Krigerkultur i Norge

I etterkant av Kongo-saken har jeg fått med meg noen diskusjoner om militæret i Norge i Aftenposten. (link her og her). Hva tenker dere?

Jeg tenker at det er uunngåelig at når vi dreier vekk fra et militært allmennt forsvar og over til spesialiserte grupper som deltar i krigshandlinger så vil vi få mennesker som ønsker å være der. Det blir helt utopisk å tro at de vi sender ut for å delta i krigshandlinger egentlig skal være kjekke karer som innerst inne ikke ønsker å delta i krigshandlinger. Tidligere har det vært anderledes tenker jeg. Da hadde vi kun FN-soldater som deltok i områder med krigshandlinger og selv om jeg vet om mange som har vært borti noe, så er jo intensjonen til FN-styrkene fredsbevarende. Det er en stor forskjell.

Jeg er enig med deg, og jeg syns det er synd at forsvaret ikke gjør sitt forå gå disse i møte. I USA ser man også at mange soldater dreper familien sin, eller er involvert i voldshandlinger generelt, fordi man ikke tar høyde for at når man ønsker en egenskap, så kan det skorte på den andre.

Hvis forsvaret hadde hatt en mer åpen holdning om dette tenker jeg også at de hadde vært bedre rustet til å håndtere de som ønsker å drepe, og kanskje "snu" dem, uten å fjerne aggressiviteten som en kriger trenger. Det at så mange tidligere militære søker ut til grupperinger som SIG viser jo helt klart at det mangler noe i den generelle utdannelsen til forsvaret, uten at jeg er så naiv at jeg tror de kan fjerne dette drapsønsket hos alle.

Jeg innser jo at jeg hadde vært skikkelig dårlig i krig, fordi jeg hadde nølt for lenge med å drepe noen som ikke truet familien min direkte. Så skal man ha aktive krigere, så må de være villigere til å drepe enn det jeg er.

Du setter egentlig fingeren på hvorfor jeg er blant dem som ønsker å beholde verneplikten: Jeg tror det er en dårlig idé at bare de som ønsker å bruke vold har muligheten til det.

Sier meg enig med dere alle. :enkel sjel: