Kritikk mot tematikk i Snøfall 2

Dagbladet har i dag en artikkel hvor det ytres kritikk mot serien Snøfall 2. Årsaken er tematikken, kreftsykdom, som blir belyst. Kritikken støttes av barnepsykolog Magne Raundalen, som riktignok presiserer at han ikke har sett serien.

Jeg er litt usikker på hva jeg mener på generelt nivå. Selv måtte jeg skru av etter å ha sett halvannen episode. Årsaken er at jeg mistet min beste venninne i kreft for omtrent tre måneder siden. Jeg synes jeg har håndtert tapet veldig greit, men jeg klarte likevel ikke å se serien. Det overrasket meg faktisk.

Jeg tenker på én måte at dette er mitt problem. Jeg synes ikke barn (eller voksne) skal skånes for livets realiteter. Jeg er glad for at temaer som angår mange belyses, og spesielt fra medier som feks NRK. Jeg synes ikke barn kan beskyttes mot alt vondt. Det er mange gode grunner til å ta opp slike temaer.

På den andre siden tenker jeg at julebarnetv er noe som kanskje er vanskeligere for barn å velge vekk enn tilsvarende serier som profileres på andre måter enn som en ren adventsserie. Jeg kan godt forstå at dette er vondt for mange å se på, det var jo det for meg, og jeg er voksen. Og samtidig er dette noe «alle» barn ser og sikkert snakker sammen om. Det blir en felles referanseramme på en annen måte enn andre serier.

Jeg forstår dog NRKs argumenter, til en viss grad. Som ansatt i skolen har jeg erfaring med hva man snakker med barn om, og hvordan, om alvorlige ting, og ikke minst hvordan synet på dette har endret seg gjennom det siste kvarte århundret jeg har vært lærer.

Jeg kjøper likevel ikke argumentet med at «alt går bra til slutt». For det gjør det kanskje i Snøfall, men ikke alltid i virkeligheten.

Nei, jeg er usikker på dette, altså. Og det ville jeg kanskje ikke sagt i fjor…

Link:

https://www.dagbladet.no/nyheter/refser-nrk-skikkelig-skuffet/80633401

Jeg svarer på noe helt annet, men jeg kjenner at etter denne Bamsegutt-skandalen, så er min tillitt til NRK ekstremt svekket. Jeg har ikke lenger samme tro på at de klarer å ta rasjonelle beslutninger.

Jeg er i grunnen litt enig med deg. Kan ikke man av og til få et lite avbrekk fra verden? Det kan vel ikke være så farlig at barn får et 20 minutters friminutt der man koser seg med noe som kanskje ikke er helt realistisk, men likevel en deilig distraksjon? Juleseriene i gode gamle dager :fossil: var jo akkurat det. Nå må liksom alt innom krig, fattigdom, sykdom, utenforskap, lidelse. Ja, det er bra at barna lærer at ikke alle har det bra og at vi har et kollektivt ansvar etc, men må det være hele tiden?

Jeg er enig med deg i at barn ikke trenger eller bør skånes for livets realiteter, men jeg synes ikke disse temaene trenger å være med i en julekalender.

Ja, da er dere på linje med meg.

Jeg også.

Miss Norway skrev:

Jeg er i grunnen litt enig med deg. Kan ikke man av og til få et lite avbrekk fra verden? Det kan vel ikke være så farlig at barn får et 20 minutters friminutt der man koser seg med noe som kanskje ikke er helt realistisk, men likevel en deilig distraksjon? Juleseriene i gode gamle dager :fossil: var jo akkurat det. Nå må liksom alt innom krig, fattigdom, sykdom, utenforskap, lidelse. Ja, det er bra at barna lærer at ikke alle har det bra og at vi har et kollektivt ansvar etc, men må det være hele tiden?

Helt enig.
Hverken jeg eller mannen klarte å se Snøfall sammen med datter (15 år). Hits to close to reality.
Heldigvis syns datter serien var fin, til tross for at hun har sett sin mor brystkreft-syk.

Miss Norway skrev:

Jeg er i grunnen litt enig med deg. Kan ikke man av og til få et lite avbrekk fra verden? Det kan vel ikke være så farlig at barn får et 20 minutters friminutt der man koser seg med noe som kanskje ikke er helt realistisk, men likevel en deilig distraksjon? Juleseriene i gode gamle dager :fossil: var jo akkurat det. Nå må liksom alt innom krig, fattigdom, sykdom, utenforskap, lidelse. Ja, det er bra at barna lærer at ikke alle har det bra og at vi har et kollektivt ansvar etc, men må det være hele tiden?

Akkurat dette!

For dem som står midt i en liknende situasjon vil det slettes ikke gi noen gode samtaler at serien også omhandler det vanskelige. Det blir bare en påminnelse.

Og så er jo tilbakefall en stor frykt for både den som har vært syk og de rundt..

Kan man ikke bare få en glad og munter julekalender, uten mye realisme, men magi og fantasi!

Ungene vil veldig gjerne vi skal se den sammen. Jeg synes det er tøft/trist å se på, og jeg tilgir ikke NRK om dette ikke får en positiv slutt. Det finnes så mange andre anledninger til å lære barna om livets realiteter. En julekalender skal være kos!

