Klær/interiør som "alle" har - vil du ha det?

Jeg trasker rundt i / fyller huset mitt med helt vanlige greier - jeg er ikke opptatt av at noe skal være eksklusivt eller at jeg skal ha/kle meg i ting som nesten ingen andre har.

Samtidig får jeg akkutt motforestilling når ting blir en "greie" - det være seg en designer dings/møbel som "alle" har eller et klesplagg/sko/veske som man plutselig ser på annenhver person i et miljø. Jeg tror jeg reagerer med barnslig motstand fordi det blir uniformert på en måte som minner meg om tenårene. Jeg husker enda hvordan jeg begynte å puste fritt da jeg la ungdomsskolens uniformering bak meg og begynte på videregående hvor en mer individuell stil var vanlig. Da kledde jeg meg jo i samme stil som mine venner (svarte klær, peacemerker, politiske buttons og palestinaskjerf for min del ), men det var ikke lenger sånn at man bare måtte ha sko i det og det merket eller at man bare måtte ha en eller annen merkejakke.

Siden den gang har jeg kledd meg i tråd med gjeldende mote i en blanding med basisplagg tilpasset min kroppsfasong uavhengig av mote (slim-jeans har f.eks vært fullstendig uaktuelt med tanke på min brede bak og tynne legger ).

Noen ganger kan inflasjon i et plagg/interiørgreie gjøre at det blir helt umulig for meg å kjøpe det, selv om jeg synes plagget/gjenstanden er fin. Det blir så pregløst at jeg heller gjesper enn utbryter "Å, så fiiin!" - selv om jeg synes det er fint.

Hva med deg? Er jeg traumatisert av å ha vært ungdom i det merkehysteriske 80-tallet, eller er dette en reakjon flere kjenner seg igjen i?

(Akkurat nå er jeg grinete fordi jeg egentlig ønsker meg noe som det er helt uaktuelt for meg å kjøpe pga. forklaringen overfor. )

Jeg aner som regel ingenting om hva som er populært. At jeg har fått med meg en motegreie er det beste beviset på at den ikke er moderne mer. Derimot er jeg ganske sikker på hva jeg liker eller ikke liker. Og egen smak følger jeg uavhengig av moten der ute.

Men nå hadde ikke jeg hverken ball-genser, 501, brune isba eller millet-jakken da jeg var nede på åttitallet heller da.

smilefjes skrev:

Jeg aner som regel ingenting om hva som er populært. At jeg har fått med meg en motegreie er det beste beviset på at den ikke er moderne mer. Derimot er jeg ganske sikker på hva jeg liker eller ikke liker. Og egen smak følger jeg uavhengig av moten der ute.

Men nå hadde ikke jeg hverken ball-genser, 501, brune isba eller millet-jakken da jeg var nede på åttitallet heller da.

Jeg har heller ikke stor fokus på mote - men enkelte ting blir så åpenbart populært at det er vanskelig å ikke legge merke til.

Jeg fikk heller aldri Isba og Millet - men det var da virkelig den uniformen man så rundt seg konstant, uavhengig om man kledde seg sånn selv eller ikke.

Jeg opplevde aldri noe merkehysteri på skolen. Jeg har aldri vært veldig opptatt av design eller klær, selv om jeg er mer opptatt av å gå i ting jeg liker nå enn da jeg var tenåring. Da var jeg mest opptatt av at klærne virket, jeg hadde fokuset helt andre steder. Nå er det sånn at jeg ikke bryr meg stort om noe er en greie hverken den ene eller den andre veien. Men det er veldig mye enklere å handle klær i de periodene jeg er noen lunde enig med resten av verden.

Er du meg, Zoë? Jeg er temmelig lik, ja. Jeg kunne muligens gjort et unntak hvis jeg faktisk fikk lyst på den tingen. Kanskje.

Jeg har ikke vært offer for noe merketyranni i ungdommen, men likevel kjenner jeg meg igjen i det Zoë skriver. Jeg får en slags trass mot det som "alle" har. Selv om jeg har Eva Solo-saker på mitt kjøkken.

For noen år siden var jeg hos optiker og skulle ha nye briller, jeg sto og vurderte att og fram på et par som selgeren snakket varmt om. Da hun dro fram sluttargumentet sitt "forresten har vi solgt veldig mange av de der", da sa jeg "nei da skal jeg ihverfall ikke ha dem" og gikk ut og tenkte at der bomma ho virkelig på sitt publikum. :sær:

Jeg lager ikke cupcakes. Jeg lager fremdeles muffins.
:åppsummert:

Jeg var på Døgvnvill-festivalen tidligere i høst, og det hadde i forkant av denne vært skriverier om at de ville nekte Hells Angels-"uniformerte" adgang på konsertene. Jeg så meg rundt og så halvparten av folket vandre rundt i fleece med Stormberg i stor skrift på ryggen. De hadde ikke helt fått bukt med å nekte uniformering, tenkte jeg - og ja jeg vet det er en helt annen greie, men likevel.

Det kommer nok helt an på hva det er.
Jeg har nok mye som alle andre også har. Men mye som er spesielt for meg. Så da blir nok sluttresultatet rimelig unikt vil jeg tro.

Kitty Bastard skrev:

Jeg lager ikke cupcakes. Jeg lager fremdeles muffins.
:åppsummert:

Samme her.
Min nabo og venninne lager cupcakes. Mine smaker bedre og heter muffins.

smilefjes skrev:

Men nå hadde ikke jeg hverken ball-genser, 501, brune isba eller millet-jakken da jeg var nede på åttitallet heller da.

