Aftenposten i går? (Om barn som får for mye leker)

Dette er absolutt en relevant diskusjon, men jeg er ikke enig i at dette er et nytt fenomen. Tremenningene til barna mine var små på 80- og 90-tallet, og jeg opplevde at de fikk absolutt alt de pekte på. I stedet for at foreldrene satte grenser eller deltok i aktiviteter med barna, fikk disse barna heller mye materielt. Jeg deltok i livet til disse barna i mange år, i håp om å gi et annet perspektiv på livet, men fikk veldig bange anelser etter hvert om hvordan det ville gå med dem når de ble store. Og dessverre så har de blitt veldig som beskrevet i artikkelen her. Den ene har ikke skjønt det med å jobbe for å få ting. Denne personen har heller ikke skjønt det med å betale regninger - og har endt opp med store økonomiske problemer. Den andre har det gått enda verre med.

Jeg har derfor et veldig bevisst forhold til dette. Jeg skulle gjerne kjøpt alt mulig til barna mine - det finnes så mye morsomt i butikkene, men jeg lar være. Jeg vil heller delta i livet til barna mine, og hjelpe dem å bli de fine menneskene som jeg tror de kan bli.

Vi kjøper ikke leker utenom jul og bursdager, og ønsker oss gjerne klær og slikt i gave i til ungene. Likevel har de for mange ting egentlig. Et nytt klesplagg får de relativt ofte, og gleden over det varer ikke så lenge som regel. Men jeg har tatt meg selv i å gå etter altfor lett for "dill" på H&M osv. Det er så lett å si ja til en pakke hårspenner til 14,90, eller et par søte sokker. Dette er jo ikke store greiene, men likevel er det å få noe, og mekanismene bak er de samme.

C3PO skrev:

Jeg skulle gjerne kjøpt alt mulig til barna mine - det finnes så mye morsomt i butikkene, men jeg lar være. Jeg vil heller delta i livet til barna mine, og hjelpe dem å bli de fine menneskene som jeg tror de kan bli.

Flotte synspunkter!

Jeg lurer på om det er nødt å være enten eller? Kan man kjøpe kjekke ting til barna sine OG delta i livet og hjelpe dem å bli fine mennesker?? Jeg håper jo det, for det er nok den veien vi har begitt oss ut på

Jeg synes ikke dette er enkelt. Når jeg sammenligner med hvordan jeg vokste opp har ungene mine enormt mye. Da jeg var liten hadde vi ikke god råd, og foreldrene mine var veldig lite materialistiake også. Mine søsken og jeg hadde lite av leker, moteklær og annet som "alle hadde". Og i hvert fall søsteren min og jeg oppplever det som at vi skilte oss ut mer enn det som var ok for barn å gjøre. Det har blitt viktig for meg at ikke barna skal bli uttafor, slik vi ble, fordi de ikke har det som trengs for å være med. Samtidig prøver vi å holde igjen, skille mellom nødvendig og unødvendig, og å bremse på kjøpingen. Det er fremdeles veldig mye mine unger ikke har som vennene tar som en selvfølge at alle har. Den balansegangen er ikke enkel å få til.

Vi prøver å lære barna at de må vente på ting, ønske seg ting, spare til ting, og også at det er mange ting de ønsker seg som de ikke får. Ungene har to sett besteforeldre, men de er ikke av typen som lesser ungene ned med gaver. Mine foreldre gir så og si bare til jul og bursdag, mens mannens foreldre også gjerne stikker til ungene en pengelapp eller en liten gave de få gangene vi ser dem i løpet av året. -Greit, synes jeg.

Prøver å lære bort at:
- Det er viktig å spare til det man ønsker seg. For å få råd må man kanskje overvinne trangen til impulskjøp.
- Det går fint an å spleise på ting når man nå er så heldig å ha et søsken som ønsker seg det samme. Da går det fortere å få råd til det man ønsker seg.
- Det går an å jobbe for å tjene penger. Nå er snegleplukking, stuestøvsuging og vask av baderommet greie inntektskilder. Men man skal kunne hjelpe til i huset også uten å få penger for det.
-Det er kult å arve klær.
-Det er mye fint en kan kjøpe brukt.
-Loppemarked er gøy, og der kan man få store fine ting man ellers aldri ville ha fått.

