I hvilke situasjoner blir du nervøs?

Skilpadda skrev:

Når jeg har en mer eller mindre velbegrunnet mistanke om at jeg har gjort en dårlig jobb eller har glemt noe viktig, og er i ferd med å bli avslørt. (Leger og tannleger er derimot ikke skumle.)

DER har du meg! Jeg tror nok det er fordi det faktisk hender at det skjer også, hilsen definisjonen på distré og lett å avlede.

kokosbolle skrev:

Jeg blir nervøs om jeg venter på svar på en prøve, lånesøknad, eksamen eller lignende. Avgjørelser som har betydning for meg som jeg ikke lenger kan påvirke, på en måte.

Sånn som nå når jeg går og venter på hovedopptaket, rimelig spent siden jeg ligger helt på vippen poengmessig og det kan slå begge veier. (Det er leeeenge til 20. juli altså. )

Og jeg tipper jeg kommer til å være vrak i forbindelse med de første eksamenene (om jeg kommer inn ).

Ellers er jeg sjelden redd og nervøs. Men er ikke veldig glad i høyder, så sist jeg kjente et snev av redsel var forrige uke når jeg klatret i vegg for første gang. Kom meg opp til toppen i rekordfart og fikk rimelig sug i magen når jeg snudde meg rundt og så ned.

Anda skrev:

Og så blir jeg ufattelit nervøs når telefonen ringer, og displayet viser barnehage eller skole. Rett og slett dritnervøs for at noe alvorlig har skjedd ungene.

Å ja. Absolutt.

Ellers kan jeg også la meg stresse veldig av å ha for dårlig tid når jeg skal ut og reise.

Og om jeg mister oversikten over hvor barna mine er. Men det er vel heller redd enn nervøs, når jeg tenker meg om.

Jeg er bare husredd. Og litt mørkredd. Du finner ikke meg løpende i skogen i mørket. Da løper jeg i tilfelle baklengs. Alt skummelt finnes som kjent bak en.

Jeg elsker å snakke i forsamlinger, elsker høyder og adrenalinkick og blir ikke nervøs for å ta på meg ansvar. Men ja, jeg hater å være sent ute også. Og likevel er jeg det bestandig.

Jeg kom på at jeg blir nervøs og får angstanfall når det kommer ambulanser i full fart forbi.

Litt nervøs er jeg når jeg skal prestere, tale, holde foredrag, synge eller spille for folk, lage avansert mat til mange, eksamen osv. Litt nervøsitet er det som gir de gode kickene, det som skjerper meg og gjør at jeg presterer enda bedre.

Lammende nervøs: Ultralyd, tannlege, de sekundene når du ikke finner ungen.

Ellers er jeg en svært lite nervøs person, jeg håndterer det aller meste ganske greit.

Jeg har litt sceneskrekk. Den slår ikke alltid inn, og jeg merker den ikke før jeg skal på scenen. Altså tar jeg ofte på meg ting som innebærer opptreden for større og mindre forsamlinger rett som det er, og angrer rett som det er bittert i timene før.

Også har jeg høydeskrekk. Den blir stadig verre. Bortsett fra det er jeg lite redd av meg.

Ja, høyder og mus er nok det jeg blir aller mest nervøs over. Hvis ikke det er mer redd? Nervøs er kanskje nå man gruer seg for noe? Jeg liker ikke å være for sen, eller at andre er for sene. Da blir jeg nervøs på deres vegne.

Jeg er rett og slett drita redd hver gang jeg skal til tannlegen. Trenger ikke lenger premedikasjon hvis jeg skal borre eller fjerne tannstein, men skal jeg ha mer omfattende tannbehandlig blir jeg premedisinert.

En annen situasjon hvor jeg lett blir skjelven i knærne er når jeg går over fjellrygger hvor det er smalt (dvs. bare plass til én person) og hvor det er langt, langt ned. Har en del høydeskrekk, men jeg har til nå aldri latt den hindre meg i å gjennomføre det jeg har satt meg fore. Blir svimmel ved høyder, men ikke egentlig redd hvis stedet er sikret. Jeg kan f.eks. ta den utvendige heisen på Plaza uten å bli redd, men jeg vil nok oppleve noe unehag i form av svimmelhet.

Andre realistiske situasjoner som fremkaller nervøsitet kommer jeg ikke på. Jeg synes eksamener og jobbintervju er gøy.

Reiser trigger nervøsiteten min. Ja, og høyder.