Jeg hadde alt dette - isbaene var litt for små og arvet av mors kollega, mens Millet-jakka fikk jeg grått meg til på halv pris da den var på vei ut av motebildet. At omgivelsene (og jeg) var så ekstremt merkebevisste på 80-tallet, har definitivt bidratt til at jeg har fått litt aversjon mot prangende og synlige merker seinere. Det er f.eks. helt uaktuelt å gå med ei jakke med "Odd Molly" i digre bokstaver på ryggen. Jeg fikk rett og slett en overdose av både merker og rosa. Ettersom jeg er gnien av natur, har jeg også instinktiv motvilje mot en del av dagens merker både innen klær og interiør.

Jeg har vel brukt samme farger (svart, grønt, mørkerødt og lilla) og noenlunde samme fasong på klærne i 20 år, helt siden jeg kom ut av 80-tallets pastellhelvete. Jeg tror jeg er ganske flink til å velge klær som passer min figur og stil. Å tro at en likevel er helt upåvirket av moten, blir vel litt naivt. Det er jo noe med hva som faktisk er tilgjengelig i butikkene også.

Jeg sliter litt der da. For jeg vet ikke helt hva jeg liker nettopp pga det du skriver (tror jeg da).

Jeg hadde millet-jakke på ungdomsskolen, og en Ball-genser, men ikke i den fine pastellrosa fargen jeg egentlig ønsket meg.

Jeg er veldig fornøyd med at 15-åringen min snart har kommet seg gjennom hele ungdomsskolen uten noe preg av merketendenser overhodet, klær fra cubus, hm etc er helt ok!

Jeg skulle ihvertfall ikke ha et sånn derre skjerf....., men for 2 uker siden kjøpte jeg et, og jeg elsker det....sukk.

Baker forøvrig muffins, og skal gjøre det for all framtid, tror jeg....

Zoe: Det er nesten som om jeg skulle skrevet det selv

Det hender såklart jeg kjøper noe som er veldig in, fordi jeg liker det. Men, noe byr meg i mot.. I tillegg synes jeg det er latterlig å gi vanvittig mye for et enkelt klesplagg på grunn av merke, når man kan finne noe som er like bra, og like pent, til halve prisen. Og mye av det som er så in og fancy, passer meg heller ikke på mange måter, og ikke vil jeg ha det samme som "alle" andre.

Jeg minnes med skrekk og gru "skole-uniformen", som jeg aldri prøvde meg på. V-gensere med skråruter foran har aldri vært min stil. Jeg var nok litt "annerledes" allerede den gang...

Jeg har iallfall ikke som alle andre når det gjelder interiør, uten at det betyr at jeg har en spesielt orginal eller spesiell stil. (Heller mangel på stil...) Jeg har f.eks aldri hevet meg på chubby- chick-bølga, eller noen annen bølge for den del. Klær er jeg nok mer som alle andre, selv om jeg ikkje kjøper noe som er ikke er "meg" bare fordi alle andre har det. Men det er bare å krype til korset og innrømme, jeg kom nettopp inn fra gåtur i Ilse-støvlene og Bergansjakka mi...

Maxine: V-genser med skråruter hadde jeg ikke tredd på meg om det så sto om livet.

Hva søren er en isba? Jeg vet heller ikke hva en Millet-jakke er, men jeg skjønner iallfall at det er en jakke.

Jeg hadde ikke Isba og Millet på åttitallet. Jeg hadde lilla skjerf og hjemmestrikket genser og dongeri og batikk på begynnelsen av åttitallet. I 1984 hadde jeg light-punkestil med svarte klær, knallfarger og rotpermanent.

Det er ikke viktig for meg å ha det alle andre har, men jeg har heller ikke noe spesielt behov for å føle meg unik. Endel ting som det har vært mye snakk om på forumet, som North Face dunparkasen og f.eks. skjørt fra Boden har jeg jo - det er veldig greit å bli gjort oppmerksom på ting som er gode. Jeg føler meg ikke uniformert likevel, jeg treffer sjelden på noen i akkurat de samme klærne.

Jeg vet hva jeg liker selv, og blir ikke påvirket til å kjøpe f.eks. El Naturalista sko, Desigual kjoler eller klær i hjerte/shabbychic-stilen, uansett hvor mye forumsnakk det er om det. Enkelte ting som jeg ellers kunne likt, styrer jeg unna når det blir FOR mange som har det. Det gjelder for eksempel de stjerneskjerfene.

Jeg har akkurat samme stil som på videregående. Litt rocka, men tidløs. Trange, svarte jeans og basicgensere med singlet under og et farget tørkle i halsen. Fake skinnjakke i svart, brun og mørkeblå osv. Jeg handler fortsatt alle klærne på ungdomsavdelinga på H&M selv om jeg er 34. Jeg følger over hodet ikke med på moten. Jeg prøvde en gang å gå med kåpe men følte meg bare kjempeteit.

I firhold til interiør kjøper jeg og lager jeg akkurat det jeg har lyst på uavhengig av trend. Jeg har siden midten av 90- tallet handlet mye på loppis og vært glad i gamle ting. Jeg elsker retro. Ikke fordi det er trendy, men fordi det er meg. Men ja, jeg har både Fiskermannen hengende i gangen, porseleensdådyr på ei hylle og en stooor fluesopp i hagen.

rine skrev:

chubby- chick-bølga,

Jeg kjøper det jeg har lyst på. Noen ganger er der ting og klær&sko som bare er meg andre ganger er det ting jeg liker fordi jeg har sett det hos andre. Ikke fordi andre liker det, men fordi jeg liker det. :enkel: