Hvilken organisasjon gir mest andel til de som trenger det?

Jeg kan gjerne tenke meg å gi f.eks. 200 kr til en organisasjon i måneden, men jeg har noen kriterier.

- De skal ikke ringe meg og be om mer penger
- Når/om jeg slutter å gi så skal de ikke heller ringe og be meg om penger
- Pengene skal gå til behøvende i fattige land
- Så stor andel som mulig skal gå til de som trenger det (og ikke til administrative kostnader)

Akkurat nå så vet jeg ikke om noen som klarer dette. Høyest på listen min nå står faktisk et barnehjem i Colombia som drives av en svigermor til en tidligere kollega. Jeg kan gjerne tenke meg å gi til noen av de store, men de skuffer meg hver gang med å ring og mase om kalendere eller annet som de mener jeg trenger. Jeg får fortsatt minst et samtale per dag fra diverse organisasjoner for at jeg har gitt dit en eller annen gang. Jeg svarer ikke lenger.

Jeg har gitt et fast beløp til Redd Barna hver måned i over ti år. De ringer meg et par ganger i året, maks, samt sender meg tiggebrev til jul hvert år. Såpass får man jammen tåle, synes jeg. De er tross alt en organisasjon som gjør gode ting og som lever av å tigge.

De regnskapene jeg har sett for Redd Barna vise a ca. 20 % går til administrasjon og arbeid for å skaffe mer penger, hvilke jeg synes er helt ok.

Jeg gir også en månedlig sum til Unicef, og de tror jeg aldri har ringt.

Jeg gir til Leger uten grenser, og blir ikke oppringt. Men det var kanskje ikke helt den typen hjelp du ville gi?

Jeg syns eks-kollegas-svigermor-hjelp i Colombia høres veldig flott ut, jeg. Hvorfor ikke bare velge å gi penger direkte dit?

Og helt ærlig, hvis det er så ille å bli spurt om å bidra litt ekstra nå og da, så foreslår jeg at du setter 2400 kr inn på en konto anonymt en gang i året i stedet, så slipper du å bli oppringt.

Teofelia skrev:

Og helt ærlig, hvis det er så ille å bli spurt om å bidra litt ekstra nå og da, så foreslår jeg at du setter 2400 kr inn på en konto anonymt en gang i året i stedet, så slipper du å bli oppringt.

Det er ganske stor forskjell på å motta brev i posten, og å bli oppringt. Jeg blir sur når folk ringer meg for å tigge penger. Å sende brev eller e-post nå og da, derimot, er helt OK.

Jeg har faktisk klaget til Leger uten Grenser for at de ikke har sendt meg et "du kan øke ditt faste trekk nå når det er nyttår"-brev. Jeg får nemlig slike brev en gang i året fra Amnesty, og jeg ønsker å gi like mye til de to organisasjonene.

SOS Barnebyer har aldri ringt meg i alle de årene jeg har vært fadder. De sender tiggebrev i blant.

Amnesty har ringt en gang, tror jeg, og da var han som ringte så søt og høflig at jeg sporenstreks økte månedsbeløpet.

Leger uten grenser gjør sin egen fundraising (bruker ikke firmaer) og har veldig gode og tydelige retningslinjer på hvor ofte de ringer givere. De er også Norges eneste egentlige NGO (i betydningen non-govermental) av en viss størrelse. Alle de andre er i hovedsak drevet på statsstøtte med litt ekstra fra private givere (litt spissformulert).

Ulempen med rent private initiativer, som ett enkelt barnehjem o.l. er at de mangler den langsiktigheten større organisasjoner har. En dag blir ildsjelen syk, de går tom for penger eller mister myndighetenes goodwill, og så står barna der.

I de landene hvor nødhjelp trengs mest kreves det mye administrasjon for at midlene skal komme til nytte på en best mulig måte.
Gir man penger anonymt til en av de store organisasjonene slipper man mas.

De store organisasjonene jobber gjerne på flere plan inn i samfunn og gir ikke bare direkte bistand. Det er noe jeg synes er viktig.

Jeg vil anbefale Utviklingsfondet.

Plan har vi så langt god erfaring med. Det samme med Amnesty og Leger uten grenser.
Har hatt to fadderbarn tidligere via Strømmestiftelsen men da de ble voksen så stoppet vi vårt bidrag av div årsaker.

Vi gir en fast månedlig sum til Redd Barna. Vi får brev med spørsmål om ekstra midler ved større katastrofer og det er helt greitt.

Og så gir vi noen bidrag til SOS barnebyer og de oppfatter jeg heller ikke som masete.

Tilleggspørsmål. Er det noen som kjenner til en organisasjon som hjelper romfolk i Østeuropeiske land?

Blå: jeg vet ikke. Det meste som er gitt via eu/EØS-systemet står ubrukt på kontoer i Romania, eller er brukt litt i hytt og vær.

Kanskje Tore-Jarl Bielenberg vet? http://www.tronsmo.no/bok/9788293252016/ROM%C3__SIG%C3%98YNERE_-_I_G%C3%85R__I_DAG__I_MORGEN-EN_BOK_OM_M%C3%98TER_MELLOM_MENNESKER

Teofelia skrev:

Og helt ærlig, hvis det er så ille å bli spurt om å bidra litt ekstra nå og da, så foreslår jeg at du setter 2400 kr inn på en konto anonymt en gang i året i stedet, så slipper du å bli oppringt.

i min telefonliste på mobilen så er det av de siste 10 samtalene 5 som er fra forskjellige organisasjoner som vil ha penger. Jeg syns det er alt for mye, og det gjør meg faktisk irritert. Jeg løper fra halvviktige møter i gangen i høyhælte sko på jobb forå rekke mobilen. De ringer når jeg spiser middagmog all verdens av andre tider. Jeg har gitt penger til Norsk Folkehjelp og flere andre opp gjennom årene og det skulle ikke forundre meg om de teleselskapene som ringer opp for disse organisasjonene bruker mitt nummer til andre organisasjoner også. Jeg vil ikke at de ringer (en gang per år er vel greit, men ikke bruk mitt nummer til andre organisasjoner). Jo mer jeg gir, jo mer telefoner får jeg og dette gidder jeg ikke. Jeg er drit lei.

Oi, det var veldig mye. Hvilke organisasjoner er det som driver på slik?

Jeg skjønner at du ikke ønsker telefoner på daglig og ukentlig basis altså.

Teofelia skrev:

Oi, det var veldig mye. Hvilke organisasjoner er det som driver på slik?

Jeg skjønner at du ikke ønsker telefoner på daglig og ukentlig basis altså.

Jeg vet ikke helt nå. Jeg har lagt dem inn som telefonselgere i min telefon så nå svarer jeg som regel ikke. Jeg tror jeg må endre de til lydløst når de ringer. Det burde gå på iPhone. Jeg er overbevist om at en del av det er Norsk Folkehjelp som var de det begynte med. Ellers er det alle mulige andre, blindeforbundet osv osv. Jeg har bety dem skrått å ringe, men det hjelper ikke. Til slutt blir jeg irritert intelefonen og det syns jeg ikke heller er noe hyggelig, så nå svarer jeg ikke.

Jeg vil heller gi fast en gang i måneden.

Jeg gir til sos barnebyer hver måned og de ringer ikke.

Ellers kan jeg varmt foreslå Kiva. http://www.kiva.org/ - kikk litt på nettsiden og les "about".

Jeg støtter to barnehjem (ikke enkeltbarn) gjennom SOS barnebyer og blir aldri oppringt. Nå har jeg aldri prøvd å slutte, da.

Faste månedlige trekk til SOS Barnebyer, Strømmestiftelsen og Kreftforeningen. Blir aldri oppringt. Av dem. Fra andre kommer det telefoner sånn dann og vann, men ikke ofte. Jeg liker heller ikke sånne telefoner.

Derimot kommer det endel brev. Men det gjør ikke noe.

SOS Barnebyer støttet vi i flere år. De ringte ikke.

Redd Barna med 20 % til administrasjon høres bra ut.

Jeg ringte opp de fem numrene som ringte meg i går. Det var Norsk Folkehjelp, Sjømannskirken (og det er greit, jeg har brukt dem når jeg bodde i utlandet) og en som sier noe som jeg ikke helt hører, men som slutter med NN tale har ringt deg på oppdrag fra en av våre mange oppdragsgivere. To av dem har ringt to ganger så det ble totalt 5 telefoner i går av de 10 jeg fikk eller ringte selv (jeg snakket flere ganger, men da med samme person så det regnet jeg ikke med).

Norsk Folkehjelp var fæle til å ringe meg.

Jeg ble oppringt rett etter å ha gitt en kondolansegave til Foreningen for hjertesyke barn, etter at den hjertesyke gutten til ei av mine beste venninner døde noen dager før sin ettårsdag. Foreldrene ønsket at vi ga penger dit i stedet for blomster. Det ringte en dame som forklarte hvor mye lettere det var å gi penger med det nye systemet deres. Da jeg fortalte at jeg ikke var fast giver, men at jeg nettopp hadde gitt en kondolansegave i forbindelse med min venninnes barns bortgang, fortalte hun med sprudlende stemme om hvor mye enklere det også kom til å bli fremover, med det nye systemet. Jeg var fortsatt opprørt og ute av meg over den lille gutten som nettopp var død, så jeg klarte bare å presse fram, med gråten i halsen, at jeg virkelig håpet at jeg ikke fikk bruk for den tjenesten flere ganger, også la jeg på. For henne var det sikkert en dagligdags ting, for meg der og da var det helt uforståelig at hun kunne snakke så entusiastisk om hvor lett jeg kunne donere penger dit hvis flere av mine venners barn skulle dø av hjertefeil.

Jeg har en venninne som gjør en fantastisk jobb blant burmesiske flyktninger nord i Thailand. Hun driver en organisasjon der, i samarbeid med de lokale. Jeg gir penger til dem, for der vet jeg at pengene blir brukt slik de skal, at de først og fremst går til tiltak, og ikke til administrasjon o.l. (selv tar hun ikke ut lønn fra organisasjonen). Hvis hun skulle ringe meg så er det selvsagt bare hyggelig, men jeg har ikke akkurat vært plaget av det.