De glemte barna - artikkelserie om barnevernssaker

jolie skrev:

Skal mangelen på fosterhjem legges på de ufrivillig barnløse?

Steril het det i gamle dager dager da. Nei, man bør få åpnere skott og mer opplysninger om muligheten til å adoptere de glemte barna i våre egne nabolag.

I reportasjen hvor det står hvordan det har gått med barna står det følgende under en jente: "Hun er nå i et forsterket fosterhjem, hvor fosterfar er frikjøpt for å følge henne opp."
Hva betyr det at fosterfar er frikjøpt for å følge henne opp? Synes det hørtes litt rart ut.

Det betyr vel at de betaler ham den lønnen han ellers ville fått for å jobbe?

Mindy Macready skrev:

Tanken er god, Brutus, men å være foreldre er ikke det samme som å være fosterforeldre - fosterbarn har man ofte på lånt tid, det er ikke det man lengter etter som ufrivillig barnløs. Ikke kan man ha fosterbarn mens man venter heller, for man kan jo ikke bare kaste ut barna igjen den dagen Telefonen plutselig ringer.

Selvfølgelig kunne man ha hatt en praksis hvor flere av disse barna ble frigjort adopsjon i stedet for at de ble evige fosterbarn. Men det er en annen diskusjon.

Er vel en kombinasjon av dette jeg ser for meg. Fosterhjem med adopsjon etter en tid. Det er jo heller ikke noe iveien for å la par i barnløskøen slippe egenandeler ved å ta på seg fosteransvar. Ser ikke noe hinder i å fortsette som prøver etter man har fått et nytt familiemedlem heller. Muligheten for å få egne barn bør ikke fratas dem om de tar på seg fosteransvar. Tvert imot, burde man belønnes med ekstra muligheter.

Mindy Macready skrev:

Det betyr vel at de betaler ham den lønnen han ellers ville fått for å jobbe?

Aha, det høres riktig ut. Takk for svar!

Brutus: av en eller annen grunn gjør du meg litt kvalm nå. Jeg greier ikke helt å definere hvorfor. For det er klart at også mennesker uten barn kan bli utmerkded fosterhjem, men ikke fordi de blir belønnet med økte muligheter til å få egne barn på noe vis. Da blir fosterbarna delvis et middel for å oppnå noe annet og det blir så feil som det kan få blitt. Fosterbarn har opplevd nok å ikke ha den rollen i familien de burde hatt.

Men jeg tror det biologiske prinsipp står litt for sterkt. Det ville i endel tilfeller vært bedre for både barn og fosterforeldre om det var muligheter for adopsjon når sjansene for tilbakeføring er veldig små eller barnet begynner å bli noen år. Fosterhjem blir på et vis aldri helt permanent. Barna får et hjem, men de og fosterforeldrene kan aldri bli helt sikre på at det er varig. Jeg er ikke sikker på om det egentlig er så lurt når man tenker på hva som faktisk skal til for å komme i fosterhjem. Om så foreldrene kommer seg etter noen år vet jeg ikke om det er noen fordel for en halvstor unge å bli tilbakeført.

Brutus - jeg tror ikke du forstår helt verken hva det vil si å ha fosterbarn (det er en grunn til at de havner i fosterhjem, det et ganske ofte ikke en tur i parken å være fosterforeldre) eller hva det vil si å adoptere (adoptivbarn er ofte barnevernsbarn, de også). Har man fosterbarn vil det i ganske mange tilfeller få betydning for muligheten til å adoptere. Fordi det er krevende å være fosterforeldre, og fordi det er tilsvarende krevende å adoptere et lite menneske som kanskje har 2-3 år med erfaringer som barn ikke burde ha når de kommer. Ergo er adopsjon og fosterbarn vanskelig å kombinere. I alle fall om man får begge deler omtrent samtidig, som du antyder at man burde få, kom at du sier det bede vært tettere kontakt mellom disse to gruppene.

