Politidrap i USA

https://www.nrk.no/urix/snikskyttere-skjot-mot-politi-under-demonstrasjon-i-dallas-1.13033029

I går leste jeg først om de to, mørke, mennene som ble drept av politi i USA. Mannen og jeg snakket om det absurde i at uttrykket "politidrap" ikke dreier seg om drepte politibetjenter, men om dem som blir drept av politiet. Så langt i år har 561 mennesker blitt drept av politi i Statene, og for meg begynner det å se ut som det er farlig å være en mørkhudet mann der borte. (Nå er vel ikke egentlig det noen nyhet, men det begynner å bli forferdelig gjennomsiktig).

Når en angivelig demokratisk nasjon har en politistyrke som beskytter en del av befolkningen og dreper den andre, hva har man da? Jeg setter det voldsomt på spissen her, men det føles som om noe har snudd, blitt enda verre, de siste årene. Jeg må jo lene meg på medier i dette da jeg ikke kjenner så mange som bor i USA, han jeg har mest kontakt med er en hvit mann i middelklassen, og han føler seg trygg, men priser sin flaks i å være født lyshudet.

Så kommer nyhetene fra i natt. Under demonstrasjoner mot politivold drepes politifolk ... Dette er jo et sammensatt samfunnsproblem, men hva i alle dager skal til for å gjøre noe med dette? Hvordan kan man ta tak i et så enormt problem, og hva skjer om det ikke tas tak i? Får vi se en ny revolusjon?

Jeg tenkte noe av det samme i natt; vi er tilbake til nittitallet, bare enda verre. Rodney King ble banket opp, men han ble ikke drept i kaldt blod. Politiet dreper jo til og med barn! Jeg kjenner ganske mange i USA; og felles er at de er i en slags sjokktilstand. Over politidrapene, valget, terror og alt det andre som ulmer.

Én kvinne har blitt skutt da hun åpnet døren i sitt eget hjem for politiet. Jeg har mest lyst til å riste på hodet og velge å ikke tro på det, men på ett eller annet nivå må man liksom begynne å bry seg, tenker jeg. At det ikke eksploderer der borte? Eller er det dét vi ser starten på nå?

Jeg tror ikke det har blitt verre. Rasistisk vold fra myndighetspersoner har eksistert og vært omfattende lenge, lenge. Bestandig. Det nye er at det blir dokumentert, og at folk i mindre og mindre grad finner seg i det. Det spesielle med Rodney King var jo ikke at det skjedde. Men at det blr filmet. Og at politifolkene likevel ble frifunnet.


Jeg hørte en podcast om noe helt annet en gang, men den litt biten av informasjon som jeg husker var at ekteparet det handlet om, hvit kvinne, svart mann, som var uenige i om det å gi barn ris var ok eller ikke. Hun mente nei, han mente ja (dette lå et tiår eller to bak i tid). Og det som slo meg var begrunnelsen hans: Han mente oppriktig at når man oppdro svarte barn så var det vesentlig og helt nødvendig å oppdra dem til sterk lydighet, å bli autoritetstro og til dels underdanige. Aldri snakke tilbake, aldri være i opposisjon.

For ham, i en av USAs sørstater, handlet det om sikkerhet. Obsternasige, protesterende svarte ungdommer risikerte vold og det som verre var.

Den satt i magen, husker jeg, og ble en utrolig sterk illustrasjon på raseskillet og hvor dypt det sitter i USA.

Det gjør meg så uendelig trist, Polyanna. Men, ja. Det er klart at økt tilgjengelighet på kameraer og mulighet til å spre bilder og videoer er grunnen til at dette nå synes bedre.