Optimale gråtefilm?

All of Us Strangers.

Toffskij skrev:

All of Us Strangers.

Eh, ja, jeg trekker tilbake forrige melding.

Dette var filmen jeg sist hulkegråt meg gjennom.

Den første filmen jeg husker at jeg gråt sånn til på kino at jeg ble flau var My girl.

Vet egentlig ikke, men jeg gråter i alle fall alltid når jeg ser introen til "Up". 🙁

Luftslottet skrev:

Det spørs vel litt om du skal bli glad igjen underveis eller nedbrutt på vegne av menneskeheten.

Jeg griner av de fleste filmer som er det minste triste eller rørende, dessverre, men den siste filmen jeg hulket meg gjennom var A marriage story.

Lilja 4-ever er jeg enig i at det ikke er mulig å komme seg tørrøyd gjennom, men den er ordentlig grim.

Ja, det er litt forskjell på om det er en vakker film hvor man gråter fordi noen må ta hjerteskjærende avskjed med sin elskede, eller om det er en grusom, opprørende film om omsorgssvikt, voldtekt og salg av barn, som i Lilja 4-ever. Jeg tror ikke engang jeg gråt av den, jeg var mest rasende, opprørt og kvalm, og tenker ikke på den som en "gråtefilm" i den forstand.

Jeg gråter aldri av film, tror faktisk ikke det har skjedd i mitt 55-årige liv. Og jeg har sett MYE film. Mulig jeg er en kald fisk. Men jeg kan bli fryktelig berørt av dem, og den filmen som har gjort meg tristest, tror jeg må være «Blå er den varmeste fargen». Den satt i meg kjempelenge.

Når det gjelder opprørende filmer som jeg aldri, ALDRI skal se igjen, fordi jeg ikke kommer til orke å komme meg gjennom dem, så kan jeg i tillegg til «Lilja 4-ever» nevne «Irreversible» og «Sauls sønn».

Jeg kan ikke ha filmer som opprører meg det takler jeg ikke nå.

Lidenskapens pris med Brad Pitt, eller Legends of the Falls som den heter på engelsk. Den tror jeg at jeg gråt til, ellers så gråter jeg aldri av filmer så godt mulig det var venninna mi som gråt når vi så denne i nittenpilogbue.

Cinema paradiso
- livssentimentalitet

Pamina skrev:

Terms of endetarmen, gammel og god.

Endetarmen her også, i tillegg til Broene i Madison County.

Min aller første gråtefilm var Disney’s To gode venner. Da den gikk på kino tidlig på 80-tallet.

Snuppa vil si Titanic.

Det en litt morsom historie. Vi skulle fly over Atlanterhavet, og snuppa bestemte seg for å gjøre "samme reise" på den filmen hun startet med. Dette var høsten 2006, og hun var 11 år. Jeg hadde et hulkende pikebarn i nabosetet i veldig mange timer etterpå. Hun ler godt av det i dag, men gråter fremdeles når hun ser filmen.

Den aller første filmen jeg husker jeg gråt av, var Once were warriors. Den er fra -94, så ganske gammel.

Tjorven skrev:

Snuppa vil si Titanic.

Det en litt morsom historie. Vi skulle fly over Atlanterhavet, og snuppa bestemte seg for å gjøre "samme reise" på den filmen hun startet med. Dette var høsten 2006, og hun var 11 år. Jeg hadde et hulkende pikebarn i nabosetet i veldig mange timer etterpå. Hun ler godt av det i dag, men gråter fremdeles når hun ser filmen.

Ha ha, min snuppe vil trolig si Guardians of the Galaxy Vol. 3. Det var noe med de dyrene som var fanget og ble eksperimentert på som traff henne noe veldig, og hun gikk helt i oppløsning. Eller Billy Elliot. Det var visstnok den første filmen hun gråt av (hvis vi ikke regner Lilo og Stitch da hun var veldig liten), så det var den som "åpnet slusene hennes", påstår hun.

Jeg gråter nesten aldri av filmer. Men husker jeg gråt av Kamilla og tyven, det var nok den første.

Jeg kan fort bli rørt av filmer, som f.eks sist jeg så "Dancing Queen" (barnefilm) på kino med ungen på 10 som ble veldig flau over meg. og den der... Lars er LOL.

Jeg gråter en hel del av Innsiden Ut 2.

Divine skrev:

Jeg gråter aldri av film, tror faktisk ikke det har skjedd i mitt 55-årige liv. Og jeg har sett MYE film. Mulig jeg er en kald fisk. Men jeg kan bli fryktelig berørt av dem, og den filmen som har gjort meg tristest, tror jeg må være «Blå er den varmeste fargen». Den satt i meg kjempelenge.

Denne filmen satt meg ut i flere dager husker jeg, utrolig sterk. Det er noe med alderen til hovedpersonen, og den sterke forelskelsen som er så troverdig og mesterlig gjengitt. Og skuespillerprestasjonene. Jeg tenker fortsatt på den av og til, og har tegneserieromanen den er basert på i hylla, men ikke klart å lese den.

Jeg griner av altfor mye. Jeg tror det er tilnærmet umulig for meg å se et frieri på film uten å få tårer i øynene. Nesten uansett hvor tacky det er.

Den filmen om Queen, og Freddie Mercury. Jeg gråt ikke bare inne i kinosalen, men i 20 minutter etterpå.

My girl er for meg også en av de første jeg gråt skikkelig til. Kamilla og tyven, og. Den har jeg ikke sett igjen, så jeg vet ikke hvordan det ville vært nå. My girl har kuttet sett flere ganger og gråter på samme steder hver gang.

Mannen min gråter sjelden. De tre filmene jeg vet om at han har grått til er Benjamin Button, Titanic og Ibelin.

Maverick skrev:

Jeg gråter en hel del av Innsiden Ut 2.

Ja himmel, den har jeg nettopp sett. Kjenner man seg igjen, mon tro?

Broene i Madison County, Brokeback Mountain og Cinema Paradiso. Hører mange gråter seg gjennom Ibelin, den har jeg fortsatt ikke fått sett.