Når du må stå ansikt til ansikt med din fobi

Jeg tror jeg må sies å ha en noe varierende/ustabil edderkoppfobi. Dvs. at jeg enkelte dager kan forholde meg nær sagt helt rolig og knerte den/de ganske behersket. Men merk; det kommer VELDIG an på størrelsen!!!

Andre dager, og som oftest, får jeg fullstendig hetta i fletta og blir hysterisk, kvalm, irrasjonell, hylende og you name it!!! Jeg har skalket alle luker og totalt isolert rom der ett eller flere beist har åpenbart seg for meg; som f.eks på badet. Ser jeg en diger sak der, har jeg problemer med å oppholde meg i det rommet i god tid etter at edderkoppen er utslettet - helst av mannen eller andre som kommer meg til unnsetning. Jeg er så ille at jeg faktisk har problemer med å gå på do når jeg vet at noen nylig har spylt ned en edderkopp der og sånn ...

Det verste synes jeg, det er i forhold til de store edderkoppene - de aller største vi har her i Norge tror jeg. De som er så store at man ser hårene de har på beina og tydelig øyne og en grusom kjeft av dimensjoner. De dukker nemlig opp på badet vårt med jevne mellomrom, og da holder det jo ikke bare å knerte én ...de lever jo i par, og da er det alltid en til i nærheten!!! Jeg har flere ganger innbilt meg at den andre kommer tilbake for å ta hevn over den vi eventuelt utslettet ...

Det er ikke altfor lenge siden at et "ektepar" av sorten slo seg til i badekaret vårt, der de satt i hver sin ende og hadde spunnet et svart nett over det hele. Jeg blir helt uvel av å tenke på det - jeg har fortsatt mareritt om det og må alltid se i badekaret om det er noe der når jeg er på do eller annet der inne. Det tok også laaang tid før jeg turde å bruke badekaret igjen ...

Jeg må forresten også alltid, hvis lysbryteren er på innsiden av et rom, se på bryteren før jeg tør å skru på lyset - etter å ha opplevd at det satt en edderkopp på en bryter som jeg tok på en gang. Og farget av erfaringer fra da jeg bodde i underetasjen hos svigermor, må jeg alltid riste håndklær før jeg bruker dem ...da jeg bodde der hendte det titt og ofte at både en og to jævler gjemte seg i håndklærne og datt ut av dem når jeg skulle tørke meg. Å fy faen, nå skjelver jeg bare jeg tenker på det!!!

Dere hadde regelrett dødd av å være i samme hus som ei jeg kjenner for noen år siden. Hun hadde visst et "bol" med edderkopper på loftet uten å vite om det, det fant de ikke før senere. Men disse edderkoppene var faktisk av den sorten Absalone snakker om, altså de største som finnes i Norge. De var så store at jeg trodde jeg så syner da jeg var hos henne en gang. På størrelse med sånne, men bare av type vanlig edderkopp, altså med mye større kropp.
De krelte i hele huset, da jeg var der en gang fant jeg 3-4 stk på utsiden av huset, like mange på badet, et par på kjøkkenet og 4-5 stk i gangen. Uansett hvor man oppholdt seg, var det minst 2-3 slike i rommet. Da de fant "bolet" ble det slutt på det, men jeg fatter ikke at de orket å bo i det, jeg tror jeg hadde emigrert, og jeg er ikke så redd for eddiser.

Stor husedderkopp er det vi snakker om - den kan bli opptil 10 cm fra A-Å ... Say no more!!

Der er den ja! Prøv å bo i et hus med flere dusin slike overalt.

Store! Jeg hadde blitt redd av en sånn tror jeg. Glad for at de ikke finnes så langt nord som hit.

Edderkopper og mus!

Mus? De er jo supersøte.

Dixie Diner skrev:

Mus? De er jo supersøte.

Nåja, men jeg har ikke kontroll på de!
En gang var det mus under senga mi, og jeg hadde skikkelig valgets kval om jeg skulle løpe ut eller bli liggende. Hva om jeg og mus løp samtidig, og jeg tråkket på den?!

Gi meg en SVÆR elefant sier jeg bare.

Dixie Diner skrev:

Der er den ja! Prøv å bo i et hus med flere dusin slike overalt.

Eeeeh, NEI!!! *løper motsatt vei*

Mus er forresten veldig søte, bare de ikke havner halvdaue i senga mi etter at katta har hatt fest om natta ...

