Hvorfor

Nabogutten var på døra for å spørre etter Malin nå nettopp. (Ikke fatter jeg at han får være ute slik det blåser her, men that's not my place...)

Lillebror retter et spark direkte i navlen, så jeg gisper og legger hånden på i ren refleks.

Nabogutt: Hvorfor har du baby i magen?
P: Fordi vi hadde lyst på en liten lillebror eller lillesøster til Malin.
N: Men hvorfor er den inni magen, liksom?
P: Fordi den må vokse seg sterk nok før den kan komme ut til oss.
N: Men hvordan kommer den seg ut? Bare tar du den ut, eller?
P: Hehe, nei. Den bestemmer selv når den vil ut, så reiser vi på sykehuset slik at den kan komme ut der.
N: Hvorfor må du på sykehuset, da?
P: Vel. *tenke litt* Noen ganger trenger babyene litt hjelp for å komme seg ut, så da er det bra å være på sykehuset hvor doktoren kan hjelpe til.
N: Men hvordan kommer den seg ut, egentlig?
P: *kremte hoste* Det tror jeg nesten du skal spørre mamman din om...
N: Åja... Da går jeg hjem å gjør det, jeg.
P: Gjør det du.
N: Ja, så kommer jeg ned igjen når Malin kommer hjem.
P: Helt i orden.
N: Da kan jeg sikkert fortelle Malin hvordan babyene kommer ut!
P: :knegg Det kan du sikkert.

Nå vet jo Malin allerede hvordan babyene kommer seg ut av magene, men jeg følte liksom ikke det var helt min plass å forklare fødselens mysterier for nabogutten. Han er ni år gammel, men har et eller annet syndrom/en diagnose som gjør at han ikke har samme forståelse for ting som andre på sin alder. Men han er veldig vitebegjærlig, og spør og graver om alt mulig. Jeg forklarer etter beste evne, men denne gang måtte jeg rett og slett be ham spørre moren sin.

Hehe. Det er den varianten jeg ville ha valgt også ...

Det kan jeg godt skjønne

Jeg ba også broren min spørre mamma da han begynte å spørre meg om sånt. Jeg hadde jo ingen barn! Han var 4 år og jeg var 16.

Så herlig! Bare er så skjønne og spontane.

For the record så har jeg ikke problemer med å forklare om fødsler og slik til mitt eget barn, men vet liksom ikke hvilken retning foreldrenes forklaringer tar. Blir litt feil om jeg sier sannheten, og han går hjem og beskylder moren for å være en løgner.

Det er morsomt når barn spør og graver, og man kan sende de hjem til foreldrene for å få forklaring.....
Husker vi hadde en nabogutt for maaaaaaaange år siden som spurte om ALT mulig.
Kunne stå og prate med han i en halvtime og alt han sa var hvorfor det.
T.o.m når man rett og slett måtte svare at det vet jeg ikke spurte han om hvorfor det.

Jeg ville nok gjort det samme som deg.