Konfirmasjonsgave til barn man ikke kjenner personlig?

Det er litt avhengig av om det var felles innsamling og mange ga sammen. Da hadde jeg nok gitt. Om jeg var invitert og ikke kjente barnet så hadde jeg nok ikke gitt, tror jeg. Hadde jeg vært usikker så hadde jeg gitt.

Myria skrev:

Hvis det er vanlig at det samles inn til felles gave, og dette også vil gjelde dine egne barn når de når konfirmasjonsalder, tenker jeg at det er naturlig å gi en litt. Jeg og mine venn(inn)er gir ikke gaver til hverandres barn (selv ikke når vi og barna sees jevnlig) så her ville det føltes veldig merkelig, spesielt når man ikke har noe som helst forhold til barnet.

Det er vanlig at de sendes ut en e-post med teksten "de som vil være med på gave ...", og hva de andre gjør vet jeg egentlig ikke, men som jeg sa innledningsvis så har de hengt sammen i alle år mens barna vokste opp mens jeg har kommet inn i gjengen etter at barna var så store at de ikke lenger var med på treff. Ergo kjenner de hverandres barn, mens jeg ikke gjør det, og likeledes kjenner ikke de mitt barn.

banana skrev:

Det er vanlig at de sendes ut en e-post med teksten "de som vil være med på gave ...", og hva de andre gjør vet jeg egentlig ikke, men som jeg sa innledningsvis så har de hengt sammen i alle år mens barna vokste opp mens jeg har kommet inn i gjengen etter at barna var så store at de ikke lenger var med på treff. Ergo kjenner de hverandres barn, mens jeg ikke gjør det, og likeledes kjenner ikke de mitt barn.

Det kan jo hende barna vet hvem du er for det da. Jeg har jo blant annet venninner som Hiawata ikke har møtt, men som jeg har omtalt når jeg f.eks. skal møte dem. Hadde nok aldri savnet en gave fra dem, men hadde selvsagt blitt glad om det kom.

Jeg hadde ikke gitt en individuell gave. Men jeg ville vært med på en fellesgave.

Hadde det blitt samlet inn til fellesgave, hadde nok jeg også gitt.

Sånn i utgangspunktet tenker jeg det ikke er "nødvendig" å være med på dette, og særlig fordi det er epost og "den som vil gi".

Min tommelfingerregel er litt flåsete sagt "ingen kake, ingen presang", dvs. gir ordentlig gave hvis jeg er invitert (og da som regel selv om jeg ikke kan gå) og hvis jeg ikke er invitert tenker jeg det henger sammen med at det er en gjensidig erkjennelse av at relasjonen ikke er så nær, heller. Da kan jeg sende gratulasjonskort eller en blomsterbukett el.l. hvis det faller sånn.

Her tenker jeg det er litt snakk om relasjonen mellom deg og mødrene, mer enn barna. Hvis man velger å ikke være med på fellesgave, definerer man seg selv som i en annen posisjon enn de andre. Og det er litt sånn du mener det er, etter det jeg hører. Men er det slik at dette vil være "likt for alle" de neste årene, og det nærmest går ut i null disse gavene ,så kan det være at jeg ville vært med på fellesgavene for å styrke relasjonen med mødrene, heller enn barna, for å si det sånn.

Ellers er jeg enig med deg, altså. Det er litt som barselgaver. Fikk gaver av flere av folk jeg på langt nær forventet det av av foreldregenerasjonen. Det var hyggelig og alt det der, men jeg gjør ikke det selv når det er så langt ut.

Det er ganske sjeldent eg er meir enn på perifer hils med dei eg gir konfirmasjonsgåver til altså. Eg gir til barn av venner, kolleger og naboar i tillegg til familie.

I denne saka hadde eg så absolutt gitt.

Gitt at jeg hadde hatt økonomi til det, hadde jeg gitt.

Røverdatter skrev:

Jeg er også vant til at man gir gaver selv om man bare har relasjon til foreldrene. Både nå og da jeg selv sto til konfirmasjon.

Det er jeg også vant til, jeg hadde derfor gitt.

Vi hadde konfirmant i fjor, og han mottok en del konvolutter med tohundrelapper fra mennesker jeg aldri hadde tenkt å gi noe til hvis det var deres barn som ble konfirmert. Type, mannens kollega (som aldri har snakket med gutten), naboer vi ikke kjenner så godt, og som ikke har barn på samme alder som vår sønn etc. To av disse har konfirmant i år, og jeg må innrømme at den eneste grunnen til at jeg kommer til å gi noe til deres barn, er at de ga til vårt. Vi går jo ut i 0, liksom, ( ) men generelt sett synes jeg ikke folk trenger å gi gaver til mennesker de ikke kjenner. Rett og slett fordi de, uansett hvor mye de "slett ikke forventer å få noe igjen", skaper et press om nettopp dette.

