Jeg var på FAU-møte i går, og det kom frem at mange av foreldrene på småbarnsavdelingen syns det er for mange svarte barn på storbarnsavdelingene. Den offisielle forklaringen er at de er redd for språket. De vil derfor søke barna sine vekk.
Jeg blir så lei meg. Hiawata går på den avdelingen med fleste ikke-etnisk norske barn, og det fungerer utmerket. Det er en harmonisk avdeling, med glade og snille barn, og med stort fokus på språkutvikling som også er positivt for de allerede språksterke barna. Ingen lider under at et par barn på tre år snakker litt dårlig norsk.
Ingen av disse foreldrene reagerer på den svenske jenta som snakker dårligst norsk. De reagerte heller ikke på de to norske barna som mobbet og lagde intriger (som heldigvis har sluttet nå). Ingen har nevnt problemet med skjevfordelingen av gutter og jenter mellom avdelingene.
Ingen vet at pappaen til det ene afrikanske barnet nettopp har disputert doktorgraden sin i medisin. Ingen vet at mammaen og pappaen til det andre afrikanske barnet er henholdsvis sykepleier og ungdomsarbbeider. Ingen vet at tvillingene ikke er fra Somalia, men har foreldre fra Sudan, men egentlig er de fra Stavanger. Mammaen deres studerer teatervitenskap. Ingen vet at mammaen og pappaen til en av de mørke småjentene er klin norske, selv om deres foreldre igjen er fra Gambia og Iran.
Dette vet de ikke fordi de ikke har giddet å snakke med dem. De har ikke giddet å bli med på id-festen som de somaliske mødrene stelte i stand, hvor vi sang, danset og ble servert deilig mat. De har ikke giddet å ta seg en tur inn på avdelingen og se hvordan det faktisk funker. De ser ikke hvor mye barnehagen jobber med å dra med seg alle foreldrene som en ressurs, og hvordan de evner å se personer, ikke bare mørke barn.
Men å snakke om hvordan somaliere må integreres i det norske samfunnet, det gidder de.
Min oppfordring er derfor å ta det første steget selv, i stedet for å være misfornøyd med at innvandrerne ikke tar initiativ. Sett deg ved siden av de hijabkledde mødrene i barnehagen når det er ettermiddagskaffe, ring og følg opp bursdagsinvitasjonen som ikke har blitt svart på, og smil og møt blikket til mennesker du møter. Bli kjent. Det verste som kan skje er at du får en venn til.
Hvis tullingene oensker integrering og ikke etniske konflikter saa er vel ikke det der den beste taktikken...
. Jeg lærte fort at mat er greia med innvandrerkvinner som har lav utdanning med seg - dette er noe de virkelig kan, noe de er kjempegode på. Det er også gode til å regne (les: Gode til å lage og beregne mat - noen av de mest talentfulle brøkregnerne jeg har møtt er somalske damer - de vet det bare ikke selv). Vi byttet oppskrifter og koste oss - jeg har lært mange nye nordmenn å lage Verdens beste - det er ei kake som faller i smak hos veldig mange 
