Småbarnsmødre vil ha "nye" pupper

Jeg kommer til å få utført bukplastikk når jeg har nådd målvekten. Ikke bare på grunn av kløe og andre mer legitime problemer, men fordi jeg hater magen min slik den ser ut. Jeg føler meg ikke som selv, jeg isolerer meg (går aldri på strand/i badeland), viser meg ikke naken foran mannen (edru) osv. Å "jobbe med meg selv" har jeg gjort i flere år, både med og uten hjelp, og kommer ingen vei. Kirurgi blir veien for meg. Jeg nekter å leve slik resten av livet når det finnes en mulighet til å endre det.

Jeg klarer ikke helt forestille meg hvordan det er å ha et ønske om å fylle opp puppene, siden jeg har problemet andre veien.

Jessica skrev:

Fordi psykiske årsaker er noe man kan jobbe med seg selv med. Det vet jeg alt om.....

Så så lenge det er noe man kan jobbe med, kvalifiserer det ikke til et problem? Man kan jobbe med fysiske plager også. Man kan f.eks. trene opp ryggen så man ikke får ryggproblemer.

Klarer ikke å se det helt store problemet må jeg innrømme. Mine forandret seg ikke så mye etter første svangerskap, men får se etter andre. Dersom de blir veeldig saggy så ser jeg ikke bort ifra at jeg hadde vurdert å løfte dem om ikke annet. Jeg har to venninner som er helt flate. Altså ingen pupper så godt som. Hun ene er strålende fornøyd, mens hun andre gjerne vil legge inn silikon etter hun er ferdig med barneproduksjon. Jeg klarer ikke å synes at det er trist altså.

Skremmern skrev:

Så så lenge det er noe man kan jobbe med, kvalifiserer det ikke til et problem? Man kan jobbe med fysiske plager også. Man kan f.eks. trene opp ryggen så man ikke får ryggproblemer.

Selvfølgelig kan ikke alt jobbes vekk psykisk, men det jeg prøver å si er at terskelen for å ta slike operasjoner bør kanskje være høyere enn det det er i ferd med å bli. Det er ikke svart-hvitt såklart. Det er alltid nyanser 😉

Kanskje en liten digresjon, men likevel i samme gata: Jeg tror mange kvinner som er misfornøyd med utseendet sitt/figuren sin hadde hatt godt av en skikkelig makeover, hvordan å kle seg mest flatterende for den fasongen man har, hvordan å sminke seg, riktig hårklipp osv osv. Man føler seg så mye freshere og bedre med en gang, det blir en instant boost, og kanskje man merker at det ikke trengs skalpell og stor operasjon til å føle seg bedre. Av og til kan en perfekt sittende olabukse og litt farge på fjeset ha enorm effekt.

Jeg ser det med samfunnsnivå og individnivå og synes det er vanskelig i grunnen. Men tenker at de i det minste kan spare seg sånne artikler, siden de neppe tilfører verden noe godt.

Jeg har tatt reduksjon, den kan jeg forsvare med at skyldtes rygg- og nakkeproblemer (reelle, det ødela nattesøvnen min), men faktum er at jeg hadde redusert uansett, på grunn av det psykiske. Og faktum er at jeg kommer til å redusere igjen om de vokser ut igjen (jeg har viltvoksende pupper. ). Jeg vil ikke kalle det forfengelighet, men jeg virkelig mistrives med store pupper.

Jeg ville dog aldri stått fram i avisen med det.

Ja det er en trist utvikling at samfunnet her også har blitt slik men det må jo være opp til hver enkelt hva de selv velger å gjøre så lenge de selv velger å finansiere heng etter fødsel, om det så er pupper eller mage.

Forøvrig kunne det jo ha vært interessant om Brochmann utvalget også tok med i betrakning den samfunnskostanden det har blitt, og ikke minst hvordan det vil påvirke vår velferdsstat i fremtiden at kvinner i så stor grad må fikse på heng og sleng etter fødsler. Hvis det skal bli "normalt" å forvente at det offentlige skal betale for kosmetisk inngrep etter fødsel så mener jeg det i aller høyeste grad er et fenomen som er med på å underbygge vår velferdsstat. Og den dagen vi må begynne å sortere hvilke helseplager som kommer nederst i køen så håper jeg da vitterlig slike ting går først.

Og ja, lett for meg å si, jeg hadde uten tvil fått både brystreduksjon og mageheng fjernet om jeg hadde bedt om det. Men jeg lever med det, ikke happy, men det er nå engang del av meg.

