Medias rolle ved alvorlige hendelser ...

Jeg blir litt sjokka.

Jeg syns at lokalavisen vår er ganske nærgående i enkelte situasjoner.

Det siste er nå i helga. En ung gutt omkom i en bilulykke natt til fredag. Han hadde en stor omgangskrets og mange unge samlet seg til sorg i hjemkommunen hans. I nabokommunen der han gikk på videregående ble det åpnet for at elevene kunne møte på skolen for å være sammen. Kjempefine tiltak.

Så har vi lokalavisa da. De har lagt ut bilder fra begge sørgemarkeringene og i tillegg har de vært på åstedet og tatt bilder av sørgende der. Det er nærbilder der vi kan se hvem som er tilstede. På den ene side kan man si at det er viktig å gi sorg et ansikt, men jeg tror neppe de sørgende vi ser bilder av har blitt spurt om de ville bli tatt bilde av. Om de har gjort det så syns jeg ikke det er noe de skal bli spurt om i en sånn situasjon. Dette er unge mennesker som sørger og har det tøft.

Hva syns dere om at avisene er nærgående der mennesker er i sorg?

På toppen av det hele ble navnet til den omkomne lagt ut på nettet tidlig på morgenen etter ulykken. En jeg kjenner var tilstede da ei fikk vite at hennes venninnes sønn var død i denne ulykken. Det var en person som hadde sjekket på internett og uvitende om at ei i rommet sto familien nær som informerte om navnet.

Jeg reagerer ikke nevneverdig på akkurat det. Det er mye jeg har å utsette på avisene generelt, men dette har jeg altså aldri tenkt på.

Jeg synes ikke det er feil at media dekker ulykker og tragiske hendelser. Det er en del av jobben media gjør, men det er sikkert vanskelig å gjøre det på rett måte, uten å trå over de sørgendes grenser. De bør absolutt være hensynsfulle i måten det gjøres. Jeg tror for eksempel det vanlige er å ikke filme/fotografere de som sørger forfra, fordi ansiktet gir de sterkeste og mest personlige sorguttrykkene. Rygger og bøyde nakker i en gruppe sørgende gir ikke den samme intimiteten. Etter min mening går media stadig vekk nærmere inn på mennesker i sorg enn det jeg synes er rett.

Vær varsom plakaten tar for seg flere hensyn media skal ta i situasjoner der mennesker er i sorg eller sjokk.



3.9. Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

4.6. Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.

Jeg har mer enn en gang blitt sjokkert over medias håndtering av tragiske ulykker/hendelser.

For en god stund siden var det en hel familie som ble utslettet i en stygg bilulykke, og jeg husker at lokalavisen her la ut bilder av bilen som lå "strødd" overalt, uten å sladde bilskiltet. Da reagerte jeg kraftig og sendte en mail til avisen sporenstreks for å gi beskjed om at de umiddelbart måtte sladde bilnummeret.

Jeg er en sånn person som husker bilskilt, og hadde det vært bekjente av meg i denne bilen, ville jeg visst om det var dem. Nå er ikke et bilde i lokalavisa måten jeg har lyst å få vite at nære venner/familie har forulykket.

Jeg synes at media har krav på å dekke hendelser, men at de burde trå varsomt mht. til de sørgende. Mange sørgende orker vel ikke ta opp kampen der og da fordi man har nok med seg selv i den prosessen, men det er mulig at man kanskje får reaksjoner i ettertid og føler behandlingen urettferdig.

Ja jeg synes media går alt for langt i mange saker. OK de skal dekke en ulykke, men det er ikke nødvendig å være nærgående ovenfor dem som sørger. Jeg synes bilder og intervjuer av folk som nesten er i "sjokktilstand" er helt meningsløst og forkastelig. Folk brude slippe å forholde seg til slikt i en vanskelig situasjon. Vi skjønner at det har skjedd en fæl tragedie, uten at media trenger å gi oss det inn med teskje.

Det mest groteske eksemplet synes jeg var iforbindelse med trikkedrapet i Oslo for noen år siden. Der hadde kjæresten til han som ble drept tent lys på åstedet og lagt en avskjedshilsen. Så var VG der og fotograferte avskjedshilsenen og blåste den opp over en helside (husker ikke om det var førstesiden). Uansett om hun godkjente det eller ikke, så var det langt inn i deres private svære som vi ikke har noe med. Hva i all verden var nyhetens interesse i det?

Jeg synes pressen i mange saker er som ådselgribber. Greit nok de som søker å være i media, men de som mister sine kjære i en ulykke har ikke søkt den situasjonen og er neppe spesielt forberedt på å avvise innpåsliten presse heller.

I grøftekanten ligger det en ung gutt og blør:
Se å ta no'n bilder a'n, det er like før'n dør.
Smi, mens liket er varmt!
Arranger bilder, men fort deg, vær snar,
ikke ring ambulansen før du er klar.
Smi, mens liket er varmt!

Ja, kjør hjem til mora hans og lag et intervju.
Ta bilde av'a mens'a står å griner
Følg opp historien om ei uke eller sju
og legg hennes liv i ruiner.

(Sitat: Øystein Sunde, Smi mens liket er varmt)

Sunde satte fingeren på nettopp slike situasjoner for mange år siden.
Det ser ikke ut til at pressen har tatt sleivsparket til seg, nei.
Vær-varsom-plakaten har ramla ned, og det ser ut til at noen har glemt å henge den opp igjen.