Jeg har blitt dårligere med dette i det siste. Ungene maser sjelden etter ting, og et gir meg veldig glede å av og til bare si "ja!" hvis de spør om noe, eller å komme dem i forkjøpet. Og så har de bursdag etter sommeren, så "sommerleker" som sparksykler, sykkel, plaskebasseng, etc., "må" kjøpes på forsommeren (for til jul finnes jo ikke sånt i butikkene og et helt ÅR i forveien klarer jeg IKKE å planlegge, altså. 😛)

Jeg har tenkt en del på det i det siste, og bestemt meg for å stramme inn igjen. Det har vært litt mye i en liten periode nå.

zeppelin skrev:

Flotte synspunkter!

Jeg lurer på om det er nødt å være enten eller? Kan man kjøpe kjekke ting til barna sine OG delta i livet og hjelpe dem å bli fine mennesker?? Jeg håper jo det, for det er nok den veien vi har begitt oss ut på

Selvsagt kan du begge deler av DE to tingene. Men vi klarer ikke å lære dem både å vente på, spare til, økonomisere med midlene sine, samtidig som vi øyeblikkelig tilfredsstiller behovene deres. Selv om det er fint der og da.

Jeg har samme erfaring som flere her: At det var mye man ønsket seg og ikke fikk som liten, og selv om jeg sikkert hadde "godt av det" så var det jommen sårt ofte også. Særlig for ting som alle andre virkelig hadde.

C3PO skrev:

Jeg vil heller delta i livet til barna mine, og hjelpe dem å bli de fine menneskene som jeg tror de kan bli.

Jeg er helt enig i at det er det absolutt viktigste, men det er jo ikke så svart/hvitt at det er enten eller.
For vår del er ikke utfordringen i å la være å kjøpe smådill, men at det med så stor familie (alle besteforeldre, tanter og onkler teller 16 stykker) fort blir fyllt opp med de store tingene, så det er vanskelig å finne bursdagsgaver. Han har en diger togbane, og trenger egentlig ikke flere deler. Han har masse duplo, og han har arvet all sin fars gamle lego. Han har arvet alle småbilene til lillebroren min så selv om ikke vi kjøper noe, så er det allerede fyllt opp. Nå er han tre og et halvt og egentlig burde han ha en sykkel nå i sommer, men vi vurderer å vente til bursdagen sent på høsten i stedet. Problemet da er at han får en gave han ikke kan bruke før til våren. Jeg syns det er kjempevanskelig, selv om vi er bevisste på det.

Heldigvis ønsker han seg masse, og vi har snakket en hel del om dette at man ikke får alt man ønsker seg, og noe kan man få senere og ikke med en gang.

Polyanna skrev:

Jeg har samme erfaring som flere her: At det var mye man ønsket seg og ikke fikk som liten, og selv om jeg sikkert hadde "godt av det" så var det jommen sårt ofte også. Særlig for ting som alle andre virkelig hadde.

Det kjenner meg jeg igjen i, men jeg ønsker likevel ikke at barna mine skal få "alt som de andre har" av den grunn. Vi prøver å finne en middelvei.

Jeg har også i bakhodet at de av venner og bekjente som har fått mest penger, mest ting og mest hjelp som barn og unge nesten uten unntak er de som roter bort mest penger, og må "låne" fra foreldrene. Litt på siden av denne diskusjonen kanskje, men alt har en begynnelse.

Vi har hatt dette temaet opp nå i forhold til Nintendo DS. Storesøster sparte og jobbet lenge for å kjøpe sin - og fikk den for et drøyt år siden. Da var hun 9 år.

Småguttene ønsker seg selvsagt også en slik, og mellomste er 7 til høsten. På mange måter skulle jeg gjerne ha hjulpet ham med det nå til sommerferien, men samtidig trenger de å spare pengene sine mer og å jobbe litt for å tjene penger.

Derfor har vi nå lansert en plan for gutta - de må spare pengene sine fra nå av, de kommer kanskje til å få litt på bursdagene sine også, og så må de gjøre en del jobber hjemme i sommer (stable ved, bære skrot ol). Er de flinke til det, kan de så få ønske seg de pengene som mangler til jul, slik at de kan kjøpe seg en DS hver + et spill. Da er minstemann 5 1/2, mellomste 7 - egentlig litt for små, men de skal få lov under forutsetningen at det skal være grenser for hvor mye de får spille.

Dette er de helt med på - og i god gang. Jeg håper virkelig at de lærer seg både at ting koster og at det er noe de får først etter å ha ønsket seg noe over en lengre periode.

C3PO skrev:

Jeg skulle gjerne kjøpt alt mulig til barna mine - det finnes så mye morsomt i butikkene, men jeg lar være. Jeg vil heller delta i livet til barna mine, og hjelpe dem å bli de fine menneskene som jeg tror de kan bli.

Man kan da delta i barnas liv, selv om man kjøper leker!

Det er nok mange som får ting altfor fort, jeg jobber i butikk å ser mange bortskjemte barn, barn som kaller foreldrene sine for idioter og skriker i butikken, Å SÅ FÅR DE DET DE VIL HA😱
Men selv om man kjøper leker til barna, skal innrømme at det har blitt en del, kan man likevel oppdra de til flotte mennesker å lære dem til at nei er nei,å dårlig oppførsel har ingen fordeler.

Vi prøver å lære ungene våre at vi ikke kan få alt vi vil ha, men at det går an å ønske seg ting til bursdager og jul.
Likevel hender det at de får en og annen ting utenom bursdag og jul også. Sist var vel en rokkering vi kjøpte til eldste, siden han er så ivrig å rokke i barnehagen.

Heldigvis blir alle ungene veldig glade for alt de får, det være seg nye sokker eller en ny leke.

Besteforeldre og annen familie er også et problem ja. Vi har prøvd å fortelle at vi ønsker fornuftige ting til ungene, eller leker som er holdbare. Gjerne en ny pakke togskinner til brio-togbanen, i stedet for et plasthelikopter som blir ødelagt etter to dager. Dette har vi tydeligvis ikke nådd helt fram med desverre.

Når de blir eldre er dette med penger også et problem. I dag drar man bare et kort for alt man skal ha, og det å ha en lommebok, og faktisk måtte telle de kronene man skal bruke gjør noe med forholdet til pengene. Det er ingen tvil om at mange voksne havner i kortfella med store kreditter osv, og der kommer jeg til å forsøke å overføre verdifull lærdom til mine små. Penger er en begrenset gode, og lånte penger kan nærmest bli et ubegrenset onde.

TBM: Mine har også måttet spare og jobbe for spillmaskinene sine. I fjor var det gameboy de ønsket seg, og i år var det en ds. I fjor var det noen slektninger som gjerne ville kjøpe til dem, men da måtte vi "oppdra" litt og si fra at dette skulle ungene oppleve å jobbe seg opp til selv, ellers ville hele meningen med å spare til noe forsvinne. Både i fjor og i år har guttene endt opp med å spleise på en spillmaskin, slik at de kunne kjøpe den raskere. Så har de delt på spillingen ved å bruke "bippeklokka" på kjøkkenet de gangene begge vil spille. Utrolig lite konflikter om dette, særlig siden de er skikkelige kranglefanter ellers. 🙂

Uansett, når de endelig har klart å spare nok penger har de vært kjempestolte over hva de har fått til. Og det har vært moro å ha dem med på butikken for å handle. -Kanskje ikke like gøy for de som jobber i butikken når ungene har kommet med sparepengene sine, men det hadde blitt feil om jeg skulle veksle og ordne for å gjøre det lettvint. Da hadde det ikke vært deres penger som de kjøpte for like vel. Så jeg håper de som jobber i lekebutikkene ser verdien i å tømme sparegrisen for å kunne kjøpe for egne penger, og at de tar det lille ekstra arbeidet med et smil.

