Har du musikk du er takknemlig for at noen introduserte deg for?

I owe a favour to a friend, my friend who introdused me to you ...
(Sitat Guns'n'Roses, "So Fine" (

Altså, "Hadde det ikke vært for *** så hadde jeg gått glipp av den fantastiske opplevelsen som musikken til *** er"?

Mannen har akkurat satt på Marillion, og jeg kjenner at jeg er så takknemlig for at han ga meg Fish og Marillion.
Jeg hadde ikke noe forhold til hverken vokalisten eller bandet før jeg traff mannen min, men ble kraftig hjernevasket i starten av forholdet.
Og da han i 2002 dro meg med til Tromsø for min aller første Fish-konsert - da var jeg solgt, fullstendig forelsket i den karismatiske mannen med den store stemmen.
Det har blitt to konserter til, den siste på hjemmebane på Midnattsrocken i 2007, da jeg til og med fikk snakket litt med Fish og la meg fortrylle av hans enorme, intense nærvær.
Han er magisk, musikken likeså, og jeg er min samboer evig takknemlig for at han viste meg det.

hva med dere?

Gjett om!

Mitt forhold til musikk preges av tilfeldigheter, mennesker, stemninger og følelser. I perioder hører jeg lite på musikk utover det som tilfeldig smyger seg inn i ørene, mens jeg i andre perioder kan bruke mye tid på musikk. Noen introduserer meg for noe som fenger, som gir mersmak og får meg til å nøste videre. Nye låter og album av samme artist, artister de har samarbeidet med, koblinger You Tube gir meg etc. Kent, Dave Mathews Band og Barenaked Ladies er musikale favoritter jeg kan takke eksen for.

Det finnes artister og låter jeg har et sterkt forhold til gjennom opplevelser jeg har hatt knyttet til dem, og så finnes det musikk som bare umiddelbart smyger seg under huden på deg. Sånn som Nils Petter Molvær siste album Hamada. Jeg lyttet og ble forført. Ingen sang, ingen tekst, bare denne inderlig tilstedeværende trompeten som smyger seg inntil deg, kryper inn under huden og blir der. Lyd som får nakkehårene til å reise seg og meg til å lukke øynene og bare lytte, koble hodet ut og bare være. Det hadde jeg aldri oppdaget hadde det ikke vært for kjæresten

Arran skrev:

Gjett om!

Mitt forhold til musikk preges av tilfeldigheter, mennesker, stemninger og følelser. I perioder hører jeg lite på musikk utover det som tilfeldig smyger seg inn i ørene, mens jeg i andre perioder kan bruke mye tid på musikk. Noen introduserer meg for noe som fenger, som gir mersmak og får meg til å nøste videre. Nye låter og album av samme artist, artister de har samarbeidet med, koblinger You Tube gir meg etc. Kent, Dave Mathews Band og Barenaked Ladies er musikale favoritter jeg kan takke eksen for.

Det finnes artister og låter jeg har et sterkt forhold til gjennom opplevelser jeg har hatt knyttet til dem, og så finnes det musikk som bare umiddelbart smyger seg under huden på deg. Sånn som Nils Petter Molvær siste album Hamada. Jeg lyttet og ble forført. Ingen sang, ingen tekst, bare denne inderlig tilstedeværende trompeten som smyger seg inntil deg, kryper inn under huden og blir der. Lyd som får nakkehårene til å reise seg og meg til å lukke øynene og bare lytte, koble hodet ut og bare være. Det hadde jeg aldri oppdaget hadde det ikke vært for kjæresten

Ikke sant!!
Kitaro er et godt eksempel på det siste der, bare lukke øynene og lytte.
Jeg hadde ikke hørt om ham heller før jeg traff mannen min.

Min mann har vokst opp i et miljø med eksepsjonelt sær musikksmak, og han (han er ikke så opptatt av musikk som hverken kameratene sine eller meg) og mange av kameratene hans har latt meg høre på mye musikk opp igjennom årene som virkelig har formet min musikksmak (som er litt sær fra naturens side).

Mamma og pappa introduserte meg for mange av mine favorittartister; Carole King, Bob Dylan, Bob Marley, Leonard Cohen, Tracy Chapman. Mannen min introduserte meg for band som Eels og The Strokes. Søsteren min introduserte meg for The White Stripes og Lucky Dube.

Pink floyd... Hadde en "kjæreste" engang i ungdomstiden som sang slik som vokalisten i Pink floyd, han kjøpte også min første pf cd, (den dobbel cd`n mer rødt blinkelys)... ! Og U2 fikk jeg presentert av en kompis... Begge disse gruppene har følgt meg siden.... 🙂

Jepp. Og det er stort sett kjærlighetshistorier.

Min første ungdomsskolecrush lærte meg om Nirvana, en crush i semivoksen alder fikk meg nysgjerrig på Jokke, og min elskede Skilpadda og Scarlett lærte meg om Tom Waits.

Ja, og Mötorhead, dah.

Hadde ikkje det vore for kjæresten min hadde eg ikkje vore så fordjupa i Leonard Cohen, ikkje så nysgjerrig på Tom Waits og aldri hørt om Ryan Adams. Eg er han evig takknemlig.

Pappa introduserte meg for The Beatles, Ralph McTell, Joni Mitchell og Don McLean

En høstdag i 1998 satt jeg på rommet til en kompis i Mexico og spurte om han kunne skrive ned noen gode latinamerikanske band jeg burde sjekke ut. Han skrev ned en lang liste, og flere av dem er fremdeles mine favorittband, som Café Tacuba og Fabulosos Cadilacs.

Café Tacuba:
http://www.youtube.com/watch?v=xZDbdxNpK_0

http://www.youtube.com/watch?v=ZxhH_BCPst0

Fabulosos Cadilacs:

http://www.youtube.com/watch?v=S8Ty8wPSsv8

Ja, og pappa da, som introduserte meg for det aller meste annet, og fremdeles gjør det.

Ein studiekamerat introduserte meg for ei mengd kule band utanfor mainstream og blant dei var The Pixies som er det bandet eg sidan har høyrt aller aller mest på og fortsatt likar aller aller best av alt som finst av musikk.

Min eks-samboer introduserte rock for meg, orker ikke nevne alle band / artister - men jeg setter stor pris på å ha lært meg å kjenne gleden av en ordentlig rockekonsert, og det å ha lært å like den type musikk.

Ja, det er mange. Sånn i nyere tid er jeg veldig glad for å ha blitt tipset om Husky Rescue og Hello Saferide.

Åhja, det var jo fattern som lærte meg Jimi.