Intetkjønnsskurr

«Barnet er ensom(t)» skal jeg skrive (eller noe i den duren), men jeg blir ikke helt fortrolig med intetkjønns-t-en i ensomt. Det er sikkert fordi jeg tenker at dette barnet er jo ikke intetkjønn, og barnet kunne jo vært erstattet med han eller hun. Hvorfor skurrer den t-en sånn i øynene mine, og kan jeg slippe unna den?

For meg er t-endelsen naturlig der. Kanskje det er det å 'heve det opp' på et mer faglig nivå som gjør det. Der han eller hun blir 'barnet', og derfor omtales i 'kjønnsløse termer' eller noe sånt? :synsemener:

Dronningen skrev:

For meg er t-endelsen naturlig der. Kanskje det er det å 'heve det opp' på et mer faglig nivå som gjør det. Der han eller hun blir 'barnet', og derfor omtales i 'kjønnsløse termer' eller noe sånt? :synsemener:

Men teksten skal være personlig henvendende og det er et poeng at den ikke blir faglig distansert. Og det er pokkers umulig å unngå «barnet» av og til.

"Barnet strever med ensomhet" eller noe i den dur da?

Eg skjønner problemstillinga, men viss du bruker barnet er -t-endinga nødvending.

Går det an å finne eit anna omgrep? Viss det skal vere personleg henvendande, går det kanskje an å bytte ut barnet med gutten/jenta? Eleven, eller noko anna som indikerer kva setting du har møtt barnet?

Joda, jeg kan omskrive (og har gjort det flere steder), men teksten er lang og henvender seg til mange (altså er det ikke er spesifikt barn jeg snakker om). For variasjonens skyld tror jeg ikke jeg klarer å unngå problemstillinga helt, så da får jeg bruke den dømrade t-en. Men det klinger ikke vakkert i øynene.

Jeg synes t-en er helt uproblematisk i eksempelet ditt og hadde ikke leet på et øyebryn av å lese det i en tekst, helt uavhengig av hvor formell den var.

Nei, det klinger jo ikke godt uten heller, akkurat. :atter nye omskrivinger:

Som nynorskbrukar er eg vand med å bruke han/ho istadenfor den. Så eg letter heller ikkje på eit augebryn, når eg eg ser slike bøyingar (sjølv om eg skriv om, dersom eg står i fare for å bruke han for å referere til ein jentebaby, fordi det er hankjønnsord, så eg skjønner problemstillinga).

Ville du skrevet «Barnet er einsamt» da, nokon?

Eg kan for øvrig fort ende opp med å bruke veldig mykje tid på å skrive om formuleringar, miste tråden i det eg skriv fordi eg blir opphengd i eit eller anna på formuleringsnivå og ende opp med å bruke tre gonger så lang tid som nødvendig, på eit arbeid. Så eg har lært meg til at når eg er inne i ein god flyt, når det gjeld innhald, bare skriv eg. Og så markerer eg formuleringar eg ikkje er fornøgd med med ein #. Når eg er ferdig, går eg gjennom teksten med ctrl.+F og skriv om alle dei markerte setningane. Eg veit ikkje om det er eit relevant tips for din del, men eg synest det fungerer godt, når eg heng meg opp i ord.

Zulu skrev:

Ville du skrevet «Barnet er einsamt» da, nokon?

Ja. «Barnet er einsamt». Eller han/ho er einsam. Men eg ser at den -t-en ser rar ut, så eg ville nok forsøkt å skrive om så mykje som mogleg.

nokon skrev:

Eg kan for øvrig fort ende opp med å bruke veldig mykje tid på å skrive om formuleringar, miste tråden i det eg skriv fordi eg blir opphengd i eit eller anna på formuleringsnivå og ende opp med å bruke tre gonger så lang tid som nødvendig, på eit arbeid. Så eg har lært meg til at når eg er inne i ein god flyt, når det gjeld innhald, bare skriv eg. Og så markerer eg formuleringar eg ikkje er fornøgd med med ein #. Når eg er ferdig, går eg gjennom teksten med ctrl.+F og skriv om alle dei markerte setningane. Eg veit ikkje om det er eit relevant tips for din del, men eg synest det fungerer godt, når eg heng meg opp i ord.

Ja, jeg har også lett for å henge meg opp i formuleringer og fliser, så jeg skriver stort sett bare på for ikke å miste flyten, selv med rufsete ordvalg (men vondt gjør det). Ulempen er at jeg blir mindre kritisk når jeg leser gjennom teksten til slutt, for da ser jeg liksom mest helheten og ikke brudstykkene jeg kan finne på å spikke på underveis. Markering var lurt.