I denne sammenhengen kan du lett stille deg (mer) utenfor gjengen hvis du ikke gjør som de pleier og blir med på fellesgave. Trur eg. Særlig siden de har vært sammen flere år mens du kom inn senere.

Lille*My skrev:

Jeg kunne godt ha bidratt til en fellesgave, eller puttet 200 kr og et kort i en konvolutt hvis jeg var god venn med foreldrene, selv om jeg ikke kjente barnet noe særlig.

Ja.

banana skrev:

Men dere tenker da altså at det ikke gjør noe at barnet spør "Hvem er Per og Anne?" når/hvis de leser i kortet?

Det hugsar no eg at eg gjorde både til konfirmasjon og bryllupet. Og tenkte at det var fint å få gaver av nokon som kjende nokon og dermed visste kven eg var, sjølv om dei kanskje berre kjende foreldra mine.

-ea- skrev:

I denne sammenhengen kan du lett stille deg (mer) utenfor gjengen hvis du ikke gjør som de pleier og blir med på fellesgave. Trur eg. Særlig siden de har vært sammen flere år mens du kom inn senere.

Jeg tenker slik. Fellesgaver har for meg også litt lavere terskel enn å gi selv. Da er det gjengen som gir.

Gave fra foreldre kolleger har jeg aldri hørt om. Jeg kan ikke tenke meg det skjer med min konfirmant. Ikke tror jeg hun vil få av mine venninner heller. Vi har egentlig bare gitt til barn vi har et forhold til når jeg tenker meg om. Ikke til litt perifere naboer. Men naboer som er venner av frøkna kommer til å få en oppmerksomhet.

Her går ein gjennom listene i lokalavisa og kryssar av for kven ein skal gi noko til. Det er meir enn nok å ha eit snev av ein relasjon til foreldra.

Ingen i vår syforening har fått. Ville gitt om jeg var så nær at vi hadde relasjon til både foreldre og barn. Ellers ville jeg ikke gitt. Og jeg forventer ikke å få av naboer eller andre som ikke har en nær relasjon i vennskap til oss og barnet.

rine skrev:

Vi hadde konfirmant i fjor, og han mottok en del konvolutter med tohundrelapper fra mennesker jeg aldri hadde tenkt å gi noe til hvis det var deres barn som ble konfirmert. Type, mannens kollega (som aldri har snakket med gutten), naboer vi ikke kjenner så godt, og som ikke har barn på samme alder som vår sønn etc. To av disse har konfirmant i år, og jeg må innrømme at den eneste grunnen til at jeg kommer til å gi noe til deres barn, er at de ga til vårt. Vi går jo ut i 0, liksom, ( ) men generelt sett synes jeg ikke folk trenger å gi gaver til mennesker de ikke kjenner. Rett og slett fordi de, uansett hvor mye de "slett ikke forventer å få noe igjen", skaper et press om nettopp dette.

Jeg er litt inne på dette. Hyggelig om barnet får gave, men nesten litt slitsomt for enten har jeg ikke gitt til deres barn eller så må jeg huske å gi. Jeg gir selvsagt alltid om vi er invitert, men ellers må jeg innrømme at jeg ikke alltid føler at det er naturlig eller tenker på det om det ikke er fellesgave. Vi gir ikke til kollegaers barn her på jobb og det har aldri skjedd noe sted jeg har jobbet.

Nå kom jeg til å tenke på at jeg må sjekke konfirmasjonsdato til noen jeg kjenner. Vi har hatt mye kontakt før, så jeg vil gjerne sende noe dit.

Jeg synes det er riktig å gi om man blir bedt i selskapet, men ikke ellers....500 lapp hadde vært nok for min del å gi til gode venners barn....

Jeg har faktisk tatt vare på alle mine konfirmasjonskort. Ikke spør hvorfor...
Jeg hadde vett til å skrive nederst på kortet hvor mye/hva jeg fikk av hver så det var mange pengegaver på en 10èr eller to. Dengang var det sedler. Husker at jeg fikk en liten penge fra så og si alle i gata vi bodde i, og tom av broren min sine kompiser.

Jeg er nok ikke like raus men kommer til å gi en 200lapp til barna til to stykker som vi har hatt mye med å gjøre fra barnehagetiden og som vi alltid slår av en prat med etter foreldremøter, 17-mai og sånt.
Regner med at jeg blir spurt om å bake kake til disse to også.

Ellers skal han i selskapet til to kompiser så da må vi vel gi en 500lapp.