Arbeidgivers holdning når dere er hjemme med syke barn

Etter en diskusjon med flere av vennene våre, så var det mange som fortalte at de ble møtt med sure miner når de gav beskjed om at de var hjemme med syke barn. Dette er generelt pliktoppfyllende mennesker som jeg ikke mistenker for å ta sykedager hverken for seg selv eller barna for å få en "fridag".

Jeg skjønner at jeg har vært heldig med min sjef. Han øsnker alltid barna god bedring, og lager aldri noe "styr" om jeg må være hjemme med ungene grunnet sykdom. Nå er det kanskje en positiv faktor at han har 4 barn selv, og jeg har tilgang til mail hjemmefra 😉 Men aldri har jeg fått en sur mine eller kommentar fra den kanten.

Mannens jobb opptrer på samme måten.

Hvordan reagerer deres arbeidsgivere?

Alle på jobben unntatt 1 person, har små barn. Så her er det bare godbedring-ønsker som vanker. Ingen problemer.

Null problemer her i gården. Heldigvis.

Uproblematisk.

Myrsnipa skrev:

Null problemer her i gården. Heldigvis.

Her også.

Aldri noe problem, hverken fra sjef eller kolleger.

Jeg har vært vant til at det har vært uproblematisk, men fikk ny personalansvarlig i høst som signaliserer sterkt hvor ufattelig mye styr det blir for henne når jeg må være hjemme. Blir skikkelig forbanna bare jeg tenker på det. Heldigvis er hun bare vikar, og den egentlige sjefen min kommer tilbake fra fødselspermisjon i februar/mars. Hun tar alt på strak arm og har småbarn sjøl.

Helt uproblematisk. Både mannens sjef og min leder + andre ledere i bedriften min er alle småbarnsforeldre og er selv borte både med sykt barn, Lucia, planleggingsdager osv.

Jeg har aldri møtt noen sure kommentarer ift det, hverken i forrige jobb eller denne, men det er jo ingen som gjør jobben for meg da .

Jeg har aldri blitt møtt med sure miner om jeg har vært hjemme med sykt barn. Både min nåværende og tidligere leder er småbarnsforeldre, så de vet hvordan det er. Som hos Apan er det ingen som gjør jobben min om jeg er borte, så jeg prøver å få gjort så mye som mulig hjemmefra....

Ingen problemer.

Jeg har aldri tidligere opplevd sure miner pga sykt barn, men her om dagen presterte sjefen min (nyansatt) å si "det passer virkelig dårlig at han er syk idag" og når jeg sa "ja, jeg vet det, men han er syk og jeg skal reise bort resten av uke og det er bare rett og rimelig at jeg tar en sykedag, når mannen mest sannsynlig må ta resten av uken", så presterte han å gjenta dette. Dust. 😡

Samme dag var det artikkel i Aftenposten Aften om stressede foreldre som leverte syke barn i bhg, pga kravstore sjefer...

Både mannen og jeg har mulighet for hjemmekontor og får gjort en del, selv om vi er hjemme, enten mens Junior sover eller på kvelden.

Nei, jeg har ikke blitt møtt med sure miner, men det har vært tider der det passer utrolig dårlig pga lav bemanning, mye sykdom og graviditeter. Jeg var ny i jobben nå i høst, og følte meg særdeles ubekvem da jeg selv lå i influensa etter 3 uker og deretter måtte ta sykedager med barn noen uker etterpå, og etter det har vi hatt et par runder med omgangsyken og delt på det pluss søkt til besteforeldre. Jeg er jo i en slik situasjon redd for å bli oppfattet som en som ofte er borte.

Jeg er i perioder mye borte fra jobb pga syke barn, men blir aldri møtt med sure miner heldigvis. Da jeg jobbet et annet sted kunne jeg nok få en kommentar i ny og ne - men den personen hadde merkelige kommentarer om mangt og mye, så det brydde jeg meg fint lite om.

Ikke egentlig sure miner, men oppgitte sukk når jeg ringer har vært mer vanlig enn uvanlig.

På min jobb virker det som om det er greit, men jeg føler på det alikevel.
Det er nok bare min dumme samvittighet.

Føler ingen mistenker meg for å utnytte systemet.

Jeg har ikke en sjef med barn. Ei heller mange kollegaer meg små barn.
Enten har de større barn, eller så har de (noen få!) ikke begynt å få barn enda.
Tror jeg sprenger sykt-barn statistikken der nå gitt. Dama med 4 unger under 12 år.
Jaja. 🙄
Det er nå en gang slik det er, og det visste de da de ansatte meg.
Er bare i engasjement, men senest fredag sa sjefen han håper jeg skulle bli lenge og at jeg ikke hadde andre jobbplaner, så noe bra må jeg jo gjøre også. 😛

Har bestemt meg for at neste gang jeg er hjemme med sykt barn, SÅ SKAL JEG IKKE HA DÅRLIG SAMVITTIGHET!!
(måtte bare skrive det stort...kanskje det går inn da...)

Nå har jeg ikke hatt mer enn to eller tre sykt barn-dager pr. år de siste fire årene, så det har vel ikke vært så mye grunn for å sukke, men jeg har aldri opplevd å få negative reaksjoner de gangene jeg har måttet være hjemme, nei.

Og jeg skal love jeg hadde vært klar på hvor David kjøpte ølet, om sjefen min hadde prøvd seg på kommentarer i den retningen. Sånt tøv finner jeg meg virkelig ikke i! Heldigvis tror jeg det er en rent hypotetisk problemstilling.

Jeg har opplevd å fått spørsmål om "jeg ikke kunne dele på sykedagene med mannen min" fordi jeg var borte tre dager på rad. Da hadde mannen min tatt alt av fravær på de tre forrige månene, og da jeg tok det opp at arbeidsgiver ikke hadde noe som helst med å legge seg borti hvordan jeg og mannen fordelte ting mellom oss fikk jeg høre at: "han kunne ikke skjønne hva som var problemet med å ta det opp, det ble tatt opp på en helt grei måte."

Det er jo ikke populært å være borte, men det er sjeldent at jeg har opplevd at folk blir sure, eksemplet over er unntaket som bekrefter regelen.

Sjefer som synes det er negativt å være hjemme med sykt barn er ikke sitt samfunnsansvar bevisst. Har selv opplevd at noen leverte sykt barn (omgangssyke) hos dagmamma. Konekvensen ble at alle de andre barna og samtlige foreldre ble smittet. Det er en grunn til at man har sykedager for barn. Sjefer som ikke forstår dette burde tvangssmittes hver gang det går omgangssyke.

Opplevde aldri reaksjoner mot meg, men jeg har overhørt mang en kommentar fra leder, til andre ansatte, etter at folk har ringt inn syk...

DET provoserte meg noe jævlig, og jeg fikk selvfølgelig tanker om hva som ble sagt om meg, bak min rygg.