Joda, det går bra (om fattigdom i Norge)

http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1011/thread179668/

Syns dette var et godt innlegg om det å oppleve å være fattig i Norge.

Jeg synes det var litt vanskelig å få tak i poenget hennes, egentlig.

Hun beskriver jo veldig godt noen av utfordringene ved å være fattig, nemelig det å ikke ha mulighet til å gi barna det de ønsker seg, eller det de opplever at andre har, som utstyr til tur til leirskole, telt, soveposer, skikkelig regndress for mange dager i marka, fotballutstyr og kontigenter, bursdagsselskaper osv osv.. Jeg har vært der jeg også...og opplever også i dag at vi må spare i lange tider for å kunne kjøpe det andre har...og at man faktisk må spare andre steder når man skeier ut med noe. Jeg har vært alene med barna i ti år, og bidrag har i årevis vært fremmedord. Jeg har jobbet for mye og tjent for godt til å få overgangsstønad, og tjener også for godt til å få bidragsforskudd.. Jeg syns faktisk ikke en bruttolønn på litt over trehundre tusen kroner året har vært så mye å leve på for fire mennesker.... tre barn (ungdommer) og en voksen.. og ser det så godt når noen av ungene flytter ut hvor store utgiftene faktisk har vært. Til mat, klær, strøm, briller, tannlege (regulering) osv osv.. Å være alene forelder, eller aleneforsørger er en stor utfordring i et samfunn der i allefall de fleste innenfor skoleverket tar det som en selvfølge at barn har alt de "trenger" hjemme. (Som blant annet riktig datautstyr, skriver, riktige dataprogram osv). Jeg har det helt ok, men det er ikke artig å være forelder når man dynges ned av unødvendige krav.

Jeg synes hun belyser saken godt, og det er et veldig viktig tema.

Jeg syns hun sier mye om det å oppleve å være fattig i Norge. Det er alle de begrensningene som andre tar for gitt at alle skal ha råd til.

Jeg har akkurat fått en asiatisk alenemor med tre barn som leieboer. Hun har høy utdannelse og har allerede fått jobb, men venter på at papirene skal bli godkjent siden hun er ny i Norge (hun har bodd her før men er tilbake etter mange år). Hun har naturlig nok ikke penger til å kjøpe alt sønnen trengte til leirskolen denne uken, komplette sett med ullundertøy til alle tre barna, sykler, ski, utstyr til håndball, fotball og basketball (de tre barna er aktive i hver av disse idrettene).

Jeg er derfor så glad for å registrere hvor mange rause mennesker vi har rundt oss her vi bor. Folk hun har blitt kjent med har øyeblikkelig meldt seg på banen og tilbudt å bidra. Sønnen hennes dro på leirskole i dag fullt utstyrt med alt fra topp til tå, andre har lånt henne sykler til ungene. Skiutstyr skal hun visst heller ikke mangle.

I den artikkelen stod det at folk har sportsutstyr stående i garasjene sine som de ikke bruker. Sånn er det jo. Tenk om vi alle var raske til å dele av overfloden når vi registrerer at det f.eks. er aleneforeldre i klassen/barnehagen eller andre rundt oss som ikke har mulighet til å kjøpe alt andre kjøper. Jeg skulle ønske at det jeg har vært vitne til i mitt nabolag den siste tiden var gjengs i vår kultur.

Jeg skal hvertfall starte med meg selv.

Joa, beskrivelsen av det å være fattig i Norge var sikkert spot on, den. Men argumentasjonen rundt økte (sosial?)satser og utsagn som "Tør å si at du har dårlig råd. Det går fint an å leve med lite penger hvis man planlegger" ble litt snodig og generaliserende i mine ører. Selv om dama har slitt økonomisk selv.

Jeg tror de fleste av oss vil skjule når vi sliter økonomisk. Det føles nedverdigende. Derfor er det ikke alltid lett å kunne hjelpe.

Når jeg leser det Nooria skriver så lurer jeg på om det hadde vært så lett for en etnisk norsk familie å få disse tingene. Jeg håper det. Samtidig er det godt å lese at denne moren fikk hjelp av snille folk.

Jessica skrev:

Når jeg leser det Nooria skriver så lurer jeg på om det hadde vært så lett for en etnisk norsk familie å få disse tingene. Jeg håper det. Samtidig er det godt å lese at denne moren fikk hjelp av snille folk.

Godt poeng!

Men hun deler av det hun har hun også, så det blir på en måte likeverdig. Hun gir av sin tid og er raus med å hjelpe til med ting.

De som har aller minst og som sliter mest klarer ikke nettopp dette hun beskriver her. Det å planlegge, be om hjelp, kjøpe klær på finn, arve,velge aktiviteter for barna der man heller "betaler" med dugnadsinnsats enn kroner osv, det koster det også. Det krever sosial kapital. Det betyr så klart ikke at dette er hardt nok og at det er veldig bra at den som har ting til overs kan bistå. De som har det aller vanskeligst er også dem som det er vanskeligst å nå med en hjelpende hånd. Det er folk som bruker sosialhjelpen på rusmidler, som ikke åpner posten slik at de slipper å se regningene, ikke betaler husleie og dermed blir stående uten bolig, ikke følger opp barnas aktiviteter, ikke følger opp barna på skolen, ikke dukker opp på foreldremøter, kjøper heller tobakk enn nye vintersko til barna osv osv.