Jessica skrev:

Selvfølgelig kan ikke alt jobbes vekk psykisk, men det jeg prøver å si er at terskelen for å ta slike operasjoner bør kanskje være høyere enn det det er i ferd med å bli. Det er ikke svart-hvitt såklart. Det er alltid nyanser 😉

Helt klart. Det plager meg derimot litt at fysiske plager er det så mye mer forståelse for enn psykiske plager. Hjernen er en del av kroppen, og man kan og bør jobbe med problemene man måtte ha, det er dernest ikke sagt at det er løsbart bare man jobber med det. Det er på en måte akseptert å fjerne overflødig hud og heng man ikke kan trene bort, spesielt i etterkant av en fødsel, man er ikke forfengelig og har ikke et forskrudd bilde av seg selv av den grunn, men nevner man puppene er det akk og sukk, og hva er det med verden.

Skremmern skrev:

Helt klart. Det plager meg derimot litt at fysiske plager er det så mye mer forståelse for enn psykiske plager. Hjernen er en del av kroppen, og man kan og bør jobbe med problemene man måtte ha, det er dernest ikke sagt at det er løsbart bare man jobber med det. Det er på en måte akseptert å fjerne overflødig hud og heng man ikke kan trene bort, spesielt i etterkant av en fødsel, man er ikke forfengelig og har ikke et forskrudd bilde av seg selv av den grunn, men nevner man puppene er det akk og sukk, og hva er det med verden.

Skjønner hva du mener. Jeg har sett på en del program fra USA og kjenner at jeg har utviklet en antipati mot botox, silikonpupper og alskens plastikkirurgi. Det har vært snakk om mennesker som virker sykelig opptatt av utseendet sitt. Det at jeg få antipati mot det er egentlig mitt problem 😉 men jeg vil ikke at mine døtre skal leve i et samfunn der fokus på utseendet og kropp blir viktigere enn hva slags mennesker de er.

Fra mitt ståsted er kroppsfokuset en fullstendig avsporing fra hva som er viktig her i livet, men det er fra mitt ståsted og med den "bagasjen" jeg har i "sekken".

Jessica skrev:

Skjønner hva du mener. Jeg har sett på en del program fra USA og kjenner at jeg har utviklet en antipati mot botox, silikonpupper og alskens plastikkirurgi. Det har vært snakk om mennesker som virker sykelig opptatt av utseendet sitt. Det at jeg få antipati mot det er egentlig mitt problem 😉 men jeg vil ikke at mine døtre skal leve i et samfunn der fokus på utseendet og kropp blir viktigere enn hva slags mennesker de er.

Fra mitt ståsted er kroppsfokuset en fullstendig avsporing fra hva som er viktig her i livet, men det er fra mitt ståsted og med den "bagasjen" jeg har i "sekken".

Jeg synes ikke det er det minste rart fra ditt ståsted Jessica. Og desverre så er det mange som må oppleve store kriser i livet for å kunne klare å sette ting i perspektiv, se hva som kanskje er mindre viktig og hva som betyr noe i et større perspektiv.

Psykiske problemer som bunner i dårlig selvbilde skal man ikke spøke med og bør selvfølgelig tas på alvor. Og det er selvfølgelig med god grunn noen kvinner da helt sikkert bør få utført operasjoner som fikser et av de fysiske problemene som på sikt vil gi bedre psykisk helse. Men det er vel mer omfanget og "normaliseringen" av denne type inngrep i kvinnekroppen som du ønsker diskutere og der er jeg veldig enig med et, det er en fryktelig trist utvikling og jeg tenker mye på det kroppsfikserte samfunnet datteren min vokser opp i. Så tenker jeg også at det var slik før, og vel faktisk alltid har vært slik men at det nå har en helt annen form og "synlighet".

Jessica skrev:

Fordi psykiske årsaker er noe man kan jobbe med seg selv med. Det vet jeg alt om.....

Du vet hva du selv er i stand til, men det betyr ikke at alle kan få til det samme som deg.

Det er mange som sliter med å akseptere kroppen, og bare fordi man ikke er like flink som mange andre til å akseptere bagasjen man har fått, så skal man føle skyld for at man sender ut dårlige signaler fordi man velger å gjøre noe fysisk med det?
Jeg vet det kan jobbes med selvtillit, men det er ikke dermed sagt at man får bedre selvtillit likevel.

Men det er klart at man kanskje burde til litt nøye konsultasjon,slik at man forstår alvoret i en opersjon før en hopper i det.
Men jeg er fornøyd med meg selv, men magen min tenker jeg på hver eneste dag og det er ganske slitsomt, og tro meg jeg skulle ønske jeg bare kunne elske den slik den er.

Jessica skrev:

Skjønner hva du mener. Jeg har sett på en del program fra USA og kjenner at jeg har utviklet en antipati mot botox, silikonpupper og alskens plastikkirurgi. Det har vært snakk om mennesker som virker sykelig opptatt av utseendet sitt. Det at jeg få antipati mot det er egentlig mitt problem 😉 men jeg vil ikke at mine døtre skal leve i et samfunn der fokus på utseendet og kropp blir viktigere enn hva slags mennesker de er.

Fra mitt ståsted er kroppsfokuset en fullstendig avsporing fra hva som er viktig her i livet, men det er fra mitt ståsted og med den "bagasjen" jeg har i "sekken".

Jeg tror ikke det er noen motsetning her, Jessica, og derfor velger f.eks flere av de som har hatt brystkreft og fjernet et bryst, å få et nytt. Ikke fordi det er viktigere enn selve livet, men fordi det er med på å skape det som var der før. Før alt det vonde.

Så jeg ville vært veldig forsiktig med å beskylde andre for å mangle perspektiv.

På den ene siden må folk gjøre som de vil. Jeg har møtt de som har økt, løftet og redusert bryster, og har respekt for deres valg, de har vært svært personlige og rørende.

Men det er trist at kosmetisk kirurgi blir enkelt valg. En voksen kropp som har født et par barn, trenger både tid og trening for å komme på plass. Noen trenger kostholds endring og vektnedgang. Mener at egen innsats bør komme før kirurgi.

Armhevninger har "løftet" mine pupper, trodde de var tapt med et tyngdepunkt 3-5 cm lengre ned. Store er de ikke, men tar seg bedre ut litt
høyere.

Lisa: Du har skjønt mitt budskap 😉 Det er normaliseringen av plastikkirurgi som vi ser i amerikanske programmer på tv som skremmer meg. Det blir mer og mer normalt her og. Det syns jeg ikke noe om, fordi det griper inn i selvbildet til mange som ikke har grunn til å utføre plastikkirurgi også, i utgangspunktet. Det handler om skapte behov for en del mennesker.

Ullmor: Jeg er klar over det, men uansett så må mange av oss prøve å jobbe med seg selv.

Skremmern: Jeg beskylder ingen for å mangle perspektiv. Jeg er veldig klar over at mitt perspektiv er mitt og ingen annens, men jeg må få lov å nevne mitt perspektiv eller ødelegger jeg diskusjonen? Hadde jeg kunnet og orket så hadde jeg også rekonstruert mine bryst, men det går ikke for min del. Det er av praktiske årsaker jeg ville ha rekonstruert, om jeg kunne. At mange som har fjernet bryst vil rekonstruere til nye bryst forstår vel de fleste.

Normalisering av plastikkirurgi skal vi være obs på. Det er en skummel utvikling og et verdivalg også, mener jeg.

Jeg hadde en tråd om temaet for litt siden.
Meningene er delte på dette teamaet. Noe annet ville vel vært rart.
Når ting er rett og feil, det kan man jo diskuterer i EVIGHETER. Vi har alle våre grunnet til å velge/synse som vi gjør.

Jeg mener det er opp til hver enkelt og synes i motsettning til mange, at det er fint å kunne gjøre endringer på ting man missliker. Hvorfor hate noe man kan elske?? Vi endrer på alt annet, samfunnet er en nå en gang slik.
Om man tar et slikt valg i voksen aldre, ja så ser jeg sannelig ikke hvor dette går ut over andre.
Man lever en gang, lær å leve med det du har eller gjør noe med det, om du ønsker det.

Jeg er litt delt. Jeg ser at signaleffekten kan være et problem, men samtidig tenker jeg at folk må få gjøre som de vil. Og hvis silikonpupper, bukplastikk, innlegg i rumpa eller hva det måtte være gjør at folk får det bedre med seg selv så er det greit for meg, det er jo et personlig valg. Jeg tror det største problemet er når noen tar sånne inngrep for andres skyld, og ikke fordi man virkelig ønsker det selv.

Vel, hvis jeg greier å komme meg ned på idealvekt for å kunne fjerne hengemagen så driter jeg 20-0 i hva andre måtte mene om at jeg gjør det. Den hemmer meg på så mange måter i hverdagen, både hva eksem, kleskjøp og sexliv angår at jeg kommer til å operere magen dersom jeg får sjansen.

Enhver må gjøre hva en føler er viktig for seg selv, og når livskvaliteten blir veldig dårlig så er det en grunn for å gjøre noe med det, når en kan.

Samtidig så blir jeg skremt når jeg ser unge jenter på Dr. Phil som ikke vil gifte seg, fordi de har små normale "plager" med sitt utseendet. Det eneste saliggjørende er å få en plastikkoperasjon. Det er det ekstreme som det blir av det etterhvert som er betenkelig. Da begynner verdiene i samfunnet å bli utseendet istedet for hvem du er som person. Jeg vil heller at mine barn skal tenke på hvem de er og hvordan de er mot seg selv og andre, enn hvordan de ser ut. Det er mye man kan gjøre på naturlige måter uten at man må operere. Da snakker jeg ikke om jenter/damer som har slanket seg 50 kg og som opererer bort overskuddshud osv., men flotte jenter/damer som fettsuger fordi det er "LITT" for mye på magen eller lårene. Det kan man trene vekk, men det krever litt mer og det tar tid.