"Alene"mødre med hund

Finnes det noen her inne?

Jeg ser jo for meg at man få valpen til sommerferien, og så må man på et vis rekke å venne den til å være alene noen timer. Jeg har en halvvoksen sønn som kan passe den på kveldstid og natt når jeg jobber, men når jeg er på dagvakt er jo også han på jobb.

Hvordan gjør man dette i praksis? Og ja, det er lov å snakke meg fra dette.

Jeg ville sett etter en omplasseringshund som allerede kan å være alene hjemme, hvis jeg var deg.

Og kanskje ikke gjort det, det er mye jobb med hund.

Luftslottet skrev:

Jeg ville sett etter en omplasseringshund som allerede kan å være alene hjemme, hvis jeg var deg.

Og kanskje ikke gjort det, det er mye jobb med hund.

Nei, det er heldigvis bare i tenkeboksen enda.

Omplasseringshund ja.. men den har allerede fått nykker og problemer som eier ikke takler, det synes jeg virker litt uoverkommelig. Jeg vil gjerne ødelegge min egen hund. Neida.

Luftslottet skrev:

Og kanskje ikke gjort det, det er mye jobb med hund.

Jeg signerer dette.

Er vokst opp med hund, og har meninger om hva som er et godt hundeliv.
Det innebærer en helt annen struktur enn det livet jeg vil leve.

Jeg bor også alene, og å ha aleneansvar for en hund fikk meg til å velge innekatt istedenfor.
Med hund må du ha back-up for turer ut når du blir syk. Du må ha flere folk å lene deg på.

Jeg har innimellom dårlig samvittighet for hvor mye katten også er alene hjemme.

Før du gjør alvor av det bør du se hvordan økonomi du får. Det koster mye å ha hund.

millact skrev:

Før du gjør alvor av det bør du se hvordan økonomi du får. Det koster mye å ha hund.

Ja, altså, dette er en framtids"plan". Tanken er til neste sommer, men jeg liker å planlegge i god tid.

Eller, planlegge. Drodle. Tenke. Fundere.

Shun skrev:

Jeg signerer dette.

Er vokst opp med hund, og har meninger om hva som er et godt hundeliv.
Det innebærer en helt annen struktur enn det livet jeg vil leve.
.

Jeg er 100% enig.

Har også hatt hund selv i voksen alder.

For at en hund skal kunne ha et optimalt liv, synes jeg (med vekt på jeg) at man må prioritere både tid og innsats i en helt annen grad enn det veldig mange gjør og har.

Jeg tenker at det kommer veldig an på hva slags hund. Skal du ha alenehund, bør du ikke velge en rase som trenger lange turer/mye aktivitet hver dag. Det er STOR forskjell på en border collie husky/polarhund og for eksempel en Bichon havanais eller annen småhund.

Jeg har to småttiser. Vi har hage, og de luftes i hagen flere ganger per dag, og får som oftest en tur om dagen - men klarer seg uten uten å bli destruktive og rastløse hvis det bare er hagelufting en dag eller to. Små hunder krever mindre plass, spiser mindre og koster derfor mindre. Superviktig å velge rase og oppdretter med omhu - så hunden er frisk. Små friske hunder lever ofte lange hundeliv, og er mindre utsatt for leddplager enn større hunder.

Hundene mine gir meg stor glede og jeg vil anbefale det. Hyggelig selskap, fint påskudd til å komme seg ut, bra selskap for (større) unger er de også.

De fleste jeg kjenner som har fått valp tar ut alt av ferie når valpen kommer. Noen allierer seg med kjente som kan tilbringe litt tid med den mens eier er på jobb, andre er heldige og kan ta den med på jobb, men det er ikke lett å legge dette puslespillet uansett. Alenetrening starter man på dag én etter at valpen er i hus, men den er ikke moden for å være alene en hel arbeidsdag før den er flere måneder. Du kan kanskje midlertidig gå ned i stilling? Endre turnus til hovedsakelig nattevakter?

Å ha hund er også ganske dyrt, særlig når man må kjøpe alt av utstyr. Min hund er ni år og trenger stort sett bare fór, men denne måneden betydde det at min juleklipp måtte ofres. Riktignok ikke noe stort offer, men tenk over hvor sterkt du ønsker en hund.

Jeg hadde hunden alene det første halvannet året etter skilsmissen, det anbefaler jeg ingen. Han var stueren og etablert og trygg, men jeg hadde alltid dårlig samvittighet for alt jeg ikke rakk.
Det hjalp veldig når han ble delehund (følger barnet i samværsuker). Nå har han fire voksne som forguder ham.

