Har vi alle noe ondt i oss?

Har nettopp sett på Skavlan og det korte overfladiske intervjuet med Philip Zombardo i forbindelse med ett eksperiment han gjennomførte på 70-tallet.

Uansett, tror dere at vi alle kunne fått frem "det onde" i oss ved spesielle hendelser? Vi skal jo ikke langt tilbake i tid for å se hvordan naboer vendte seg mot hverandre i Baltikum, 2. verdenskrig er jo heller ikke fjern. Tror du at du kunne utført psykisk vold mot noen. Tanken er jo helt syk, likevell så skjer det om og om igjen. Sitter og analysere meg og selv og om jeg har så stor integritet som jeg liker å tro.

Nja, det handler vel så mye om massesuggesjon i de tilfellene du nevner over tenker jeg. Noen som husker filmen "Bølgen" fra ungdomsskolen? En veldig tankevekkende innføring i hvor ledet vi mennesker kan bli og i forlengelsen av det gjøre forferdelige ting mot hverandre.

Jeg liker nok også å tro at jeg aldri kunne skadet et annet menneske, men jeg vet jo ikke. Kanskje jeg bare ikke har blitt presset nok eller på riktig måte. Skremmende.

Jeg husker veldig godt Bølgen Fryd. Jeg husker at jeg skrev et lengre innlegg om den på NM en gang, men så ble tråden flyttet over på tant og fjasforum eller noe sånt, og etterhvert slettet. Uansett, den gjorde et stort inntrykk - og bør etter min mening være standard pensum på alle skoler.

Jeg har ikke sett på Skavlan i kveld, så jeg vet ikke hva saken dreide seg om.

Nei, vi har ikke alle noe ondt i oss. Og det er heller ikke alle som har noe godt i seg.
De fleste er påvirkelige for påvirkning utenfra i en eller annen grad, men disse begrepene med god og ond blir så sære for meg - jeg tror ikke noe på noen av dem egentlig. Vi er mennesker. Vi er hverken gode eller onde - men vi kan være istand til litt av hvert i enkelte settinger.

Bølgen husker jeg godt - var en sterk tankevekker dengang - og ja, vil tro at er de som som står meg aller aller nærmest presset til det ytterste så er jeg nok villig til å gjøre endel handlinger som jeg helst ikke vil tenke alt for mye på nå en avslappendes fredagskveld på FP

Har egentlig ikke så mye å si, mer tanken på feks. hvor langt kunne jeg gått for mine barn og famile. Hvem ville jeg vært i en virkelig kritisk situasjon? I en fangeleir, ville jeg vært så snill og god som jeg innbiller meg, svaret er nok nei, overlevelses innstinktet er så stort at man gjør det meste for å klare seg. Det er den skremmende tanken, men ikke nødvendigvis en feil tanke. Tror vi er svært "biologiske" individer selv om vi ofte fornekter dette.

Jeg kunne fint ha drevet psykisk vold mot noen. :ærlig: Ikke mot de jeg er glad i, men mot andre.
Jeg vet ikke om alle har noe vondt i seg, men jeg vet at jeg har. :fremdeles ærlig: