Spinoff fra Mims myter om barnevernet

Her svarte jeg flere.

Jeg er glad de finnes, fordi de hjelper mange barn/familier.
Jeg kjenner noen som har pos. erfaring
Jeg kjenner noen som har neg. erfaring.

Min følelse står der ikke: Jeg føler at de IKKE gjør jobben sin!!!! :sinna:

Jeg har endel med barnevernet å gjøre gjennom jobb. Jeg er selvfølgelig glad de finnes. Og jeg ser at mye mediadekning er ensidig og delvis feil. Likevel tror jeg at jeg hadde fått litt panikk om de ville ha noe med meg personlig å gjøre...Jeg kjenner ingen utenom jobb som har hatt erfaring med barnevernet (bortsett fra i adopsjonssaker). Gjennom jobb har jeg møtt mennesker som har hatt positive og negative erfaringer med barnevernet, og jeg har møtt foreldre som har hatt negative erfaringer der det er helt åpenbart for alle andre at det var helt nødvendig for barna.

Jeg er glad de finnes, og hadde nok sikkert kunne bedd dem om hjelp hvis jeg trengte det, og jeg kjenner ingen som jeg vet som har vært i kontakt med dem...

For meg ville hjelp fra BV være siste utvei og jeg kjenner heller ikke (som jeg vet om) noen som har hatt med BV å gjøre.

Det har vært så mange skremselshistorier om BV i mediaene at jeg er litt skeptisk til dem,men allikevel er jeg jo glad de finnes for jeg er sikker på at de gjør masse bra også.
Jeg er enig med den som sa at det er vel så mye foreldrevern,tror nok flere barn skulle fått hjelp fra BV enn de gjør,men at de noen ganger tar mer hensyn til foreldrene.
Men det er jo et inntrykk jeg har fra mediaene,det er jo de groveste overtrampene vi hører om og ikke alt det bra de sikkert gjør.

Jeg benyttet meg av dem da jeg var kreftsyk og trengte avlasting til min sønn. En veldig god opplevelse, og vi fikk annen hjelp også det var nemlig barnevernet som betalte sykepleieren som var hjemme hos oss slik at jeg kunne være hjemme hos min sønn.

Ellers så kjenner jeg veldig mange som har gode erfaringer og en uhyrlig andel som selv føler at de har en dårlig erfaring. Det kommer av mitt yrke, jeg arbeider med barn og ungdom.

Jeg vet at det er mange gode saksbehandlere der ute, men vet også at de kommer inn for sent med tiltak, tiltakene er kanskje ikke godt nok tilpasset og til slutt kan det gå virkelig galt. Heldigvis går det godt med en god del av de barna og ungdommene som kommer inn under barnevernets vinger.

Man skal ha i bakhodet at det som står i media er familienes syn på saken. Barnevern, skole og institusjoner har som kjent ikke lov til å uttale seg i enkeltsaker annet enn: "Ingen kommentar".

Skremmern skrev:

Jeg hadde sikkert ikke hatt problemer med å innrømme at jeg trengte hjelp, men jeg hadde neppe kontaktet barnevernet. Hadde de derimot vært i bildet, hadde jeg ikke takket nei til hjelpen, men jeg hadde ikke tatt steget å kontaktet dem selv (frivillig).

Jeg synes barnevernet gjør en fantastisk jobb, stort sett. Jeg har lest og hørt om ganger det ikke har gått så veldig bra, og det er i mine øyne helt utilgivelig.

Sånn tenker jeg litt også. Jeg er glad de finnes, og jeg mener at de jevnt over gjør en veldig bra jobb, med barna i fokus. Men det glipper noen gang, og det er fryktelig tragisk og synd for de som rammes.

Jeg hadde følt det som et nederlag å kontakte de for hjelp selv. Egentlig ikke fordi jeg ville ha følt skam, men rett og slett fordi jeg hadde vært så skuffa over meg selv - som ikke hadde klart være bra nok.

guniss skrev:

Jeg hadde følt det som et nederlag å kontakte de for hjelp selv. Egentlig ikke fordi jeg ville ha følt skam, men rett og slett fordi jeg hadde vært så skuffa over meg selv - som ikke hadde klart være bra nok.

Mener du virkelig at det alltid er likhetstegn mellom at man trenger hjelp og at man ikke er "bra nok"?

Oysan, eek neeeeih ok jeg prøvde sorry herrer og fruer her var det så mange ubearbeidede :moahahaha: knapper som blei trykket inn sammtidig at litt brutal ærlig og ofte fullstendig usensurert og ubehøvlet nettblotting er et uungåelig resulat. Laaang og uff så alt for personlig(igjenn:D)

Jeg blir veldig trist (og litt glad)av å lese denne tråden av flere årsaker.

Den ene tingen som blir nevn forholdsvis ofte er et sinne over at barneværnet fremstår mer som et foreldreværn, at de ikke gjør jobben sin og griper inn og fjerner barn som trenger det.