Og, ikke minst: det er skikkelig, skikkelig dyrt. Mye kos også, men det går mye tid og penger.

Pøblis skrev:

Jeg tenker at det kommer veldig an på hva slags hund. Skal du ha alenehund, bør du ikke velge en rase som trenger lange turer/mye aktivitet hver dag. Det er STOR forskjell på en border collie husky/polarhund og for eksempel en Bichon havanais eller annen småhund.

Jeg har to småttiser. Vi har hage, og de luftes i hagen flere ganger per dag, og får som oftest en tur om dagen - men klarer seg uten uten å bli destruktive og rastløse hvis det bare er hagelufting en dag eller to. Små hunder krever mindre plass, spiser mindre og koster derfor mindre. Superviktig å velge rase og oppdretter med omhu - så hunden er frisk. Små friske hunder lever ofte lange hundeliv, og er mindre utsatt for leddplager enn større hunder.

Hundene mine gir meg stor glede og jeg vil anbefale det. Hyggelig selskap, fint påskudd til å komme seg ut, bra selskap for (større) unger er de også.

Einhyrningur skrev:

Finnes det noen her inne?

Jeg ser jo for meg at man få valpen til sommerferien, og så må man på et vis rekke å venne den til å være alene noen timer. Jeg har en halvvoksen sønn som kan passe den på kveldstid og natt når jeg jobber, men når jeg er på dagvakt er jo også han på jobb.

Hvordan gjør man dette i praksis? Og ja, det er lov å snakke meg fra dette.

Hva Slags rase har du tenkt på?

Min erfaring er som Pøblis sin. Vi har små hunder, de er storfornøyde med å være løs i hagen og få masse kos. De har et halsbånd fra Rema, hver sin sele som er arvet, et hundebånd fra Biltema og noen avlagte fleespledd i en banankasse som seng.
Ut over det koster de maten (billigste varianten fra Felleskjøpet) og den årlige vaksinen og tannstell. De kan kom! nei! Og sitt. Og er husrene. Noe mer enn det trenger ikke våre.

Men det er en grunn til at vi ikke har en boarder collie eller en større hund med flere behov.

Jeg var alenemamma for vår valp, fordi mannen min ble akutt syk rett etter vi hadde fått ham, og valpen beit som voldsomt at ungdommene ikke kunne håndtere ham så mye. Det var jo en ganske krevende situasjon, det må jeg si. Får lyst til å aldri ha valp igjen. Jeg benyttet meg av hundepasser via appen Pawshake. Et par dager i uken leverte jeg ham til et hyggelig, hundekyndig hjemmekontor-par for et par hundrelapper. Dyrt i lengden såklart, men gjennom den verste tiden var det verd det! (Det var under pandemien, jeg hadde også hjemmekontor, men trengte rett og slett avlastning).

Jeg var velsignet med en eks som full av dårlig samvittighet kjøpte hund til ungene en måned etter at vi gikk fra hverandre, som jeg fikk på fulltid fordi hans nye samboer ikke tålte hund (de har i ettertid kjøpt seg hund selv. ). Jeg anbefaler å vente til alt er landet og man har styr på hverdagen før man skaffer seg hund. Hund er mye ansvar og arbeid. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet for hunden, og hadde aldri gjort det igjen ( ikke det at det var jeg som gjorde det da. ). Blir muligens noe annet når man velger det og ikke bare plutselig har hund. Vi er seriøst på datter som ringte meg da jeg var på weekendtur med venninne og sa «pappa har kjøpt hund, du må hente den på flyplassen på mandag».

Blondie skrev:

Jeg hadde hunden alene det første halvannet året etter skilsmissen, det anbefaler jeg ingen. Han var stueren og etablert og trygg, men jeg hadde alltid dårlig samvittighet for alt jeg ikke rakk.
Det hjalp veldig når han ble delehund (følger barnet i samværsuker). Nå har han fire voksne som forguder ham.

Og, ikke minst: det er skikkelig, skikkelig dyrt. Mye kos også, men det går mye tid og penger.

Ja!

Hunden ble med meg på fulltid etter skilsmissen. Jeg hadde kronisk dårlig samvittighet, og følte aldri jeg fikk gitt henne nok tid og oppmerksomhet. Ikke rakk jeg og jobbe ekstra uken uten barn heller, for selv med bare vanlig arbeidstid så blir hunden alene hjemme minst 9,5 timer.