(Jeg har ikke sett noe av serien)
Men hvis vi snur litt på det da? Disse barna som lever med kreft i nær familie, de har kreften på seg hele tiden, og opplever annerledeshet i større eller mindre grad i forhold til barn som ikke lever midt i det.
Kan vi tenke at det har stor verdi for disse at deres hverdag blir tematisert i Barne-tv?
Kan vi også tenke at jo mer vi normaliserer noe som er skummelt, jo mindre skummelt blir det, også for de barna som ennå ikke har måttet forholde seg til kreft i nær relasjon? Kanskje de står bittelitt bedre rustet når de skal møte dette nært?

Nextlife skrev:

(Jeg har ikke sett noe av serien)
Men hvis vi snur litt på det da? Disse barna som lever med kreft i nær familie, de har kreften på seg hele tiden, og opplever annerledeshet i større eller mindre grad i forhold til barn som ikke lever midt i det.
Kan vi tenke at det har stor verdi for disse at deres hverdag blir tematisert i Barne-tv?
Kan vi også tenke at jo mer vi normaliserer noe som er skummelt, jo mindre skummelt blir det, også for de barna som ennå ikke har måttet forholde seg til kreft i nær relasjon? Kanskje de står bittelitt bedre rustet når de skal møte dette nært?

Ja, jeg ser dette også. Så det var i grunnen mitt ambivalente forhold til temaet som fikk meg til å starte tråden.

Lillesøster (11) og jeg ser serien, og liker den ganske godt. Vi har ingen nære erfaringer med kreft. Det kjennes likevel som pusterom når vi er i Snøfall i motsetning til VU. Forstår at det kan være skummelt for yngre barn og selvsagt at det blir vanskelige eller umulig å se dersom man har nær erfaring. Jeg tror likevel det kan være nyttig for oss som ikke har denne erfaringen i kroppen. Om det er riktig å bruke NRK sin adventkalender for dette formålet kan vi selvsagt diskutere. Men det vil nå bredt ut! På godt og vondt.

Jeg synes egentlig at sykdommen tar akkurat passe stor plass og blir håndtert pent. Noah har en tøff virkelighet og nettopp derfor blir drømmen og det alternative viktig. Det hadde vært noe annet om det var helt 70 talls og bare grå realisme.

Tja, julekalendere har da aldri bare vært kos og idyll? De har jo ofte vært spunnet rundt alvorlige tema som mobbing og utenforskap, fattigdom, rasisme og fordommer, og sikkert andre ting også, mer og mindre innpakket i humor og/eller eventyr. Juleevangeliet er jo strengt tatt ingen solskinnshistorie det heller, spesielt ikke sett i lys av situasjonen i dagens Palestina, med fullt av folk som må søke ly der de kan og føde barn under fortvilte forhold. Den første Snøfall-serien ble kritisert for hvordan fosterforeldre ble framstilt, kritikk blir det uansett. I år er det barn med alvorlig sykdom i familien som får et ansikt, formidlet med et nydelig samspill mellom mor og barn, vekselvis med julemagien i Snøfall. Og forhåpentligvis går det bra til slutt.

Jeg skjønner godt at det kan bli for tøft for noen altså, men det er også stor forskjell på hvordan vi ser TV nå og tidligere. Tidligere var det kun lineær TV, og hvert års julekalender i NRK var den alle så. Nå er det fullt mulig å velge selv hvilken kalender man ønsker å følge med på.

Som Pompel og Pilt barn må jeg si at grunnen til dens enorme suksess var at den ikke var pedagogisk korrekt, og jeg var livredd når jeg så på den som barn. Men livredd som jeg ser tilbake på som et kjært minne. Pompel og pilt ble også kritisert kraftig av samtiden.

Jeg har ikke sett snøfall, men jeg opplever at nrk har hatt en rekke serier med kontroversielle temaer, feks skam i de senere år. Det er jo selve essensen av nrks drama avdeling.

Jeg håper de kan fortsette med å lage tankevekkende drama serier. For de som står i situasjonen, tror jeg det kan hjelpe at omgivelsene har reflektert litt. Om de selv ikke klarer å se på serien, er det helt innenfor i mine øyne.

Mine to har jo mistet sin far til kreft for tre år siden, men de vil likevel se serien og koser seg med den.

Men ellers er jeg enig med deg på en måte.

meisje skrev:

Som Pompel og Pilt barn må jeg si at grunnen til dens enorme suksess var at den ikke var pedagogisk korrekt, og jeg var livredd når jeg så på den som barn. Men livredd som jeg ser tilbake på som et kjært minne. Pompel og pilt ble også kritisert kraftig av samtiden.

Mens jeg tenker at Pomple og Pilt er stjerneeksemplet på hvorfor vi er noen hardhauser vi som overlevde 70-tallet. Jeg synes fortsatt at det er helt grusomt og egentlig ganske vanvittig at det ble sendt i det hele tatt.

Plingo skrev:

Ungene vil veldig gjerne vi skal se den sammen. Jeg synes det er tøft/trist å se på, og jeg tilgir ikke NRK om dette ikke får en positiv slutt. Det finnes så mange andre anledninger til å lære barna om livets realiteter. En julekalender skal være kos!

Det blir jo «feil» det og, om det går «bra» med mor til slutt. Det KAN gi falskt håp til noen. Den eneste fornuftige slutten er en glad slutt, der det går bedre med mor og «åpen slutt» vedrørende sykdommen.