Er NAV virkelig så ille?

Kjempeflott innlegg vixen!

Flott innlegg, vixen!

Jeg tror også at gruppen med ungdom som havner utenfor samfunnet bør man konsentrere seg på, og for meg sånn synsefølete så virker det mer fornuftig at de får tilrettelagt opplegg som kan virke som trening på jobb mer enn at de får en sjekk i måneden og så blir overlatt til seg selv. Vi har ikke som samfunn råd til at ungdom starter voksenlivet sitt på den måten.

Samfunnstjeneste for alle, hadde det vært en løsning?

Jeg tror også at vi har mye å gå på innen ungdomsmedisin og ungdomsoppfølging og at det er der det er verdt å sette inn mye ressurser. Voksne må i større grad finne seg i å bytte beite uten å få betalt utdanning tror jeg. Bra innlegg, vixen!

Jeg tror at vi har lagt opp et utdanningsløp her i landet som gjør at altfor mange ungdommer faller av lasset. De praktiske fagene har blitt for teoretiske. Jeg tror mange trenger å føle at de mestrer, og får til, og at de er viktig, at de kan bidra.

Vixen sitt innlegg var kjempeflott, ja! Og som lærer til ungdom i et land med et så godt utbygd velferdssystem, føles det av og til som å pisse i motvind når man prøver redusere frafall og antall stryk med mer IKT, mindre teori, lesegrupper, leksehjelp, tettere kontakt med hjemmet, spill i undervisningen, mer helsesøster og hva_har_du. Disse tiltakene er vel og bra de, men hovedgrunnen til frafallet er jo at ungdommen ikke er "sultne" nok lenger. De mangler motivasjon til å komme seg gjennom skolen, rett og slett, og det tror jeg dessverre velferdssystemet vår har en stor del av skylden for. (Det gjelder selvsagt ikke alle, men altfor, altfor mange.)
Var det noen som så Kongsvik vg. skole på søndag, der Kine følte på bittebittelitt depresjon og spiseforstyrrelse for å få sykmelding og dermed slippe tentamen? Lene K.J tar den norske skolehverdagen så på kornet at jeg nesten satte latteren i halsen der jeg satt. Og er det egentlig så rart at ungdommen har bittelitt depresjon og litt vondt i ryggen når de våkner, når vi voksne holder på på samme måten? De er godt opplærerte, tenker jeg. Nå høres det selvsagt ut som om jeg ikke tror at ungdom kan være syke og ha det vanskelig på samme måte som voksne, og det er vel ikke helt det jeg mener, men mitt inntrykk er holder på å slippe en generasjon med svært lite motstandsdyktige voksne ut i arbeidslivet, de av dem som i det hele tatt er interessert i eller kvalifisert for å få en jobb.

rine skrev:

Vixen sitt innlegg var kjempeflott, ja! Og som lærer til ungdom i et land med et så godt utbygd velferdssystem, føles det av og til som å pisse i motvind når man prøver redusere frafall og antall stryk med mer IKT, mindre teori, lesegrupper, leksehjelp, tettere kontakt med hjemmet, spill i undervisningen, mer helsesøster og hva_har_du. Disse tiltakene er vel og bra de, men hovedgrunnen til frafallet er jo at ungdommen ikke er "sultne" nok lenger. De mangler motivasjon til å komme seg gjennom skolen, rett og slett, og det tror jeg dessverre velferdssystemet vår har en stor del av skylden for. (Det gjelder selvsagt ikke alle, men altfor, altfor mange.)
Var det noen som så Kongsvik vg. skole på søndag, der Kine følte på bittebittelitt depresjon og spiseforstyrrelse for å få sykmelding og dermed slippe tentamen? Lene K.J tar den norske skolehverdagen så på kornet at jeg nesten satte latteren i halsen der jeg satt. Og er det egentlig så rart at ungdommen har bittelitt depresjon og litt vondt i ryggen når de våkner, når vi voksne holder på på samme måten? De er godt opplærerte, tenker jeg. Nå høres det selvsagt ut som om jeg ikke tror at ungdom kan være syke og ha det vanskelig på samme måte som voksne, og det er vel ikke helt det jeg mener, men mitt inntrykk er holder på å slippe en generasjon med svært lite motstandsdyktige voksne ut i arbeidslivet, de av dem som i det hele tatt er interessert i eller kvalifisert for å få en jobb.

Jeg tror absolutt noen er sånn. Men det går heller ikke an å si at alle er sånn. For det er definitivt hardtarbeidende ungdom der ute, som gjør en strålende jobb.

