Har du byttet etternavn i voksen alder?

Jeg har strengt talt ikke byttet etternavn, men jeg har tatt mannens som mellomnavn. Han har tatt mitt (fiiine skjeldne) som etternavn, var ikke snakk om å gjøre omvendt.

Jeg har beholdt mitt gamle etternavn som mellomnavn og har tatt mannens i tillegg. Mine "gamle" venner har ingen problemer med å finne meg på Facebook og generelt har er de fleste som er interessert i å spore meg opp oppegående nok til å skjønne at "Gaia Nordmann" er samme person som "Gaia Nordmann Olsen".

Næsj, kunne ikke falle meg inn å bytte etternavn. Glitterbarnet har samme etternavn som meg og sambo, akkurat slik som jeg hadde min mors og min fars.

Men det er jo pussig at så få menn ønsker å bytte etternavn da, altså min mann har et relativt vanlig navn, det er ca 2000 i Norge som heter det, og slekten hans har hatt det i ca 80 år. Mitt etternavn er eldgammelt, slekten følges nesten 1000 år tilbake i tid og det er bare 25 stykker som heter det. Hadde vi hatt motsatt kjønn så hadde det vært stor sannsynlighet for at han hadde byttet etternavn. Siden han er mann, velger han derfor å beholde sitt vanlige kjedelige etternavn.

Så jeg tenker sånn jeg: Det er de færreste menn som vil bytte navn, nettopp fordi man ofte er knyttet til navnet sitt, men likelvel tror jeg at en del av nettopp disse glatt synes at kona godt kan ta et navnebytte.

Jeg har ikke byttet navn, og tenker å beholde mitt ved evt. giftemål.

Eldtegutt fikk sambo's etternavn, mitt som mellomnavn. Det var vi enige om.

Når yngstemann også var en gutt var det greit for meg å la han også få sambo's etternavn. Brødrene xxxxx, liksom. Hadde det vært en jente ville jeg nok ha prøvd å få til at hun het det samme som meg, regner med at sambo ville godtatt, han ville ikke ha hatt noen gode argumenter for at også andre barnet skulle få hans navn.

Så det vil si vi har samme modell som esme og nolo. Men det er bare jeg som er jente, dvs mitt navn. Og fler barn blir det nok ikke.

Jeg har tatt min manns etternavn, men beholdt pikenavnet som mellomnavn. Bruker det i sammenhenger der jeg vet det kan være nyttig for folk å kjenne meg igjen på det gamle navnet. 🙂

Men fornavnet mitt er såpass sjelden at det stort sett holder med det. Dessuten har jeg slettesen ikke forandret meg på 20 år, så bilder vil selvsagt bli gjenkjent.

Polyanna skrev:

Dessuten har jeg slettesen ikke forandret meg på 20 år, så bilder vil selvsagt bli gjenkjent.

:har lyst til å se bilder av 20 år yngre Poly:

Jeg har et urkjedelig navn. Litt sånn Kari Hansen. Men jeg ønsket ikke å skifte navn da jeg giftet meg. Dette litt anonyme navnet er liksom meg, det kan være greit å gjemme seg bak. Men jeg har et mellomnavn, og bruker jeg det, så blir jeg den eneste i landet med navnekombinasjonen. Så jeg kan velge om jeg vil være anonym eller litt unik.

Mannen min ønsket for øvrig ikke at jeg tok hans navn. Han synes det er noe tull. Sønnen vår har hans etternavn, rett og slett fordi det navnet er finere. Eldstesønnen min har sin fars etternavn, fordi det er finere. Så vi velger navn etter smak mer enn tradisjon og tilhørighet.

Jeg har aldri likt etternavnet jeg er født med, det passer ikke sammen med fornavnet mitt. Så jeg byttet med glede navn når jeg giftet meg når jeg var 29 år. Jeg har aldri angret på det og kommer aldri til å ta tilbake "pikenavnet" mitt. Tok et familienavn som mellomnavn når jeg giftet meg, det vill i så fall vært aktuelt hvis jeg skal bytte igjen.

Esme skrev:

Men det er jo pussig at så få menn ønsker å bytte etternavn da...

Dette har å gjøre med tradisjoner. Først i 1979 ble kvinner og menn likestilt ved valg av etternavn. I store deler av forrige århundre overtok kvinner automatisk ektemannens etternavn, og hovedregelen var at barn fikk farens etternavn.

