Gir du komplimenter til fremmede folk?

Ja, rett som det er, faktisk. Jeg har lært det av en venninne. Folk blir så overrasket og glade!

Jeg går veldig ofte i kjole, gjerne fotsid. Det kommenteres ofte av fremmede.

Jeg tror ikke jeg har gjort det selv. Mamma gjør det stadig vekk. Jeg har fått kompliment fra villt fremmede noen ganger da (og da regner jeg ikke halvfulle menn på utesteder). Som regel når jeg har hatt hjemmestrikkede gensere (så egentlig kompliment til mamma det også, kanskje en karma-greie? ). Og da jeg var gravid fikk jeg stadig vekk komplimenter fra fremmede.

Blondie skrev:

Jeg gjør nok ikke det særlig ofte, muligens aldri? Det bunner nok i at jeg ville blitt svært ukomfortabel i en slik situasjon selv, jeg synes det er ubehagelig når fremmede «ser» meg.

Jeg kan på en måte forstå det, tror jeg. Jeg kan synes det er veldig ubehagelig å bli «vurdert» i enkelte situasjoner. Det er noen få mennesker som har den effekten på meg, at jeg føler meg vurdert, liksom. Men det er folk jeg kjenner, og som jeg ikke liker å treffe på en dårlig dag.

Ja, det kan jeg finne på å gjøre. Til helt tilfeldige folk. Feks i dokø eller til ukjente ved kaffeautomaten på jobb eller noen jeg tilfeldigvis befinner meg i nærheten av. Og da kommer det fullstendig fra hjertet.

Jeg må ha en god dag selv, for å kunne boble over til andre.

Hyacinth skrev:

Jeg kan på en måte forstå det, tror jeg. Jeg kan synes det er veldig ubehagelig å bli «vurdert» i enkelte situasjoner. Det er noen få mennesker som har den effekten på meg, at jeg føler meg vurdert, liksom. Men det er folk jeg kjenner, og som jeg ikke liker å treffe på en dårlig dag.

Kompliment for at jeg har gått ned i vekt gir meg den følelsen. Et ubehag ved at noen har studert kroppen min ... selv om det er godt ment, selv om jeg har strevd for å gå ned i vekt, og selv om jeg er mer fornøyd med meg selv når jeg har greid det. Men jeg liker bare ikke at folk ser og kommenterer det. Litt rart kanskje. Andre ting har jeg ingen problemer med at folk gir meg kompliment for. Særlig ikke genserne som mamma har strikket til meg, det er jo bare hyggelig.

My, hjemmestrikkede gensere, ja! Det kommenterer folk ofte. Nå går jeg sjelden i genser da, men de få gangene det skjer, sier alltid noen noe.

Apropos fulle menn. Fikk en gang i fjor noe jeg fremdeles er usikker på om var et kompliment eller et litt ubehagelig me too-øyeblikk da jeg gikk (nokså ustelt) i tight treningstøy og sekk i sentrum en tirsdag morgen kl 10. Jeg strente over torget da fire fulle menn sjanglet bak meg. Så hører jeg mann 1, kjempehøyt:
-Fy faen! Hvordan er det mulig å være så stram når man er sånn 40-50 år?
Mann 2 snøvler noe jeg ikke hører.
Mann 1: -Ja, men herregud, se på hu da! Hvor gammal tror du hu er?

Jeg veksler fremdeles mellom å le, være smigret og å bli forbanna...

Jeg har fått kompliment fra full mann for hjemmestrikket genser da, det var jo rett og slett hyggelig. Da var jeg til og med sammen med min mor, og vi begge hadde gensere som hun hadde strikket. Det kom en godt påseilet mann sjanglende bort til oss og var overveldet over hvor fine gensere vi hadde, og gikk lystig videre, uten annen agenda enn å si akkurat det.

My skrev:

Kompliment for at jeg har gått ned i vekt gir meg den følelsen. Et ubehag ved at noen har studert kroppen min ... selv om det er godt ment, selv om jeg har strevd for å gå ned i vekt, og selv om jeg er mer fornøyd med meg selv når jeg har greid det. Men jeg liker bare ikke at folk ser og kommenterer det. Litt rart kanskje. Andre ting har jeg ingen problemer med at folk gir meg kompliment for. Særlig ikke genserne som mamma har strikket til meg, det er jo bare hyggelig.