Men at vi får en generasjon(er) som er veldig klar på rettighetene sine, og hva de kan kreve, istedet for plikter og ansvar - det tror jeg nok vi kan se. Som føler at de rettighetene er noe som bare er der, uten at de helt vet hva som ligger bak alle ordningene, og at pengene faktisk må komme fra et sted. Og ikke minst, hvor bra vi faktisk har det med alle våre ordninger.

Input skrev:

Jeg trooooor det kan dreie seg om at mange husker den forrige diskusjonen, der Krinoline dro fra "småbarnsmamma-ME" og et annet veldig nedlatende ord.

Jeg husker den imidlertid ikke, og skulle ønske at folk kunne lese det som faktisk står skrevet, fremfor å tillegge andre en hel rekke tenkte motiver fordi de skrev noe i en diskusjon for lenge siden.

Billa skrev:

Jeg husker den imidlertid ikke, og skulle ønske at folk kunne lese det som faktisk står skrevet, fremfor å tillegge andre en hel rekke tenkte motiver fordi de skrev noe i en diskusjon for lenge siden.

Jeg synes ikke hun var særlig krass heller, og det er jo ingen tvil om at hun er inne på noe når vi ser på tallene. Klart det kan føles litt sårt, og jeg har kjent på det mange ganger gjennom mine AAP-år. Men sånn er det med mye.

Problemet med solskinnshistorier ala prolapsen tidligere her er jo at det trykker på noen knapper hos mange som lever i en slitsom situasjon. Er man ikke synlig syk er det utrolig hvor mye sladring og synsing man blir utsatt for, å få det insinuert at mange sykeliggjør seg selv hjelper ikke på selvfølelsen.

Blondie skrev:

Problemet med solskinnshistorier ala prolapsen tidligere her er jo at det trykker på noen knapper hos mange som lever i en slitsom situasjon. Er man ikke synlig syk er det utrolig hvor mye sladring og synsing man blir utsatt for, å få det insinuert at mange sykeliggjør seg selv hjelper ikke på selvfølelsen.

Definitivt. Og jeg kjenner stikket jeg og, men har på en måte hatt så mange år med usynlig diagnose/smerter, at jeg har lært meg å koble det litt ut. Jeg, de rundt meg og fagfolk rundt meg kjenner ståa. Det får holde.

Nå gjør NAV andre ting enn å forholde seg til kompliserte lidelser, da.

Jeg er hovedsakelig i kontakt med de for helt, fullstendig normale ting. Avvikling av pappaperm, hvordan søke utsettelse, hvordan gjør man det egentlig når man jobber freelance og så videre. Det kan være opplagt for oss, men har man bodd i Norge i to år er det ikke nødvendigvis like opplagt, og da er skjemaveldet virkelig helt vanvittig å forholde seg til. Spesielt hvis man ikke snakker norsk.

Maverick skrev:

Nå gjør NAV andre ting enn å forholde seg til kompliserte lidelser, da.

Jeg er hovedsakelig i kontakt med de for helt, fullstendig normale ting. Avvikling av pappaperm, hvordan søke utsettelse, hvordan gjør man det egentlig når man jobber freelance og så videre. Det kan være opplagt for oss, men har man bodd i Norge i to år er det ikke nødvendigvis like opplagt, og da er skjemaveldet virkelig helt vanvittig å forholde seg til. Spesielt hvis man ikke snakker norsk.

Det er ganske vanvittig uansett Man kan virkelig bli forvirret.
Jeg hadde iallefall fylt ut feil skjema sist.

Ja, eller så får man feil info fra nav forvaltning, eller saksbehandler eller kundesenteret.

Jeg er dog veldig fornøyd med mitt kontor idag, hun ringte og nå håper jeg at det blir riktig sånn som vi avtalte.
Jeg opplever en saksbehandler som er grei, det er bare det at veien for å komme gjennom til henne er fryktelig lang.

Jeg skjønner godt hva rine mener, og jeg tenderer til å være enig i at omfanget av fysisk sykdom og psykisk sykdom blant både ungdom og voksne i dag er veldig stort og antakeligvis henger sammen med både manglende motivasjon hos en del og gode velferdsordninger. Samtidig svir det skikkelig for en person som jeg som alltid har både vært ressurssterk, gjennomført utdanning til punkt og prikke, omtrent ikke vært borte fra skole eller jobb en dag i mitt liv og tatt ansvar for syke foreldre og egne barn å høre at diagnosen / tilstanden man har kjempet seg gjennom de siste årene ikke skal generere sykepenger - med tanke på at jeg hadde langt dårligere allmenntilstand enn de fleste personer med langtkommen kreft (sitat lege). Jeg var virkelig ikke i stand til noe som helst, og er man i en slik tilstand mener jeg at et velferdssystem som vårt bør dekke i hvert fall noe av kostnadene. Ikke bare fordi "jeg fortjener det", men også fordi det å slippe å flytte pga katastrofe i økonomien var en var vesentlig grunn til at jeg nå er nesten tilbake i full jobb og at familien vår fremdeles er velfungerende og samlet. Å sette folk på bar bakke økonomisk i en situasjon som fra før er særdeles vanskelig og hvor man rett og slett ikke fungerer fysisk, kan virkelig tippe lasset og sørge for at man aldri kommer seg på beina igjen og igjen kan bidra til fellesskapet.