Jeg tror oppriktig at ungene våre har et ganske fornuftig forhold til det å få ting, ønske seg ting, spare til ting. Heldigvis har vi familie som spiller på lag med oss.

Storesøster har bursdag i juni, så med henne er det veldig greit. Det er litt verre med lillebror som har bursdag i januar. Til jul går det i vinterutstyr (ski, skøyter, rattkjelke eller hva det nå er som trengs den vinteren) fra oss. Fra familene våre kommer det gjerne ullundertøy, ullsokker, luer, votter og annet fornuftig tøy, (penger til) vintersko, vinterdress og så gjerne bøker, spill, filmer eller musikk. Onkler og tanter er gjerne hakket mer ufornuftige og kan gi leker, men det blir ingen overflod. Vi kjøper sjelden store ting utenom jul og bursdag.

Storesøster ønsker seg og får sommerklær og sommerting til sin bursdag - sykkel, sparkesykkel eller hva det måtte være. I tillegg ønsker hun seg alltid bøker, så det blir noen av dem. Lillebror med bursdag i januar sliter vi litt mer med, men vi prøver å spare opp mer eller mindre fornuftige ting han trenger. I 5-årsdag fikk han CD-spiller, f.eks. Og så må jo også han få sommerting når sommeren kommer, selv om han ikke har bursdag...

For et par-tre år siden ønsket storesøster seg så inderlig en Amanda-dukke. Jeg gjorde det helt klart at det ble helt uaktuelt å kjøpe en dukke til 1000 kroner, så dersom hun ville ha den, måtte hun spare. Det ble dukke til slutt. Bursdagspenger og julegavepenger ble spart, i tillegg til småpenger hun fant eller tjente på ymse vis. Jeg tror det var mye mer stas med den dukka da, enn om hun hadde fått den med en gang!

Ungene har det de trenger. De skiller seg ikke ut på noe vis, men de får sjelden ting med en gang de ønsker seg det. Unntaket er bøker, for der er jeg veldig svak, og det har de nok merket... Men det ser jeg på mer som en absolutt nødvendighet for å leve et fullverdig liv, så det blir mer på linje med mat.

Jeg ser at presset sikkert kommer til å øke etterhvert som ungene blir større. Jeg får allerede høre fra storesøster på 8 om hva den og den i klassen har, men prøver å snakke åpent med henne om hva vi ønsker at de skal lære, og om økonomi, hva som kommer inn og hva som går ut. Enkelte måneder er det smalhans, og vi kan ikke kjøpe det bladet selv om det er lørdag. Andre måneder er det mer romslig, og vi kan kanskje ta en tur på en klesbutikk og supplere litt med basistøy. Jeg tror det går inn, smått om senn. De blir ihvertfall glade for alt de får, og evner å ønske seg ting og skrive laaaange ønskelister.

En presisering til de som har feiltolket det jeg skrev tidligere (Jeg har derfor et veldig bevisst forhold til dette. Jeg skulle gjerne kjøpt alt mulig til barna mine - det finnes så mye morsomt i butikkene, men jeg lar være. Jeg vil heller delta i livet til barna mine, og hjelpe dem å bli de fine menneskene som jeg tror de kan bli.)

Jeg tror dere har oversett "alt mulig". Jeg tror at de fleste av oss er flinke, og både deltar og gir en gave i ny og ne. Det gjør ihvertfall jeg. Gavene gis mest til bursdag og jul - men for mine barn kommer disse to tett sammen. Det er det som blir kjøpt utenom som vi begrenser. Spesielt når jeg ser at de får en gave og så har de glemt den allerede dagen etter.

C3PO:Når du sier "jeg vil HELLER delta i livet til barna mine..." så høres det ut som om du synes det er en motsetning mellom å kjøpe mye og delta i livet til ungene. For meg er de to tingene helt uavhengige av hverandre, selv om det selvsagt sikkert skjer at de som feiler på det ene området også feiler på det andre.