Ja det kan i uhelldige situasjoner/resusjmangel feiltagelser både pga. menneskelig svikt og bare det forferdelige at av og til er det ikke synlig før det er forsent, hende at barn ikke får den hjelpen de trenger og ikke blir tatt ut av hjemmet når det er nødvendig.

Dette er ikke fordi de "jævlene" i barneværnet sitter på ræva og ikke gjør jobben sin, dette er et utrolig vanskelig og intrikat både psykologisk og juridisk byrokratitisk system som ikke er der for å hindre at barn blir fjernet eller for å verne "slemme" foreldre, det er nemlig sånn at å miste foreldrene sine også de som ikke får til å være foreldre slik man mener det er akseptabelt,
er noe av det aller mest traumatiske og ødeleggende et lite menneske kan oppleve ikke fordi det ikke av og til er absolutt nødvendig, men fordi det er et grunnleggende instinkt.

Når man har levd med et system som normalen, er det dette som er den eneste kjennte virkelighet, barn knytter seg til de foreldrene de har fordi det er det de er programert til for å overleve.

Når man bryter denne tilknyttningen er det en enormt traumatisk og ofte skadelig prosess selv om det er snakk om liv eller død.

Men ja i noen tilfeller er skaden ved å ikke bli fjernet større en skaden ved å bli fjernet.

Å få denne tilknyttningen revet over gjør videre tilknyttning vanskelig spesielt fordi mange er så sårbare i utgangspkt. pga. omsorgsikten de i forskjellige varianter har opplevd, "normal" ommsorg blir for noen nesten værre å takle en galskapen de kommer fra, igjenn manglende resusjer og kunnskap fosterhjem/institusjoner med så mye kjærlighet som bare det, men ikke forståelse eller tid for at barnet har mulighet til å lære den nye måten å få oppfylt primærbehov på kan forekomme. Feil skjer ,men dette er ikke eksakt vitenskap alle- hvert enkelt individ har en unik historie og behov. Problemet er at fungerer det ikke en plass er videre flytting enda mer belastene for barnet, og gjør behandlingen og resosialiseringen enda vanskeligere.

I mange saker må man gjette håpe og bare prøve å finne det beste tilbudet for akkurat dette barnet.

Barneværnets inngripen er veldig ofte i hjemmet og en av hoved oppgavene er å gå inn å unngå at situasjonen blir så ille at ommsorgsovertagelse er eneste alternativ, det aller vanligste virkemiddel er faktisk noe så hverdagslig som barneageplass, men pga av skammen er det ikke disse sakene man hører om. Og de fleste vegrer seg også,noen ganger fordi man er redd for at barnet skal bli stigatisert altså ommsorgstanke fra mor/far fordi det er desverre sånn at barneværnsstempelet ikke er så veldig lett å leve med for et barn.

Hvor mange vet om familier som sliter? Hvor mange har undersøkt om det er grunn til en bekymrigsmeldig, og de som har varslet var dere sikkre? For det er faktisk tungt, og det kan gå hardt ut over en familie å bli utredet om det ikke er grund til bekymring,det er også svært resjurs krevende..fett annsvar ikke sant...dette er oss alle sitt annsvar, barneværnet går ikke ut og "snuser" opp saker selv.
(dette er IKKE en oppfordring til å ikke mld bekymring, men et forsøk på å illustrere noe av hva man må forholde seg til etter at saken er i systemet)

Så har man ettervern problematikken den er nesten ikkeeksisterende(synes jeg veldig subjektivt), mange flinke folk med empati klarer ikke å leve med ansvaret veldig lenge, uten å ta inn over seg de forskjellige skjebnene, heller ikke maktesløsheten det er å ha verktøy som ikke strekker til.

Det skjer forferdelige feil, men det er også fantastisk mange mennesker som gjør en nesten umulig jobb og lever med at det ikke finnes noen akseptabel feilmargin for en feil gjør så enorme skader.

Det er ikke barneværnet som er synderen skal man være sinna på noen vær sint på politikerne som ikke bevilger nok til et arbeid som er så viktig også sammfundsøkonomisk, stem, kom dere ut og gjør noe, det mangler flere hundre akutt plasser og fosterhjem det står unger som ikke blir ommplasert fordi det er ikke noe sted å ha dem.

Også....de stakkarne som har lest hit håpa jeg var ferdig men neida....


Både menigmann fagfolk og ja "desverre" de flest vet at barn som har opplevd ommsorgssvikt veldig ofte møter større utfordringer i relasjon til deres egne barn, nettop fordi de ikke har fått den hjelpa de trengte eller denne ikke virka, for de små uskyldige staaaaakkars barna vokser opp. det er nå jeg blir ubehagelig personlig...

"Alle" går rund å "vet" at man ikke kan ha de verktøyene som skal til, man går da plutselig fra å være barehjemsunge (og tro meg det er stigatiserende i seg selv) til å være potensiell misshandler i allefall i egne øyne,for man har vokst opp med dette, man er blitt diskutert og utredet og blitt klientifisert hele livet. Arven fra foreldrene må man også leve med, og man lærer utykk som arv og miljø før sild og poteter. Man er også i situasjoner der man må lære ting som for andre er selvfølgelige gang på gang.

