denne, eller hvordan jeg skal fremlegge saken. Eller hve jeg vil med det.

Men, altså, som overskriften sier, når er ikke en hemmelighet en hemmelighet lengre?? Hva legger du i hemmelig??

Når noen sier til deg; "Bla-bla-bla. Ikke si det til noen, la det bli mellom oss. Det er hemmelig." Den som sier dette til deg, legger vekt på at dette ville bli mellom DERE. For deg, deg kan man stole på.
Så går det noen dager, du prater med noen(ofte flere) som glipper ut av seg en "hemmelighet", den samme du blei fortalt.
Tar man dette opp med den som har fortalt dette i utgangspunktet?? Og dersom dette gjentar seg OFTE, tar man bare personen mindre på alvor og lar det stå med det??

Noen som skjønner hva jeg mener??

:Frustrert og opplevd dette atter en gang:

Grøten skrev:

Og dersom dette gjentar seg OFTE, tar man bare personen mindre på alvor og lar det stå med det??

Det er det jeg gjør i hvert fall, ellers blir det bare tull. Å si noe hadde jeg aldri giddet i hvert fall.

Jeg har også opplevd dette. Men jeg bryr meg ikke men later som om jeg ikke visste, og forteller det IKKE videre.

Det kommer jo litt an på om min kilde har fortalt en hemmelighet om seg selv, eller om noen andre. Og i alle tilfeller vil jeg spare de mest fortrolige samtalene til noen andre, som kan holde tett om det trengs.

Jeg ville ha spurt den som fortalte hemmeligheten til meg i utgangspunktet:
Er det ikke hemmelig mer? Kan jeg si det til hvem jeg vil? Nesten i hvert fall?

Jeg blir litt forsiktig med å fortelle mine hemmeligheter til en som forteller hemmeligheter til mange. Men om vedkommende ikke er "trofast" som venn med sine egne hemmeligheter, det tar jeg ikke så tungt.

Tar personen mindre på alvor og lar det være med det. Om det ikke er noe det var innlysende at ville såre deg eller andre om det kom videre. Da ville jeg sagt noe.

Tenker at personen er tett som ei sil. Men jeg snakker ikke selv før jeg har fått lov til det. Hvis det er en hemmelighet det er naturlig å snakke om etterhvert, ville jeg spurt om det ikke er hemmelig lenger etter å ha hørt det fra flere andre.

Kommer helt an på hva og hvem det gjelder. Noen hemmeligheter røper jeg ikke at jeg vet uansett hvor mange andre som vet det, andre kunne jeg funnet på å spørre om det ikke var en hemmelighet lengre. Men stort sett så hadde jeg nok bare tatt vedkommende mindre alvorlig, tror jeg?

Om jeg sier at jeg vet eller ikke avhenger av forholdet til både "den opprinnelige hemmelige" og den som forteller videre.

Jeg er mest vant til at vi sladrer innad i familien, og da er det som oftest hyggelige hemmeligheter - eller litt lett bekymring det går i.

Hvis jeg får høre noe som i utgangspunkte skulle være en hemmelighet fra mange andre, så er det nok ikke så hemmelig som det var ment å være. Jeg ville nok ta den personens hemligheter litt mindre høytidelig, men selvsagt ikke delt noen av de. Kanskje vært tilbakeholden med hva jeg ville delt av mine hemligheter også.

Jeg hadde tatt personen mindre på alvor, men hadde nok ikke konfrontert vedkommende.

En hemmelighet er ingen hemmelighet så fort svigermor har fått nyss i det. Jeg jobber hardt med å la mannen forstå at ikke alt må deles med mamma.

For å svare på HI, ville jeg Tenkt Mitt(TM) ang. troverdigheten til denne personen, men ikke sagt noe ut over det.

Jeg tenker at jeg iallefall ikke skal fortelle hemmeligheter til vedkommende - ut over det har jeg ikke gjort noe som helst.

Om jeg vil at folk skal vite noe, så har jeg etpar jeg kan fortelle det til, for da vet alle det innen kort tid.

Og enda bedre - hvis det annonseres på Facebook i koder. DA blir jeg ekstra imponert.
Jeg snakker likevel ikke om hemligheten - men personen blir vel ansett som litt useriøs i mine øyne.

Blir jeg fortalt at noe er hemmelig og at jeg skal holde tett, så gjør jeg det. Vedkommende som fortalte meg det har jo ikke dermed noen plikt til å ikke fortelle det til noen andre enn meg, og for alt jeg vet kan det jo være en av disse andre som har problemer med å holde munn når de skal. Jeg ser vel ikke helt problemet. Får jeg inntrykk av at en person er noe lempfeldig med plapring vil jeg ta hensyn til det i forhold til deling av mine egne private ting, men plages ikke av at andre har hørt samme "hemmelighet" som meg.

Ok, så da tenker jeg mitt og lar det bli med det, tror jeg.
Og tro meg, jeg forteller IKKE hemmeligheter i retur til vedkommende. Ever!

Men om det er din sjef, eller bestevenninne. Ville du da sagt noe??

Olive Oyl skrev:

Blir jeg fortalt at noe er hemmelig og at jeg skal holde tett, så gjør jeg det. Vedkommende som fortalte meg det har jo ikke dermed noen plikt til å ikke fortelle det til noen andre enn meg, og for alt jeg vet kan det jo være en av disse andre som har problemer med å holde munn når de skal. Jeg ser vel ikke helt problemet. Får jeg inntrykk av at en person er noe lempfeldig med plapring vil jeg ta hensyn til det i forhold til deling av mine egne private ting, men plages ikke av at andre har hørt samme "hemmelighet" som meg.

Ser poenget ditt og mulig jeg ikke fikk frem mitt.

Når man blir fortalt en ting og personen gir uttrykk for at man er den eneste som vet, fordi nettopp deg kan vedkommende stole på, er det fortsatt ok å spre det til gud og hvermannsen?? Med de samme ordene, at deg kan jeg stole på bla bla bla. Uten at man sier noe??

Grøten skrev:

Ok, så da tenker jeg mitt og lar det bli med det, tror jeg.
Og tro meg, jeg forteller IKKE hemmeligheter i retur til vedkommende. Ever!

Men om det er din sjef, eller bestevenninne. Ville du da sagt noe??

Spiller ingen rolle. Hemligheten hadde blitt ved meg uansett.
Men om det hadde dratt seg mot det latterlige av løsmunnhet - ja, da hadde de blitt konfrontert. *med en latterlig undertone*