Min første tanke var at dette overhodet ikke bare gjelder barna. Jeg ønsker meg heller aldri noe. Ei heller noen i familien min. Jul er jo det rene mareritt, da alle flyr rundt å kjøper ting til hverandre som ingen hverken ønsker seg eller trenger.

Når det er sagt, så prøver jeg å være bevisst på dette. Det er strengt tatt ikke ofte jeg kjøper leker, og de har ikke så mye sammenlignet med mange andre.

emm skrev:

Barna i dag er et resultat av vår tid. Vi snakker om at barna får og får, men jeg tror vi voksne "unner" oss langt mer enn det som var vanlig tidligere. Vi kjøper og kjøper. Det verste med denne karusellen er de som står på utsiden og nesten ikke har råd til husleia og mat engang.

Jeg synes dette er vanskelig. Nå er min så liten ennå (1 år), at det ikke er noe tema på en liten stund. Men det er greit å begynne med gode vaner allerede, som for eksempel tenke gjennom hva vi kjøper til ham og ved hvilke anledninger han får nye ting, leker og klær.

Som C3PO poengterte: Ja, det fantes bortskjemte barn som fikk alt de ville tidligere også. Men det jeg ser som en utfordring er at vi voksne stadig unner oss mer også, som Emm sier i sitatet over. Hvordan skal vi klare å balansere det at vi har god råd og kan kjøpe oss det aller meste, samtidig som vi skal be barna spare inn og holde igjen? At mamma kommer hjem fra butikken med nye klær/masse god mat/ferietur til hele familien stadig vekk, mens hun samtidig sier at man ikke bare kan gå og kjøpe seg alt man ønsker - blir ikke det litt kunstig?

Her i huset, for eksempel: Vi lever nå på en inntekt + studielån. Når jeg er ferdig utdannet og får meg heltidsjobb vil økonomien vår gå fra natt til dag, nesten uansett hvilket lønnstrinn jeg måtte starte på. For oss voksne betyr det at vi kan unne oss mer enn før - og dette er jo noe vi har jobbet for. Vil et barn oppfatte det på samme måte?

Utfordringene ligger kanskje i å lære barna takknemlighet for det de har og får og å kunne se at tingene har verdi? Merker at jeg gruer meg litt til den tiden kommer, for jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å takle det hele - selv om jeg har alle intensjoner om å være prinsippfast og fin.

Hasselnøtt skrev:

Min første tanke var at dette overhodet ikke bare gjelder barna. Jeg ønsker meg heller aldri noe. Ei heller noen i familien min. Jul er jo det rene mareritt, da alle flyr rundt å kjøper ting til hverandre som ingen hverken ønsker seg eller trenger.

Godt poeng!

Nei det er ikke enkelt. Jeg er nok en kjøpeperson selv, og liker å handle, og det påvirker nok også terskelen for hvor lett nye ting eller klær kommer i hus. Jeg husker også egen barndom, der jeg ofte følte meg utenfor av dievrse grunner, bla. pga. mangel på diverse ting. Man vil liksom gjøre ting bedre, på en måte. De skal ikke oppleve at de står utenfor. Den saken står sterkt hos meg. Vil nok også være noe vi er bevisst i skolealder. Er sikkert litt feig sånn, men det får så være.

Men som regel når de får noe, så er det småting i hverdagen, og de større sakene er knyttet til jul og bursdag. Det har aldri vært noe problem med å si nei i butikken. Klær derimot handler vi mer som dagligvarer. Noe trenger de der og da, og noe er fint.

Besteforeldre bor ikke her, men får kjøpe det de vil. Vi har ikke såå god råd at vi ikke setter pris på litt sponsing av og til.

Men at det påvirker holdningen til omverden er jo klart. Det blir jo litt som våre besteforeldre og appelsin til jul. Det var store saker da. Det handler jo om kjøpekraft og tilgjengelighet.