Jeg blir supernervøs på eldstes vegne hver gang hun skal et eller annet hun gleder seg til, eller har nye klær/utstyr/etc med seg på skolen, hver gang hun skal steder der hun bør ha venner å snakke med for å ha det bra osv. Hun har blitt mye mobbet opp gjennom skoletiden sin, for alt og ingenting.

I situasjoner jeg ikke har kontrollen.
Fly f.eks.
Gynekologen kan jeg bare glemme
Hvis jeg kjenner en svidd lukt; da blir jeg ikek bare nervøs, men ejg får hetta og gir meg ikke før jeg finner ut av det.

Snakke foran forsamlinger gjør meg ingenting, jeg er heller ikke særlig nervøs i sosiale settinger, men kan bli litt reservert og snakke om teite ting osv.

Jobbintervju. Jeg reagerer på nervøsitet at jeg babler noe helt hinsides.

Hvis de liker babbel får jeg jobben.

Ja, og uniformerte som tar kontakt med meg. Da blir jeg helt kvalm. Her om dagen kom en politi på døra. Jeg trodde jeg skulle kaste opp. Jeg er sikker på at det er noe galt, eller har skjedd noe trist etc etc.

Jeg blir nervøs foran eksamen, ikke lang tid i forveien, men sånn ca siste kvelden. (Hadde nervøsiteten kommet litt tidligere, ville jeg sikkert sluppet å være så nervøs kvelden før. ) Og så blir jeg nervøs hvis det er mye turbulens når jeg flyr.

Jeg er også nervøs når jeg skal prate foran store forsamlinger, når jeg skal gi noe av meg selv (særlig ift følelser kanskje), når jeg skal til legen (selv om jeg er trygg på han og alt, så hater jeg å legge frem hvordan jeg har det), når Peder utfordrer seg selv og vil prøve ting han kanskje ikke helt har kontroll på, når jeg skal fremføre noe foran andre folk. Slike ting.

Eksamen er jeg sjelden nervøs i forkant av, merkelig nok.

Men selv om jeg er nervøs er det sjelden at jeg blir stressa og ser nervøs ut.

Før kunne jeg bli nervøs av mye rart. Eks. å snakke i forsamlinger.

Nå er det stort sett bare prøvesvar i forhold til kreften som gjør meg nervøs. Alt annet blir relativt. Jeg er veldig rolig og trygg på meg selv, og det er godt å ha kommet dit. Jeg klarer også å holde fokus og holde hodet kaldt når det trengs. Har erfart det i ekstreme situasjoner i livet mitt... Det gir jo på en måte en trygghet når man ser man taklet det også.

Rett før et jobbintervju!
Og på vei ut fra klostergarasjen, hvis det er kø og jeg må bakkestarte. Grunnet tidligere traumatisk opplevelse.

Det er de to tingene jeg har vært nervøs for i det siste ihvertfall. Jeg er ikke så nervøs av meg tror jeg.. Å snakke foran folk er uproblematisk.

Jessica skrev:

Nå er det stort sett bare prøvesvar i forhold til kreften som gjør meg nervøs.

Jeg har opplevd dette en gang, og det var mildt sagt nervepirrende. Kan ikke forestille meg hvordan det er for deg.

Ellers så kan jeg bli litt satt ut av jobbintervju. Man vet ikke hva som er "rett", fordi man ikke vet hva de ser etter... det er ekkelt.

Å komme på tilstelninger der jeg ikke helt vet hvor jeg skal sitte og hvem jeg kan sitte med og menge meg med...

Når jeg venter på svar på noe som kommer til å bety masse.

Når jeg skal ut på lenger tur og må NÅ ting, altså fly og slikt. Med det samme jeg sitter i setet er alt fint igjen.

Jeg er ikke så veldig redd for å snakke i store eller små forsamlinger så lenge det gjelder jobb, politikk og denslags, i hvert fall ikke hvis jeg er godt forberedt (og det ER jeg). Å holde mer personlige taler, som i mamma sin 60-årsdag eller en av bestekompisenes bryllup, derimot, er skummelt. Det er mye nærere og mer personlig - og så er jeg jo en sippe som må passe på å ikke begynne å grine. 🙂

Ellers? Tannlegen, gynekolog hver gang etter celleforandringer og konisering, og nå blir det vel fort neste gang jeg blir gravid og skal ta ultralyd siden jeg forbinder det med den jeg tok da jeg mistet. Satser på at det siste snur seg til noe positivt etterhvert. 🙂

Og ja, eksamen og skumle telefoner.