Etternavn er imidlertid et moderne fenomen i Norge. Først med navneloven av 1923 kom etternavn i vanlig bruk, da det ble påbudt med slektsnavn. Før dette brukte langt de fleste patronym, gjerne i kombinasjon med et gårdsnavn som kunne endres dersom man flyttet.

Et patronymikon er et avstammingsnavn som helst er basert på farens fornavn, som Hansen, Johansson og Olavsdotter. Det finnes også sjeldne eksempler på at morsnavnet har blitt brukt (matronymikon). Bruken av patronymikon var lenge vanlig i alle de skandinaviske landene, og praktiseres fortsatt på Island, men det er også kjent fra andre land. I løpet av senmiddelalderen begynte spesielt adelsslekter og senere byborgerskapet å ta seg faste slektsnavn, mens patronymikon fortsatte å være vanlig i bondestanden opp til ganske ny tid.

Alfa skrev:

Eg kan sitere kvart eit ord Esme skriv. Eg hadde aldri i verda skifta etternamn. Hadde mannen min prøvd å tvinge meg hadde det ikkje vorte noko bryllup.

Jeg gjorde det av fri vilje, jeg tror faktisk mannen min ble litt overrrasket over at jeg skiftet til hans navn. Jeg er forholdvis "selvstendig" og egen, så det var ikke gitt at jeg ville gjøre det. Men jeg har tenkt på å bytte etternavn til det jeg nå har som mellomnavn så lenge jeg kan huske. Med dobbelt fornavn så er det rett og slett ikke mulig å puste før man er ferdig med å si fødenavnet mitt. Det er for langt uten naturlige pustepauser. Nå har jeg forøvrig minst like langt navn, men det passer bedre til fornavnet mitt.

Vi hadde et ønske om å hete det samme til etternavn nå som vi har gjort oss til en familie. Jeg hadde et etternavn som det bare var ca 50 igjen som het, mens hans var et ganske vanlig -sen-navn.

For ham var ikke dette med etternavn så viktig, og siden det var viktig for meg så bruker vi mitt som etternavn. Alle har i tillegg hans gamle etternavn som mellomnavn. Så det finnes faktisk menn som er villige til å ta konas etternavn. Men han har fått overraskende mye tyn for det; blant annet fra fotballaget sitt.

I det siste har jeg faktisk hørt han presentere seg et par ganger med bare for- og etternavnet. Det er litt rart å høre på, men nå har han jo hatt det navnet i over 2 år, så han begynner vel å vende seg til det.

Jeg tok mannens etternavn da vi giftet oss. Jeg er virkelig glad for at det som gjør meg til meg ikke har noe med etternavn å gjøre. Jeg er fremdeles Skremmern, og imotsetning til Mim, er jeg ikke redd for å si at jeg er en del av min mann og at han er en del av meg. Men det har som sagt ikke noe med bokstavene som utgjør etternavnet å gjøre.

Skremmern skrev:

Jeg tok mannens etternavn da vi giftet oss. Jeg er virkelig glad for at det som gjør meg til meg ikke har noe med etternavn å gjøre.

Da kan jeg snu det på hodet og si at jeg er virkelig glad for at det som får meg til å føle tilhørighet med noen ikke har noe med navn å gjøre. 😉

Eh...?

Skremmern skrev:

Eh...?

Mange sier at de vil at hele familien skal ha det samme etternavnet, at de skal være ett, de føler at de da hører mer sammen, at det er mer romantisk slik osv. Jeg forbinder ingen av de tingene der med navn, vi er like mye "ett" selv om vi har ulike etternavn.

Jeg syns det er mest PRAKTISK enn romantisk at hele familien har samme etternavn. Ikke voldsomt, kolossalt, helt avgjørende, praktisk. Men lettvint og greit.

Kan hende siden jeg er et barn med to etternavn selv at jeg ikke helt ser hvordan det skulle være mer praktisk at vi het det samme.

glitterchick skrev:

Mange sier at de vil at hele familien skal ha det samme etternavnet, at de skal være ett, de føler at de da hører mer sammen, at det er mer romantisk slik osv. Jeg forbinder ingen av de tingene der med navn, vi er like mye "ett" selv om vi har ulike etternavn.

Ja, men da blir det "feil" å signere meg. Jeg kan utifra det jeg skriver ikke se at jeg deler den oppfatningen. Min kommentar var til de som ikke vil miste identiteten sin ved å bytte etternavn, de som sier at etternavnet er det som utgjør dem, osv.

Mitt etternavn er en stor del av min identitet, det har med å gjøre at vi var den eneste familien som het noe så "sært" på bøgda hvor annenhver postkasse bar navnet "Haugen".