Blir du noen gang sliten av å ha barna rundt deg?

Jeg vil våge en påstand: Den som påstår at man aldri blir sliten av å ha unger rundt seg hele tiden, lyver.

Selvsagt blir man sliten og til tider drittlei!

Ofte

Oh yes. Spesielt når jeg er alene med dem, slik jeg som regel er i julebordsesongen. Jeg ser ikke akkurat frem til neste uke, kan man si. Mannen skal jobbe overtid mandag, tirsdag, torsdag, fredag og lørdag, og jeg skal lage klar leiligheten til jul, bake julebakst, sette sammen (og pynte) pepperkakehus, ha praksisoppsummering på skolen, handle julegaver, skaffe juletre, osv osv osv. Uten bil. Hurra. Neste søndag skal mann og barn sendes avgårde slik at jeg får noen timer for meg selv.

Trenger jeg si at jeg gleder meg til romjula?

Jepp. Når jeg er stresset//trøtt/sur/sulten () er de skikkelig plagsomme.

Ja!

Det er vel en kjensgjerning at å ha barn er fryktelig slitsomt,men samtidig fryktelig givende,så ja,jeg innrømmer at jeg blir sliten-ofte.

But of course! Nå er barnet mitt blitt stor, 5 år. Da er det ikke så slitsomt som det var før, med grining eller bleieskift og mas. Nå er det mer at jeg kan bli sliten av å ikke få gjøre akkurat det jeg vil. Som å prate to timer i telefonen med en venninne. Eller å se på noe på tv. Så nå er det jo mest luksusproblemer, men likefullt blir jeg jo sliten og lei. Da han var liten var det jo et hesblesende kjør kombinert med søvnmangel, og da var det en annen type slitsomhet rundt barnet.

"Noen ganger".... nei, det er nok oftere enn det. Eller tja, det er blir sjeldnere og sjeldnere ettersom åra går, de 2-3 første åra tror jeg det var nesten hver dag.

Ja, gjett! Jeg trakk en gang et hjertesukk overfor mannen, og ytret ønske om skikkelig lydisolering på badet, sånn at jeg i alle fall har ett rom det jeg kan få RO. Han lurte på om jeg ikke vurderte et panic room i kjelleren i stedet, og sant å si, så hørtes det litt forlokkende ut.

Er dette et tullespørsmål?

Ja, jeg blir sliten av dem stadig vekk. Det er mitt problem, for ungene er stort sett greie å ha med å gjøre.

Fadese skrev:

Ja, gjett! Jeg trakk en gang et hjertesukk overfor mannen, og ytret ønske om skikkelig lydisolering på badet, sånn at jeg i alle fall har ett rom det jeg kan få RO.

Jøss, den tanken tenkte jeg faktisk i dag, for første gang noensinne. Jeg leste en gang om en familie som hadde lydisolert et rom til mediabruk (høyt volum), og jeg mener seriøst at jeg skulle hatt et sånt rom som jeg kunne bruke til mine greier. Der skulle det vært en recliner og en massasjestol. :drømmer:

Jeg er faktisk overrasket over hvor sliten og lei jeg innimellom blir - og hvor stort behov jeg bare har for å være egoPelle. Har jobbet med barn i mange år, og er tålmodigheten selv på det området. JA, jeg blir sliten, sånn omtrent hver dag.

Ja, rett som det er.

Cirka hver morgen fra fire til syv.

Selvsagt blir jeg det. Det har ikke falt meg inn en gang at det ikke skulle være helt normalt.

Aldri, i hverfall ikke når de sover....

Den beste dagen i uka er tirsdager, da henter besteforeldrene ungene i barnehagen og jeg får noen timer for meg selv.

Ja, jeg blir sliten, og ikke minst sliten av å ha alt ansvaret helt alene hele tiden, innimellom ønsker jeg meg en å dele ansvaret med.

Ja, det blir jeg. Det jeg blir mest sliten av er krangling dem i mellom og når de lukker ørene fullstendig. Jeg er for det meste alene med dem så det kan fort bli noen slike dager.

Ja, jeg blir av og til sliten. Jeg har alltid elsket å være alene, og nyter det når jeg får sjansen til det.

I det jeg skulle til å gå til lunsj i går ble jeg oppringt av barnehagen, spiste ei skive på toget, hentet hjem febersyk gutt som ville sitte oppå mamma. Jeg følte meg ikke helt i form, i femtiden kastet jeg opp første gang. Litt etter seks kom mannen hjem, da hadde jeg kastet opp igjen. Jeg fortsatte å kaste opp alt jeg fikk i meg, vått eller tørt, og hadde feber. Og frimerkegutt. Som var urolig i natt, ville ha drikke flere ganger, jeg lå mye våken, febersyk og sliten. I dag har vi ikke feber, men ekstremt dårlig matlyst. Mor er sliiiiiiite, gutten vil sitte i armkroken.

Hva tror du?
JA, jeg blir sliten av ham da. Av søstra som sparker så hele magen danser også, uvel som jeg er.

evig takknemlig likevel.
Men sliten ja.