Jeg var livredd edderkopper i yngre dager, helt til jeg traff min kjære som har skikkelig fobi. Da ble det jeg som måtte ordne opp, da det sto en hysterisk mann i soveromsdøra mitt på natta og brølte at det var edderkopp på do. Etter det har det vært meg som har ordna opp, selv om jeg grøsser. Ungene er ikke redd dem, de er kun hysterisk redd for slanger, noe hverken mannen min eller jeg er.
Veps derimot, der klarer jeg bare ikke å holde meg kald.

Absalone skrev:

Stor husedderkopp er det vi snakker om - den kan bli opptil 10 cm fra A-Å ... Say no more!!

Åherregud, slike har jeg også kommet over en gang for mye.

Mannen og en nygravid Fibi flyttet inn i en kjellerleilighet som midlertidig bosted sommeren 2002, sommeren som enda huskes for sine høye temperaturer som varte langt ut i september. En kjeller med MYE treverk. (Dixie, du husker den. ) Vi skulle ha ny seng etterhvert, men pga stram økonomi hadde vi bare fått tak i madrasser, og disse sov vi på, på gulvet. Funka fint det, vi sov godt vi.

Så en morgen ringer vekkerklokka mi. Jeg snur meg for å skru den av, og stirrer rett i synet på en sånn husjævel. Jeg hopper opp, løper hylende ut på badet, og mannen får beskjed om å kverke den. Jeg slapper av litt etter det, og tør faktisk legge meg igjen når kvelden kommer. Neste morgen ringer vekkerklokka igjen, og i det jeg snur meg legger jeg merke til noe som er litt "feil" med vekkerklokka. Og joda, kjerringa til gårsdagens monstereddis sitter med beina spredd utover hele ansiktet på vekkerklokka. Mannen bråvåkner av et hyl, for andre morgen på rad, og må selvsagt knerte denne også.

Den dagen fikk jeg lønn, og siden jeg var heldig nok til å ha kontor i etasjen over en møbelbutikk, bestemte jeg meg for at NÅ skulle det bli seng! Jeg skulle ikke sove på gulvet en eneste natt til! Jeg marsjerte inn, sa at jeg skulle ha en seng de hadde på lager fordi jeg måtte ha den NÅ, og tok taxi hjem med hele sulamitten. Da mannen kom hjem fra jobb den kvelden sto det en splitter ny seng på soverommet.

Jeg har slangefobi og har ikke møtt på noen slanger sammen med barna før vi var i Danmark i sommer, i en dyrepark. De vet godt hvor redd jeg er. I dyreparken gjorde jeg noe jeg enda ikke skjønner at jeg turte.

Kopierer "historien" inn her. 🙂 (ligger og et annet sted på forumet)

Vi har vært to uker i herlige Danmark og hatt det aldeles strålende. Vi var i nydelige Blåvand.
Ene dagen var vi i Blåvand Zoo. Kjempekoselig dyrepark. Jeg visste at de hadde slanger der og var derfor litt urolig i kroppen hele tiden. Har total angst/fobi. Orker ikke se slanger på tv, i blad o.l.
Kl 1130 skulle der vært slangevisning i cafeen. Ungene ville selvsagt se dette så vi rusla mot cafeen, mannen og ungene gikk inn og titta på noen slanger i et glassbur. Jeg drista meg halvveis inn. Hadde ikke kommet noen med slanger utenfor bur enda, men idet jeg snur meg for å rusle ut har det kommet ei et stykke fra meg meg med en stooor slange rundt seg. Jeg fikk hjerte i halsen og kom meg lynende kjapt ut en lang omvei.
Turte stå i døråpningen å ta noen bilder, ungene fulgte spent med på det hun fortalte om slanger. Etterpå kunne de som ville ta på slangen. To av ungene var ikke redde og tok på den, jeg stod fortsatt i døråpningen da jeg plutselig må ha gått ut av meg selv for jeg bestemte meg for at jeg skulle jammen ta på den jeg og......!!!. Gikk forsiktig lenger og lenger inn i rommet. Tok noen flere bilder. Hjertet dunket fortere og jeg merket jeg var skikkelig redd. Nærmet meg sakte. Mannen og ungene vet hvor redd jeg er. De stod ganske nærme. Kom meg bort til de, hjertet hoppet omtrent ut tror jeg, aldri vært så redd før. Rekte ut hånda og trakk den tilbake, skalv, rekte den ut på nytt og tok på slangen (skjelver her jeg skriver og...). Fytti helsike for en opplevelse. Gikk fort unna og da kom tårene, det rant, helt plutselig. Var så redd men og letta. Gikk ut og fikk roa meg litt ned og kjente jeg var stolt. I did it. 🙂
Er like redd i dag men dæven for en grense å pushe. 🙂