Hvorfor er man egentlig redd for edderkopper?

Jeg snakker ikke om virkelig fobi her, for det kan man jo få av alt. Men hvorfor er "alle" redde for edderkopper, egentlig? Jeg grøsser jo litt selv også, selv om jeg vet at de her i landet ikke er farlige. Hvorfor er man ikke like redd for feks. fluer? Er det fordi man bare kan vifte dem vekk, kanskje?

Hva er det som gjør edderkoppen til et så skremmende objekt for så mange?

Jeg er ikke redd for edderkopper, men kanskje folk er redd for at den skal krype inn i kroppens hulrom?

Jeg har bare problem med skadedyr. Litt mindre problemer med skadedyr hvis jeg møter dem andre steder enn i eget hjem. Med mindre det er snakk om kakerlakker.

Jeg aner ikke, men jeg følte på hvor sterk fobien min er i høst da jeg tok på en diger kjelleredderkopp. Den var enda til død. Jeg har skrevet om det også.

Her:

Hvorfor hylte mamma?

Kasia skrev:

Jeg aner ikke, men jeg følte på hvor sterk fobien min er i høst da jeg tok på en diger kjelleredderkopp. Den var enda til død.

Bare dette innlegget fikk hårene til å reise seg på armene mine ...
Hva frykten skyldes vet jeg ikke, og ikke er frykten særlig rasjonell siden edderkoppene i Norge ikke er særlig giftige. Likevel synes jeg de er ekle, og vil helst slippe å ha dem i nærheten.

Dessuten blir jeg nesten mer hysterisk dersom jeg går på et eddekoppspinn. Det er ekkelt, det!

Edderkopper er jeg ikke redd, mus derimot... *rotter tør jeg ikke en gang tenke på*

Ikke nevn det en gang. Ekkelt, kan ikke fordra de. Får helt noia...

Eg las ein gong at det er ein grunnleggande teori i psykologien at mennesket er redd anten edderkoppar eller slangar, og at årsaka er at dei kjem snikande på ein utan forvarsel (lyd, visuelt o.l.).

Fordi de er dødsfarlige og utspekulerte og ute etter mennesker.

Eg er, for øvrig, ikkje redd edderkoppar. At eg held meg unna giftige edderkoppar av åpenbare grunnar er sjølvsagt noko anna.

Aner ikke, for jeg er ikke redd for edderkopper. Ikke slanger heller, nå lenger.

Eg er heller ikkje redd for edderkoppar, slangar derimot. :angst:

Jeg er ikke redd for edderkopper med mindre jeg har grunn til å tro at de er giftige. "Vanlige norske" edderkopper plager meg altså ikke, og jeg slipper dem ut hvis jeg finner noen i leiligheten.

Alfa skrev:

Eg las ein gong at det er ein grunnleggande teori i psykologien at mennesket er redd anten edderkoppar eller slangar, og at årsaka er at dei kjem snikande på ein utan forvarsel (lyd, visuelt o.l.).

Ja, det ja. Samme som vi snakker om i den andre tråden.

Jeg er redd edderkopper. Ikke bilder av dem, for det er jo ikke virkelig (altså de er ikke i samme rom som meg), men de som befinner seg på samme sted som jeg gjør får jeg lettere panikk av.
Men jeg er nok ikke verst, for jeg må faktisk ha kontroll, jeg må vite hvor den er så den ikke kan snike seg rundt/i nærheten av meg, så jeg slenger som regel et glass over den (og kanskje noe tungt på toppen ) så den ikke kommer seg noe sted, men jeg kan se den. Så får den dø der eller noen fjerne den. Jeg fjerner den uansett ikke, død eller levende.
Derimot, de i Australia nærmet jeg meg ikke med glass nei, de kan jo være giftige, så der løp jeg bare og fikk hjelp.
Slanger holder jeg meg også langt unna og er glad de ikke finnes der jeg ferdes sånn til vanlig. I Australia stengte jeg meg inne den gangen det var en i hagen.

Jeg er ikke glad i edderkopper forøvrig. Men jeg har ikke fobi overfor dem - heldigvis. Det får holde med høydeskrekk, skepsis til mørke, ekstrem redsel for alt fra mark til slanger og en innbitt mistenksomhet mot hester.

De har lange bein, beveger seg uforutsigbart både i retning og tempo og er så små at de kan komme seg inn omtrent hvorsomhelst. Jeg har ikke fobi, jeg klarer å ta meg sammen når det er barn tilstede og til og med klistre på meg en facinasjon, men hele innsiden av meg hyler "IIIIK!" og "æsj!". Da jeg oppdaget en mus et sted jeg bodde i min ungdom var min første innskytelse å hoppe opp på en stol. Der sto jeg og iiik-et meg mens jeg tittet inn på muselorten i kjøkkenskapet.

Jeg tror det er mye instinkter ute og går.

De er så ekle. Det er ikke normalt å ha så mange bein. De minste klarer jeg nå å knerte selv, til tross for en del ufrivillig grøssing og hyling. Men blir de større enn en femtiøring, så må mannen trå til. Jeg kommer aldri til å glemme den som holdt meg som gissel i sofaen i to timer. Høygravid og tissetrengt. Den satt foran den eneste utgangen fra stua, like ved siden av sofaen, så jeg ble sittende der til mannen kom hjem og kunne drepe den.

Fibi skrev:

De er så ekle. Det er ikke normalt å ha så mange bein.

Men er du like redd for alle insekter med så mange bein? Fluer? Hvorfor akkurat edderkopper? Jeg får jo som sagt grøssninger selv, men aner egentlig ikke hvorfor. Det er jo litt absurd.

Fibi skrev:

De er så ekle. Det er ikke normalt å ha så mange bein.

Si det til en edderkopp.

smilefjes skrev:

Fordi de er dødsfarlige og utspekulerte og ute etter mennesker.

Nettopp.