For øvrig deler jeg oppfatningen om at vi nå har teoretisert så mange yrker at det nesten ikke finnes yrker igjen til dem som er teorisvake - og at skolegangen følgelig også er altfor teoretisert. Jeg tenker med skrekk og gru på hva jeg selv skulle drevet med hvis tegning (som jeg virkelig, virkelig ikke mestrer) skulle vært så avgjørende for livet mitt som lesing er for dem som har dysleksi.

Når det gjelder NAV har jeg gode erfaringer - bortsett fra at de er umulige å få tak i og at jeg hadde fem saksbehandlere på to måneder. Alle jeg har møtt har vært hyggelige og konstruktive, og de har ikke vært vanskelige på noe vis (bortsett fra da pappaen måtte ta over permisjonen fordi jeg ikke kunne løfte sønnen vår, det var vanskelige greier - men vi fikk orden på det også til slutt).

Oslo78:Jeg er med på at velferdsstaten bør dekke noe av kostnaden jeg også, men jeg er ikke for 100 % sykepenger til mer diffuse diagnoser og subjektive plager. (Og det var en generell uttalelse, ikke ment som kritikk/spark/stikk til deg eller andre i tråden.)

Hva er diffuse og subjektive plager, egentlig? Må man ha et amputert bein for å være syk? Hvem definerer hva som er sykt nok hvis ikke det er legen? Jeg har inntrykk av at flere tror at det bare er å si at en er syk så får man stønad. Sånn er det heldigvis og selvsagt ikke. En behandlende lege er jo inne i hele prosessen og avgjør om behovet for en mer tilrettelagt hverdag er tilstede. Hvorfor denne holdningen om at alle forsøker å svindle til seg stønad? Er det virkelig så attraktivt å havne utenfor arbeidslivet?

rine skrev:

Oslo78:Jeg er med på at velferdsstaten bør dekke noe av kostnaden jeg også, men jeg er ikke for 100 % sykepenger til mer diffuse diagnoser og subjektive plager. (Og det var en generell uttalelse, ikke ment som kritikk/spark/stikk til deg eller andre i tråden.)

Jeg vet at det var en generell uttalelse, men jeg er bare ikke med på at det er subjektive plager når man faktisk svimer av fordi man gjør noe så syndig som å prøve å gå i dusjen. Det er grader av alt, og selv om det ikke er kreft eller influensa som gjør at man er fryktelig syk, føler jeg det vondt å få det kalt "subjektive plager". Kanskje fordi jeg hele tiden har følt dårlig samvittighet for at jeg ble syk, at det burde kunne gå an å ta seg sammen...

Jeg tror det vil tvinge seg fram et kostnadskutt i forhold til sykdom og uførhet generelt, men jeg håper ikke det vil kuttes slik at noen diagnoser ikke får noenting. Spesielt de som har "gått på en smell" og som kun i en (nokså kort) periode er ute av arbeidslivet av den grunn, har samfunnet all grunn til å hjelpe over kneika for å få dem på banen igjen både i forhold til jobb, familie og den frivillige innsatsen samfunnet vårt er avhengig av.

Litt på siden kanskje, men relevant til debatten allikevel:

I går var jeg på kurs med Nav i forhold til oppfølging av sykemeldte. Og måten de tenker at vi skal håndtere ansatte som kommer med sykmelding er interessant syns jeg:

