Spinoff: Når oppdager barn/omgivelser hvilken seksuell legning de har?

Apropo tråden om å "passe seg så han ikke blir homo": Er det noen som har noen formening om når seksuell legning eventuelt gjør seg gjeldende hos barn? Vanskelig å formulere seg på en smart måte her, men altså, hvor tidlig opplever homofile barn seg selv som annerledes enn hetrofile barn, evt som annerledes enn heteronormene som omgir dem, og hvor tidlig kan kan man som forelder oppfatte tegn til dette?

Må legge til at basert på mine "teoretiske briller" (bl.a. litt queer theory) så tenker jeg at seksuell legning ikke er så enkelt som at man enten er det ene eller det andre, mer som at man kan ha mer eller mindre tilbøyelighet til det ene eller det andre. Men når blir slike tilbøyeligheter tydelige for en selv og omgivelsene?

Jeg husker i alle fall at jeg forelsket meg i gutter fra lenge før jeg begynte på skolen - sikkert fra jeg var 3-5 år.

Elinblu skrev:

Jeg husker i alle fall at jeg forelsket meg i gutter fra lenge før jeg begynte på skolen - sikkert fra jeg var 3-5 år.

Me too....

Vil ikke det være ganske individuelt da? I tillegg vil jeg tro at det er lettere å finne ut at man liker motsatt kjønn relativt tidlig, i og med at det er det som forventes av samfunnet. Følelser for samme kjønn kan sikkert misforstås av både den som har dem og de som er mål for dem.

Min meget gode venn fant ut av ting da han var i midten av tenårene. Men å lande helt som homofil og bare det tok faktisk noen år etter det også.

Andre homofile jeg kjenner har visst det fra de var bittesmå og lekte prinsesser. Jeg vil tro det varierer veldig.

I følge Tore Langfeldt er gjennomsnittsalderen for gutter rundt 7 år, mener jeg å huske. Jenter litt senere. (Eller kanskje det var jenter 7 og gutter tidligere? Noe sånt)

Det må jo nødvendigvis variere mye, all den tid man har mange eksempler på at folk "oppdager sin legning" som voksne. Så kan man selvsagt diskutere i hvor stor grad det har vært snakk om fornektelse og undertrykkelsesmekanismer.

Har også hørt Thore Langfeldt snakke om noe slikt som fem-seks år for gutter og litt eldre for jenter (hans forskning går vel stort sett på gutter, tror jeg).

Jeg mener å ha hatt crushes på andre av samme kjønn tidligere enn jeg egentlig reflekterte over at dette var noe som utgjorde annerledeshet, type i barnehagealder.

Det med når foreldre/andre kan oppfatte tegn er vanskelig. Å "sense" homofili hos en treåring betinger vel helst at man tillegger legningen (noe queer theory vel knapt anerkjenner som begrep, forresten) egenskaper utover "jeg forelsker meg i/jeg tiltrekkes seksuelt av," og det er jo veldig lite pk å koble tradisjonelt feminin/maskulin adferd opp mot legning. Jeg har nå litt troen på gaydar likevel, og jeg har møtt et par unger i barnehagesammenheng som jeg ville bli særdeles lite forbauset over å møte på homoutested om en femten-tjue år.

Jeg visste fra jeg var 4-5 år år at jeg var "annerledes", men uten å kunne sette fingeren på hva som egentlig var annerledes. Og kjæresten min i tenårene, mente at jeg måtte iallefall være bifil, men jeg nektet iherdig. Ikke før jeg som tjueåring ble hodestups forelsket i ei jente jeg jobbet sammen med, skjønte jeg tegninga. Treig til tusen... :kremt:

Hvordan vet man egentlig at man er annerledes når man er et lite barn? Altså, hva har man av kunnskap til å sammenligne med i forhold til hva andre barn tenker og føler?

Jeg husker jeg var dødsforelsket i en gutt da jeg var 6 år, siste året på barnehagen. Det året jeg begynte på skolen ble jeg kjempe forelsket i en jente. I seinere tid kan jeg se at jeg var veldig misunnelig og ville _være_ henne, mens med gutten ville jeg gifte meg. Altså var det en forskjell, men det er virkelig ikke lett når du står der og blir både lei deg og sjalu om noen andre leker med "jenta di".