Jessica skrev:

Når jeg leser det Nooria skriver så lurer jeg på om det hadde vært så lett for en etnisk norsk familie å få disse tingene. Jeg håper det. Samtidig er det godt å lese at denne moren fikk hjelp av snille folk.

Jeg tror sjansen for at en etnisk norsk familie har et nettverk å lene seg på og anledning til å arve/få/låne nødvendigheter er enormt mye større enn for den jevne nyankomne innvandrer.

Jeg mistenker absolutt at sjansen for at en etnisk norsk familie som strever med økonomien møtes med velvilje er større enn for den jevne f.eks somaliske familie. Sånn veldig generelt. Og så blir jeg nysgjerrig på hvorfor du eventuelt tenker at det ikke er slik?

shute skrev:

Jeg tror sjansen for at en etnisk norsk familie har et nettverk å lene seg på og anledning til å arve/få/låne nødvendigheter er enormt mye større enn for den jevne nyankomne innvandrer.

Jeg mistenker absolutt at sjansen for at en etnisk norsk familie som strever med økonomien møtes med velvilje er større enn for den jevne f.eks somaliske familie. Sånn veldig generelt. Og så blir jeg nysgjerrig på hvorfor du eventuelt tenker at det ikke er slik?

Jeg tenker ut i fra meg selv, og jeg tror ikke jeg er den eneste.

Jeg ville ha problemer med å skulle ta i mot fra familie, venner og naboer osv. Jeg ville føle det ubehagelig og nedverdigende. Mange nordmenn har en tendens til å skylde på de som sliter økonomisk. Dersom en tør stå fram med dårlig økonomi så setter en seg også for hogg. Uttalelser som: Ja ha... de kunne ikke betale for utstyr til barnet sitt nei, men gjør sånn og sånn, ja det kunne de.

Jessica skrev:

Jeg ville ha problemer med å skulle ta i mot fra familie, venner og naboer osv. Jeg ville føle det ubehagelig og nedverdigende.

Dét kan jeg garantere deg at ikke er noe særnorsk fenomen.

Hun skriver veldig bra om å være fattig, men kanskje mest om å være en "heldig fattig" om man i det hele tatt kan bruke det uttrykket. (det lyder jo ikke bra)

Hun tørte å være åpen om det og jeg synes kanskje hun belyser i mye større grad at det er "lettere" å være fattig om man faktisk tør å si det. Man får gjerne større hjelp på den måten logisk nok, siden andre vet hvordan det ligger an.

Jeg er ikke rik, men heller ikke fattig. Har så det går rundt heldigvis.
Men etter at ejg ble alene ble det med ett mye viktigere for meg å klare meg selv. Bevise for meg selv og andre at jeg klarer dette.
Det var nok ganske mange som ikke trodde det, men heldigvis bare en som sa det direkte til meg.
Mitt svar var at tro gjerne at jeg ikke klarer det, men si det ikke til meg.

Derfor er nok kneika for å be om hjelp MYE høyere nå og jeg vil tro at mange har enda større problemer med å be om hjelp.
Ikke minst er det flaut å være fattig, å være den som sier at det har jeg ikke råd til er liksom ikke greit. Har jo registrert at andre blir sure på den som må si de ordene.

shute skrev:

Dét kan jeg garantere deg at ikke er noe særnorsk fenomen.

Det sa jeg ikke heller.

Jeg synes innlegget var tankevekkende og godt skrevet.

Men likevel er det et men: Flere foreldrene jeg har møtt, som ikke har råd til fotballsko og soveposer, røyker 50 sigaretter om dagen, har flere TV-er og ørten TV-kanaler og er ofte å se på utesteder i helgene. Da tenker jeg at de er fattige fordi de prioriterer feil.

Jeg føler hun vinglet litt mellom sleivspark til forbrukersamfunnet og "de med god råd", og det jeg antar var poenget hennes (å oppfordre til åpenhet om fattigdom). En rendyrkelse av innlegget hadde gjort seg.

Jeg har en gang hatt slik økonomi at en bursdagsinvitasjon medførte at det ikke ble middag et par dager. Heldigvis hadde jeg ikke barn den gangen. Men jeg kjenner meg godt igjen i det hun skriver, de fleste av oss har som instinkt at vi skal greie oss selv og vi skal ikke skille oss for mye ut. Og hvis man hinter om at man ikke har råd til noe, blir man jo møtt med argumenter om prioritering etc, så man strekker heller og holder fasaden for å unngå ubehageligheter. Jeg håper faktisk aldri jeg glemmer den lett paniske følelsen over en uforutsett utgift som for de fleste er så liten at man ikke engang tenker over den. Jeg synes hun her beskriver det ganske bra, selv om hun burde holde seg til beskrivelsen og la være å prøve å formulere et budskap til slutt, det ville gitt en enda bedre tekst.

Jessica skrev:

Det sa jeg ikke heller.

Da forstod jeg ikke helt hvorfor etnisitet skulle ha betydning?

shute skrev:

Da forstod jeg ikke helt hvorfor etnisitet skulle ha betydning?

Etnisitet i forhold til om en norsk familie son slet ville fått samme velviljen.

Det å føle det nedverdigende å ta imot er ikke særnorsk nei.