For det første så anbefaler de å snakke med alle ansatte i "fredstid", altså før det er sykmeldinger, og oppfordre ansatte til å konktakte lederen sin FØR de går til legen. Kanskje det kan gjøres tilrettelegginger som gjør at man ikke trenger sykmelding?
Når den ansatte kommer med en sykmelding så regnes legens sykmelding i dag som en anbefaling, og det er opp til ansatt og leder og finne ut hvor mye den sykmeldte evt kan jobbe. Det skal gjøres en funksjonsvurdering av den ansatte, se på oppgavene som ligger i jobben eller eventuelt andre aktuelle oppgaver, og om det er mulig med noe aktivitet. Dette skal dermed sendes til legen og NAV i en oppfølgingsplan. Det å være sykmeldt betyr ikke nødvendigvis at man skal være hjemme, men at man er sykmeldt fra oppgavene. Derfor kan man godt komme litt på jobb selv om man er sykmeldt.
Noen ganger er det så alvorlige medisinske tilstander som gjør at arbeid virkelig ikke er aktuelt, men ganske ofte er det jo mulig å være litt på jobb. Om man har vondt i ryggen feks kan man kanskje være noen få timer på jobb, ha mulighet til å ta ting i litt sakte tempo, gjøre litt andre oppgaver, og dermed slippe full sykmelding.
De viste frem statistikker som sier at arbeidsevnen vår synker drastisk under sykmelding, og dess lenger vi er borte fra jobb dess verre blir det. Det er derfor en stor positiv innvirkning på hvor lenge man forblir syk at man er innom jobb og selv om man kanskje ikke er veldig effektiv så er man i kontakt med jobben, som beviselig er viktig.
Det krever mye av arbeidsgiver dette, for man skal finne tilrettelagte oppgaver og det vil kanskje økonomisk være like greit å sette inn en vikar, ihvertfall i enkelte yrker. Samtidig så vil jo de fleste arbeidsgivere ha den ansatte tilbake i jobb så raskt som mulig, og sånn sett er det fint at det legges litt press på denne oppfølgingen.

Jeg tenker at dette er et godt tiltak for å få ned sykefraværet fordi det at ansatte holder kontakt med arbeidsstedet er forebyggende for lange sykmeldinger, og det legger samtidig press på arbeidsgiver til å tilrettelegge.

rine skrev:

Oslo78:Jeg er med på at velferdsstaten bør dekke noe av kostnaden jeg også, men jeg er ikke for 100 % sykepenger til mer diffuse diagnoser og subjektive plager.

Akkurat dette vil nok alltid være slik. Det er noe med at medisin er et fag som også hele tiden er i utvikling. Da jeg vokste opp, var det ingen som hadde diagnosen adhd (jeg vokste opp i ei bygd), nå vet de fleste hva adhd er, og diagnosen er vel også blitt mer differensiert med i alle fall add (og en til tror jeg? Men husker ikke nå hva?). Samme med dysleksi, som også er blitt utvidet til dyskalkuleksi.

Jeg har i tidligere diskusjoner om ME hevdet at det neppe er en - 1 - sykdom. Det er en såpass ny diagnose at jeg vil tro at det "vil skje noe" med diagnosen (enten vil den bli delt i flere diagnoser, eller den vil fremkomme som en "gammel sykdom i ny drakt", eller så vil det komme mer objektive diagnosekrav, eller den vil "forsvinne" eller, eller, eller) Poenget mitt med denne tiraden er at det vil alltid eksistere diagnoser som er uklare, nye eller av andre grunner ikke "helt håndfaste".

I min syv måneder lange sykdomsperiode jeg hadde for en stund tilbake så opplevde jeg NAV som omtrent fraværende. Alt ansvar for å "fikse" meg lå på meg og legen min og oppfølgingen lå på arbeidsgiver. For meg som ikke var 100 % syk og i tillegg er rimelig ressurssterk så fungerte dette helt greit. Med hjelp av de rundt meg klarte jeg å skaffe meg psykolog (privat, betalte selv), begynte å trene (betalte selv, både medlemskap og PT), fikk tilrettelagt arbeidstid som det passet meg best fordi jeg er heldig og har en flott arbeidsgiver og en fleksibel jobb. Det eneste vi merket til NAV var purring på manglende dokumentasjon på dialogmøter og oppfølgingsplan (som vi ironisk nok hadde sendt inn elektronisk via altinn, vi hadde gjort vårt) og innkalling til dialogmøte etter seks måneder.

Jeg mener det at NAV må på banen mye tidligere enn etter et halvt år og de bør komme på banen med hjelpemidler bedre tilpasset situasjonen den enkelte står i. Det er ikke alle forunt å ha råd til privat psykolog, ei heller ha venner som kan formidle kontakt, det er heller ikke alle forunt å ha råd til Satsmedlemsskap og ukentlige treninger med personlig trener. Jeg mener at om NAV hadde kommet på banen da diagnosen utbrenthet var et faktum og sa at vi vet at sånn og sånn kan hjelpe, vi kan hjelpe deg med dette og dette og faktisk vært motoren i hjelpeapparatet så ville flere kommet seg på bena mye før. For en del handler om det Krinoline påpeker, at man ikke alltid selv klarer å se hvor stor restarbeidsevne man har (om man har) eller hva som skal til for at man skal bli frisk. For man blir ikke automagisk frisk av en prolaps selv om man blir sykemeldt for den, ei heller er sykemelding og hvile alltid det som skal til for en som er utbrent.

Sånn som det er nå så drukner verktøykassen til NAV i rutiner, skjemaer, firkanthet og byråkrati.