Jeg blir litt oppgitt over at alt skal være svart/hvitt og enten/eller. Barn tar ikke skade av ditt og barn tar ikke skade av datt er ofte et argument som brukes for å fremme den "gammeldagse" barneoppdragelsen. Neivell, så tar de ikke skade av å legge seg sulten. Men, de tar da vel strengt tatt ikke skade av å legge seg mette heller.

Tror faktisk ikke de tar skade av å legge seg mette etter å ha fått spist noe de liker heller.
Hvis jeg legger velviljen til, så tar jeg poenget. Joda, jeg gjør det. Men, jeg synes at meninger om barneoppdragelse "alltid" presenteres så bombastisk.
Her i huset er det ingen som trenger å legge seg sulten. Men, det innebærer ikke at det spises brødskive med nugatti hver kveld. Guttungen får, akkurat slik som vi voksne, velge mellom det som er tilgjengelig av pålegg. Har han ikke lyst på det vi har, vel da får han selv velge. Er han sulten nok til å spise noe han ikke har veldig lyst på? Eller er han egentlig ikke sulten og det kanskje er grunnen til at han ikke har lyst på noe?
Det er selvsagt en balansegang mellom å la barn få valg og det å hele tiden legge seg flat for et hvert ønske barne ytrer. Livet består av valg. Hvorfor skal ikke det å lære seg til å ta valg være en like viktig del av oppdagelsen, som det å lære å forholde seg til at enkelte ganger har man ikke noe valg.