Når fotball tar overhånd på livet

Mjau skrev:

Jeg blir rørt av å lese om at du blir så rørt av fotball jeg.

Og det er kanskje litt rart? Men som ekte Høddjente som faktisk huske Hødd-Vålerenga i pøsregn i 1981 og dei siste åra har brukt annakvar søndag i ruskevær stort sett på Høddvoll, så er det berre så stort. Så ufattelig stort. Og rørende.

Gratulerer Hødd!

Tussa skrev:

Og det er kanskje litt rart? Men som ekte Høddjente som faktisk huske Hødd-Vålerenga i pøsregn i 1981 og dei siste åra har brukt annakvar søndag i ruskevær stort sett på Høddvoll, så er det berre så stort. Så ufattelig stort. Og rørende.

Det var rørende for meg også, faktisk, som stort sett nøyer meg med å åpne stuevinduet annenhver søndag for å høre om de vinner eller taper. : bor like ved:

Det er noe med fotball, altså. Med unntak av slike dustesupportere som de som truet egne spillere i går, så er jo fotball samhold og glede og lokalpartiotisme og sånn. Vi har familiesesongbilletter til vårt lag, og det ver stas på stadion. Store og små, gamle og unge, kvinner og menn som heier, hojer, synger, jubler og tilogmed griner noen ganger.

I dag spiste eg lunsj sammen med kollegaen min kommunikasjonssjefen og ho fortelle at Høddspelarane kjem klokka 12.30 for å få sett filmen vi har laga. Lunsjen er ferdig litt over 12 og eg MÅ jo nesten gå tilbake til kontoret. Så ser eg dei kjem ned bakken og på vei inn. Eg får faktisk litt hjerteklapp. (Herregud, dei er 22 år og ser ut som gudar!) Eg somlar avgårde og hentar en ekstra kopp kaffi og svinge kjekt rundt hjørnet. Der står dei på rekke og rad. Og eg klare ikkje la vere, ser på kapteinen, ønsker lykke til og seie at eg gler meg. Smile, rødme og går videre. I det eg går høyre eg kommunikasjonssjefen seie; "Tussa er vår største supporter her" Og eg veit at dei ser etter meg og tenker "Helsike at eg ikkje har på ei finare olabukse!"

Det er ei veke til avreise!

Tussa skrev:

I dag spiste eg lunsj sammen med kollegaen min kommunikasjonssjefen og ho fortelle at Høddspelarane kjem klokka 12.30 for å få sett filmen vi har laga. Lunsjen er ferdig litt over 12 og eg MÅ jo nesten gå tilbake til kontoret. Så ser eg dei kjem ned bakken og på vei inn. Eg får faktisk litt hjerteklapp. (Herregud, dei er 22 år og ser ut som gudar!) Eg somlar avgårde og hentar en ekstra kopp kaffi og svinge kjekt rundt hjørnet. Der står dei på rekke og rad. Og eg klare ikkje la vere, ser på kapteinen, ønsker lykke til og seie at eg gler meg. Smile, rødme og går videre. I det eg går høyre eg kommunikasjonssjefen seie; "Tussa er vår største supporter her" Og eg veit at dei ser etter meg og tenker "Helsike at eg ikkje har på ei finare olabukse!"

Det er ei veke til avreise!