Når man selv får barn om man da nevner problematikk i egen ommsorgssituasjon er man først i køen for å bli sjekket i alle sømmer å kanter, det er like skammfult og intenst krenkende for oss som for alle andre OM det er nødvendig eller ikke, virker det da særlig fristende å be om hjelp sånn litt føre var, eller er det da en natulig reaksjon å holde kjeft og løpe skrikende vekk hvergang man hører utrykket sosionom?

Det er også spesielt tungt fordi man får en dobbelt rolle, det er for mange svært tungt og en spesielt grusom opplevelse å bli sett som ikke egnet og oppleve at man ikke klarer å gi sine egne barn det man selv ikke fikk, det er ikke så lett som å si at "om jeg trengte det ville jeg vært takknemmelig for hjelp" for alle.

Derfor må barneværnet være et familieværn og arbeide med hele familien ikke bare barna for å bryte opp en familie uten å ha gjort alt man kan for å redde den kan gi veldig veldig lange og triste konsekenser i mange generasjoner.(ser dere jeg tenker også sånn...😱)

Holdningen at det å som foreldre måtte få hjelp til å være foreldre er noe å skamme seg over den ligger som en tung sky over livene til mange tidligere barneværnsbarn ...vi har nemlig levd med våre foreldres skam vi skammer oss allerede, selv om faktisk veldig veldig mange av oss er vel så ommsorsfulle og gode foreldre som alle andre. Det er nemlig mulig å være både inteligent og istand til å tilegne seg kunskap og bruke i noen tilfeller andre verktøy for å få til de tinga som ikke er lært gjennom morsmelka. Menneskets evne til overleve og faktisk heles er enorm, mye mye større en risikoen for å bli ødelagt.(det er her jeg mangler en kombaja smily)men heyh jeg skal ikke si at det ikke tiltider er forbanna vanskelig, men det har jeg hørt det er for "de normale"også.

Og det er faktisk sånn at langt de fleste klarer seg og det er ikke bare barn av ommsorgsvikt og barneværnet som ikke klarer rollen som foreldre faktisk er det ganske få i forhold til hva man ofte tror.
Men terskelen for å ta imot hjelp om man selv har opplevd ommsorgssvikt er ofte høyere pga. av de tinga jeg prøvde å beskrive ovenfor.

Så litt sutring:
Det er også ganske demotiverende og skulle forsvare sitt valg av yrke og videreutdannelse OM man velger å nettopp arbeide i barnevernet eller med barn-unge /foreldre-familie i krise, jeg tror ikke det er prosentmessig flere av oss som er idioter og ikke istand til å skille mellom egen reaksjon og andres en andre som har andre motiver for å velge dette yrket, noen er det selvfølgelig, men jeg er så drit lei av å måtte skamme meg over hvem jeg er å leve med mine foreldres skam, at det er dem og oss- OGSÅ blandt de utdanna innen de forskjellige relevante fagfeltene, det føles som man ikke har tro på sin egen jobb, at det ikke er mulig å komme ut på andre sia og være et rasjonelt voksent menneske.

Det er kansje ikke så rart for vi som vet at det virker ganske så ofte vi holder kjeften vår for å bli hørt.....

Jeg må prikke andre brukere før jeg får prikke era igjen.
Et godt, forklarende og nyansert innlegg, era!

Veldig bra, era.

allium skrev:

Mener du virkelig at det alltid er likhetstegn mellom at man trenger hjelp og at man ikke er "bra nok"?

Nei. Jeg gjør jo ikke det. Men likevel er jeg ganske sikker på at JEG ville ha følt det.

Nettopp derfor er det jo så viktig å fortelle de som søker hjelp at det de gjør er å være gode foreldre. For du er nok ikke alene om å skulle føle det sånn.

Det å søke hjelp når man trenger det til tross for de ubehagelige følelsene det medfører er en utrolig god og lovende foreldreegenskap.

Glemte å trykke på at jeg er glad de finnes.
Jeg ville kontaktet de for å gå hjelp uten å nøle, men jeg ville følt det som ett nederlag. :ærlig:

For meg ville hjelp fra dem ville være siste utvei - krysset jeg av da undersøkelsen ble laget.

Jeg er veldig glad for at de finnes.
Jeg er ansatt i barnevernet og jeg elsker jobben min. Jeg lever og ånder for den og kunne ikke tenkt meg og jobbet med noe som helst annet. Jeg er avhengig av å ha en jobb hvor jeg kan gjøre noe meningsfyllt, jeg MÅ ha en sånn jobb - det er kjempeviktig for meg.

Nå har jeg ikke lest svarene i tråden...

Jeg er glad for at BV finnes, men jeg kjenner ingen personlig som har vært i kontakt med dem.

Tror kanskje jeg ville følt det som en skam dersom barnet mitt ble "tatt" av barnevernet, men jeg er ikke i en slik situasjon at dette er et tema. Ber man selv om hjelp fra barnevernet, stiller saken seg en smule annerledes.

Gammel tråd, som kom opp fordi noen har svart på undersøkelsen. Uansett, har lukket pollen nå.