De som gikk på barneskolen som vi "alle" mistenkte var homofile har nå kommet ut av skapet. Merkelig det der.. Men man kommer kanskje tett på andre i den alderen.

Jeg har jobbet sammen med mange homofile, og gjengangeren i samtaler ang dette har vært at de tidlig følte at de var annerledes på en måte, men at de ikke klarte å sette ord på hva som var annerledes. Sikkert mye pga det Sitron spør om; de vet ikke hva de skal sammenligne med.

I takt med at puberteten har kommet, så har også brikkene falt på plass.

Av de jeg kjenner så strekker det seg fra "jeg har altid vist det" til "jeg våknet en dag i en alder av 34 og kjente at det var feil å ha en mann ved siden av meg".
Om sistnevnte er snakk om fornektelse og undertrykkelsesmekanismer, er som Shute nevner, ikke godt å si.

Sitron skrev:

Hvordan vet man egentlig at man er annerledes når man er et lite barn? Altså, hva har man av kunnskap til å sammenligne med i forhold til hva andre barn tenker og føler?

Ikke nødvendigvis noe særlig om andre barn, men man ser jo hvordan voksne lever. Stort sett han & hun.

De fleste tre-fireåringer begynner vel også å få et begrep om hva f.eks en kjæreste er, og når man samtidig møter forventninger om at det vil være en av motsatt kjønn (fra voksne helst) får man vel ganske raskt en anelse om annerledeshet. Trur æ.

Jeg husker at jeg visste det var tabu i tidlig barneskolealder en gang.

Jeg husker jeg begynte å "synes gutter var søte" fra 6 år ca. Datteren min startet på skolen i høst, og i løpet av høsten har det kommet små drypp om at noen gutter her og der er søte. På tv også. Hun blir litt beskjemmet, men samtidig fortsatt veldig ærlig.

Jeg vet ikke om jeg er helt enig. For etter min erfaring så er barn i den alderen ofte kjærester med samme kjønn også, for ikke å snakke om med mamma, pappa eller andre de er glade i. Mulig jeg ikke har omgått folk som er snerpete og dermed ikke barn som kun ser kjærlighet som noe mellom mann og dame.

Sitron skrev:

Jeg vet ikke om jeg er helt enig. For etter min erfaring så er barn i den alderen ofte kjærester med samme kjønn også, for ikke å snakke om med mamma, pappa eller andre de er glade i. Mulig jeg ikke har omgått folk som er snerpete og dermed ikke barn som kun ser kjærlighet som noe mellom mann og dame.

Ja, jo, til å begynne med så, men jeg innbiller meg at det er en gradvis overgang de årene - sånn tre-sju omtrent? Synes ikke jeg hører de største barna på storbarn være kjæreste med noen av samme kjønn særlig ofte, og i hvert fall ikke guttene.

Men jeg vet ikke, altså.

shute skrev:

Ja, jo, til å begynne med så, men jeg innbiller meg at det er en gradvis overgang de årene - sånn tre-sju omtrent? Synes ikke jeg hører de største barna på storbarn være kjæreste med noen av samme kjønn særlig ofte, og i hvert fall ikke guttene.

Men jeg vet ikke, altså.

Når de starter skolen er det ikke mye snakk nei om å være kjærester med foreldre eller venner. Da begynner jo også de første kjærestekonstellasjonene. 😱

Jeg har også inntrykk av at det er så individuelt at spennet går helt fra at foreldrene så det fra meget tidlig alder og at ungen selv bare alltid har "vært sånn", og helt til der både personen selv og omgivelsene opplever det som en gedigen bombe når det plutselig skjer i voksen alder.

shute skrev:

Ja, jo, til å begynne med så, men jeg innbiller meg at det er en gradvis overgang de årene - sånn tre-sju omtrent? Synes ikke jeg hører de største barna på storbarn være kjæreste med noen av samme kjønn særlig ofte, og i hvert fall ikke guttene.

Men jeg vet ikke, altså.

Nei, jeg tenkte på de yngste, 3-4-5 sånn omtrent. Siden en sa at hun følte seg annerledes i forhold til andre da hun var 4-5.

Forresten syns guttungen min det var helt kurant å være kjæreste med gutt til han flyttet til sin far. Da var han 4.