Sett Poppe-filmen om Per Fugelli?

Det har jeg i dag og det var en sjelden god kinoopplevelse. Befriende ærlig og rystende nært om sykdom som river og døden som venter, innblikk i et imponerende engasjement og rørende vakkert om kjærlighet. Men så er jeg blodfan av Fugelli i utgangspunktet også.
Jeg og venninnen min var forresten eneste publikum under 60 år i salen.
Har dere sett og hva synes dere?

Den må jeg se!

Har lyst til å se.

Nei, men den har jeg tenkt å få sett!

Eg har sett. Det eg likte aller best var det brutale, nyanserte møtet med eit menneske som skal dø. I media syns eg nesten PF var framstilt som så avklart i forhold til døden, filmen viste at det var heller ikkje han. Ei varm anbefaling herifrå også.

For meg fekk denne filmen ein ekstra dimensjon; då eg kom uti bilen etter forestilling fekk eg telefon om at pappaen min var henta av ambulanse med hjertesvikt. Det blei en kveld og ei natt med stor grad av "flokken min"-følelse

Nei, men håper å få sett den.

Jeg kan ikke fatte hvorfor folk ikke ble leie av den dvelingen I årevis om at han skulle dø.

Kommer derfor ikke til å lese noen av bøkene eller se filmen, komersiell utnyttelse av sårt tema for mange har jeg bare ikke sansen for.

meisje skrev:

Jeg kan ikke fatte hvorfor folk ikke ble leie av den dvelingen I årevis om at han skulle dø.

Kommer derfor ikke til å lese noen av bøkene eller se filmen, komersiell utnyttelse av sårt tema for mange har jeg bare ikke sansen for.

Enig. For meg appellerer det overhodet ikke. Jeg skjønner ikke helt hvorfor han ble en helgen med en gang han ble syk?

meisje skrev:

Jeg kan ikke fatte hvorfor folk ikke ble leie av den dvelingen I årevis om at han skulle dø.

Kommer derfor ikke til å lese noen av bøkene eller se filmen, komersiell utnyttelse av sårt tema for mange har jeg bare ikke sansen for.

Nettopp dette er noe av det mest fascinerende med Per Fugelli, synes jeg. Det kraftige engasjementet han skapte. Så mange forargede motstandere - og så mange begeistrete tilhengere.
Døden er jo fremdeles et tabu. Smerte og lidelse, tap av fremtid, tap av kontroll og funksjoner, han tok oss med dit få tør ta med noen. Og mange vegrer seg for å se. Klart det er sårt å bli minnet på at man skal dø, men det er jo en sårhet vi alle kan kjenne og som det for mange er meningsfullt å dele. Jeg har fulgt begge mine foreldre tett gjennom sykdom og død og synes filmen var utrolig fin. For meg var filmen ekte, verdig og sann.
Og jeg klemte nok den lille flokken min ekstra varmt og lenge da jeg kom hjem.