Å adoptere når man har et fosterbarn på langtidsplassering, eller å få fosterbarn når (adoptiv)barn har slått se til ro i familien blir en annen ting. Men å tro at ufrivillig barnløse er en ressurs for å avhjelpe fosterhjemmangel er i beste fall naivt.

Og så mener jeg at det biologiske prinsippet bør diskuteres. Barn med dysfunksjonelle foreldre bør få en ny sjanse, og slippe uikkerheten det er å aldri vite om de må flytte fra (foster)foreldrene om biologiske foreldre skulle skjerpe seg en gang.

Brutus_ skrev:

Burde vært tettere bånd mellom dem som følger opp ufrivillig barnløse og barnevernet. Mange barn i kø for omsorg, mange foreldre i kø for å gi omsorg.

???
Det er vel ikke nødvendigvis slik at et ufrivillig barnløst par er i en posisjon der de har mulighet til å ta seg av et fosterbarn?
Det er noe helt annet å ta til seg et fosterbarn med en bagasje "fra en annen verden", enn å få hjelp til å befrukte egg utenfor kroppen og så gå en normal graviditet for eksempel.

Eneste "fornuftige" kombinasjon av ufrivillig barnløse og de mange fosterbarna er om det ble løst opp på muligheten for å adoptere dem, for fosterforeldre og foreldre er og blir ikke det samme. Og ja, som mange påpeker, det hadde ofte vært bedre for barnet om det kunne adopteres av fosterforeldrene, og få den sikkerheten det innebærer, enn "muligheten for en gang å skulle tilbakeføres, kanskje". Det er dog en løsning som i hovedsak er til fordel for fosterforeldre (og fosterbarn, selvsagt) ikke noe jeg umuddelbart ser på som en kobling mot ufrivillig barnløse.

Men ja, det biologiske prinsippet står (muligens?) for sterkt, og burde absoutt diskuteres.

Jeg mener at dersom fosterhjem gis skikkelige vilkår så vil det nok være langt flere som ser at de kan greie å ta ansvaret. Jeg har inntrykk av at de som er fosterforeldre stort sett synes selve ungene er helt greie å ta vare på, men det følger så inn i hampen mye baluba med som tar på.

Mjau skrev:

???
Det er vel ikke nødvendigvis slik at et ufrivillig barnløst par er i en posisjon der de har mulighet til å ta seg av et fosterbarn?
Det er noe helt annet å ta til seg et fosterbarn med en bagasje "fra en annen verden", enn å få hjelp til å befrukte egg utenfor kroppen og så gå en normal graviditet for eksempel.

I tillegg har man jo disse barna på lånt tid, som regel. Og det vet jeg ikke om jeg hadde maktet.

Jeg kjenner ikke mange fosterforeldre, egentlig bare en tror jeg. og det er en "familieplassering", så ungen i seg selv har de jo gode grunner til å ville ta seg av, og barnet er vel ikke så problematisk heller, men det følger så mye "ekstra" med at det ble umulig å følge det opp samtidig som hun skulle jobbe (og ta seg av sine egne barn)

Dette ble sånnsett løst i en løsning Brutus ville likt, jenta flyttet til en annen i familien som var ufrivillig barnløs, men poenget er at ja, det er mye jobb "rundt" det å være fosterforeldre. Noe som fort kan virke avskrekkende.

(Jeg har forøvrig ikke turt å lese artiklene enda, jeg vil ikke gjøre det før min sønn er i seng i alle fall, hormonell som jeg er kommer jeg til å grine, og har ikke lyst til å forklare ham at jeg gråter fordi jeg leser om barn som har det vondt.)

Iset skrev:

I tillegg har man jo disse barna på lånt tid, som regel. Og det vet jeg ikke om jeg hadde maktet.

Det er egentlig noe av det jeg anser som vanskeligst ja, å ta et barn inn i sitt hjem, være "mor" for det, men måtte holde tilbake en flik av hjertet sitt, så det ikke skal knuses helt dersom/når barnet skal tilbakeføres... Det tror jeg ikke er en god løsning for ufrivillig barnløse som enda jakter på et eget barn, via assistert befruktnign eller adopsjon. Jeg tror man må ha lagt bak seg den delen, før man kan takle fosterforeldrerollen. (Eller ha fått egne barn, selvsagt.)