Nå er det fint med hund. Jeg fant et bonushjem som funker perfekt. På tredje forsøk, skal sies. Vi har henne nå i en fleksibel 50-50 ordning. Hun får masse tur, utetid og oppmerksomhet uka i bonushjemmet. Uka hos meg dingler hun med på fotballkamper og det som skjer, og får langturer når det blir tid til det. Hvis det blir tid.

Jeg må innrømme at jeg syns det høres ut som galskap å få hund alene med mange barn. Samtidig er det jo utrolig mye kos og selskap for oss alle. Ulempen med min hund er at hun veier mer enn yngste barn. Ergo er det en god stund til han kan lufte henne alene, selv om han gjerne vil.

Ja, også er det dyrt! Jeg betaler rundt 700 kroner i måneden bare i forsikring, og er til nå en skikkelig ulønnsom kunde for forsikringsselskapet. Egenandeler er på 2500 kroner, reseptfrie remedier dekkes ikke..

Ai, nå var jeg negativ. Jeg har bare slitt så utrolig med dårlig samvittighet for å ikke klare å dekke hundens behov. Og de har kommet høyere på prioritingslista enn mine behov..

Jeg er alenemor til hund nå i et par uker da mannen er borte. Har vært to halve dager på kontoret. Hun kan være hjemme alene, men har ikke samvittighet til å la henne være hjemme i 10 timer dag etter dag. Veldig hyggelig med hund, men det er et stort ansvar, så om du finner noen som har glede i å passe den litt av og til så blir det lettere.

Jeg ville ikke hatt hund alene uten hage der hunden kunne slippes rett ut for kortere lufteturer.
Har hatt noen omplasseringshunder, og det er mange årsaker til at hunder må få nye hjem, ofte er det ikke hunden det dreier seg om, men f.eks. endring i eiers livssituasjon, eller at man ikke har firstått hvor mye srbeid som ligger i drt at man skak sikre et godt hundeliv. Får man seg en omplasseringshund på noen år, så har den også et kortere liv om man skulle angre, et hundeliv kan vare lenge og tar man valp bør man regne med 10 år. Etter egen erfaring er det lettere å oppdra en omplasseringshund enn en valp, så lenge hunden ikke er sint, eller veldig redd, gjøing er også vanskelig trene bort, spesielt om rasen har anlegg for det.

Jeg har vært alene i snart fem år. Fikk meg hund for 1,5 år siden etter å ha vurdert det grundig. Sønnen min (16) er hos meg annen hver uke, den andre uken er jeg mye hos kjæresten min.
Jeg har en Golden retriever. En forholdsvis stor hund som trenger en del aktivitet og hjernetrim for å ha et godt liv, men som også tolererer et par rolige dager i uken.

Jeg er veldig glad for at jeg valgte å få hund, men jeg er like bundet som om jeg hadde vært alene med et barn i barnehagealder. Jeg har to kontordager i uken, de resterende tre dagene har jeg hjemmekontor. De dagene jeg er på kontoret har jeg ikke samvittighet til å gjøre noe uten hund på kvelden, for da har hun allerede vært nok alene. Sønnen min er flink med henne, og han ordner gjerne mat, korte lufteturer og kos, men de lange turene og hjernetrimmen er han ikke interessert i. Dette til tross for at han har mast om hund så lenge jeg kan huske.
Jeg har mange rundt meg som kan passe henne, og som stiller opp hvis jeg spør om hjelp. Før jeg bestemte meg får å få henne spurte jeg alle venner og familie hvem som var villige til å stille opp, for det var viktig for meg å vite at jeg hadde nok av folk å spille på behovene dukker opp. De fleste som sa ja har stilt opp når jeg har hatt behov, men kanskje ikke like ofte som jeg hadde håpt på.
Og ja, det koster mye penger. Jeg betaler nesten 800 i måneden i forsikring, 650 for en sekk mat som varer i fem uker, i tillegg kommer godbiter, kurs, diverse utstyr, årlig vaksine og andre veterinærbesøk og medisiner.

Ville ikke vurdert det en gang. Dyrt og mye jobb - og ikke minst stresser kollegaene mine enormt for å rekke hjem til hunden hver ettermiddag. Det er det aller beste med å ha store barn, at jeg ikke må stresse sånn for å rekke en tidsfrist, men kan bli på jobb til jeg er ferdig med det som må gjøres. Som alenemor ville jeg vært enda mer forsiktig med å ta på meg mer forpliktelser.