Jeg synes ikke det er rart. Jeg skjønner hva du mener.

My skrev:

Jeg har fått kompliment fra full mann for hjemmestrikket genser da, det var jo rett og slett hyggelig. Da var jeg til og med sammen med min mor, og vi begge hadde gensere som hun hadde strikket. Det kom en godt påseilet mann sjanglende bort til oss og var overveldet over hvor fine gensere vi hadde, og gikk lystig videre, uten annen agenda enn å si akkurat det.

Hehe, herlig! 🙂

Jeg gjør det! Og ang hunder, så gjør jeg det HELE tiden. Senest i går i Arendal! Og endte da opp med å snakke ganske lenge med paret med den søte hunden, hvorpå hun fortalte at hun var fra Florida, og syntes det var SÅ kjekt at jeg ville snakke med dem. For hun var vant med hjemmefra at fremmende snakket sammen over en lav sko. Men her i Norge opplevde hun at folk gjerne ØNSKET å snakke/kommentere hunden osv men ikke turte.

Jeg er ikke så flink til å gi kompliment til fremmede.
Jeg ser på folk og smiler, det er på en måte litt det samme, men jeg tror jeg skal skjerpe meg på komplimentfronten.
Jeg har selv fått kompliment fra fremmede på gaten/i butikken, og det er jo skikkelig hyggelig.

Stadig vekk, folk blir jo så glade av det. Aldri opplevd at det har blitt dårlig mottatt.

Ja, det gjør jeg av og til, og jeg har opplevd det mange ganger selv. Det er jo veldig hyggelig med et uventet kompliment.

(Da faren min levde og var på sykehjem, var det et lett sted å bli sett på som ung og vakker forresten, også for oss over 50. Husker jeg fikk et litt nytt perspektiv på alder da en av de gamle damene tok tak i armen min, stirret meg inn i ansiktet og sa: «Å! Du var så ung og fin! Akkurat som dattera mi!» (Datteren hennes kan umulig ha vært noe særlig under 50 hun heller, med en mor over 90). Det var litt rørende.

Jeg gir gjerne komplimenter til fremmede. Det forutsetter at jeg ikke er innesluttet da. Folk blir glade og jeg blir glad for at noen andre ble glad, så da er en positiv spiral satt i gang. Komplimenter fra meg er oftest for noe de gjør, men det kan også være for andre ting.

Ja, det kan jegabsolutt finne på å gjøre. Det er hyggelig både å gi og få. 🙂

Ja, det gjør jeg stadig vekk. Folk blir glade, og jeg blir i godt humør av det. What’s not to like.

Nei, jeg orker ikke. Men er jeg nysgjerrig ber jeg en venninne spørre, det blir alltid en hyggelig prat.

Jeg elsker Trader Joe. I NY hvor alle ristet av seg den samme frasen og hadde forduftet om noen svarte sent, kom det ei fra kassa på motsatt side for å kommentere sneakersene mine. Det var første og eneste gang jeg følte meg sett den uken. Jeg handlet der flere ganger så klart, de ansatte klarte å si noe utover minimum hver gang.

Dette er noe av det jeg liker veldig godt med å være på ferie i USA. Der får man komplimenter hele tiden. I USA er det tydeligvis helt lov og helt vanlig å gi komplimenter til tilfeldige personer. "That dress was really made for you, darling!"

Jeg burde ta lærdom av det og gjøre det oftere selv også. Det koster jo ingenting og folk blir skikkelig glade.

Innimellom gir jeg og innimellom får jeg (av fremmede). Jeg gir bare til damer da

Til venninner og kolleger sitter komplimentene løst.

Min mann har bart som han fiffer opp, og det har skjedd flere ganger at yngre menn kommer bort til han og kommenterer den (i positive vendinger).

Jeg gjør det ikke på utseende. Jeg forsøker si fra hvis noen er hyggelige eller gjør noe ekstra. Det kan være en som snakker til noen som oppfører seg dumt, jeg kan si at det var fint de grep inn eller noe for å støtte. Jeg sender mail hvis noen fortjener skryt eller sier fra direkte. Jeg får noen ganger slikt selv og setter stor pris på det.