Jeg sier ikke at barnløse, frivillig eller ufrivillige såndanne, ikke kan være gode fosterforeldre, men at den rollen er en annen enn det å bli foreldre, så jeg ser ikke synergieffektene Brutus peker på.

Jeg blir også mer og mer sikker å at vi skal bli fosterforeldre en dag, når gutta blir så store at de i større grad er mer selvstendige enn nå. Yes.
Hjertet mitt blør for disse barna som "ingen vil ha".

Jeg kunne godt hatt et fosterbarn, men jeg hadde rett og slett ikke orket alt mikkmakket rundt. Observasjoner, kontakt med biologiske foreldre og kontakten med barnevernet kan bli i overkant.

Jeg har vært ufrivillig barnløs, og ville kanskje ha vurdert å bli fosterforelder, men de to tingene har ingenting med hverandre å gjøre. Alternativet til å ikke kunne få egne barn hadde ikke vært fosterbarn, men adoptivbarn.

Jeg vet nemlig ikke om jeg makter å se et barn bli brutt ned av sine biologiske foreldre som lover og lyver, bygge det møysommelig opp igjen, før vi begynner på nytt.

Det må bli lettere å ta fra folk omsorgen, kjapt og permanent, helst mens barna er helt små. Men på den annen side ville en sånn politikk neppe medføre lavere terskel for varsling.

Mindy Macready skrev:

Det betyr vel at de betaler ham den lønnen han ellers ville fått for å jobbe?

Det stemmer.

smilefjes skrev:

Jeg mener at dersom fosterhjem gis skikkelige vilkår så vil det nok være langt flere som ser at de kan greie å ta ansvaret. Jeg har inntrykk av at de som er fosterforeldre stort sett synes selve ungene er helt greie å ta vare på, men det følger så inn i hampen mye baluba med som tar på.

Altså, jeg mener forsåvidt ikke at de fleste synes ungene er piece of cake heller, men det blir fort litt styrete med tilsynsfører, barnevernkonsulent, fosterhjemsveileder, BUP, PPT, en og annen ankesak og ikke minst samvær med biologiske foreldre som ikke nødvendigvis er spesielt gira på å bidra til å gjøre barn komfortable i fosterhjemmet.

Ja, og grovt underbetalt selvsagt.

Syntes det verste var å lese om moren til Jørgen som fikk fratatt de eldste barna på grunn av psykisk sykdom, så blir hun gravid på nytt og får Jørgen som hun får beholde i hele 6 uker, før de ser at hun har forsømt dette barnet også. Hvor mange sjanser skal slike foreldre få?? Greit, vi snakker nok ikke om onde og slemme foreldre her, men psyke. Og jeg får frytktelig vondt av denne moren, men er man ikke egnet som omsorgsperson i den grad at man klarer ta rikige avgjørelser for barna og innser egne begrensninger, så bør man heller ikke få mange sjanser. Det er jo lek med liv.

Jørgen, 1 år
Da Adresseavisen skrev at Jørgen trengte fosterhjem, var han ennå ikke født. Moren har tunge psykiske problemer og søsknene var allerede plassert i fosterhjem. De første seks ukene bodde han hjemme hos foreldrene. Barnevernet så raskt at foreldrene slet med å gi sønnen tilstrekkelig omsorg. Da Jørgen ble plassert i fosterhjem, var han tydelig understimulert og vanskelig å få kontakt med. Nå har gutten begynt i barnehage og barnevernet har tro på at det skal gå bra med ham.

Radiosnutten om Anders og Thea var sterke saker. :snufs:

Eg synes reklamen for Stine Sofies Stiftelse er veldig god. Ei kolonne med kva naboen veit, kva lærar veit, kva dama på nærbutikken veit og ei kolonne for kva barnevernet veit. Nokon som veit kva eg meinar? Eg leitar.