Ideell barnehagestart? Finnes det?

Anne C skrev:

Men det hører jo med i diskusjonen det og? Selv om jeg er en av de få? som ikke fikser å være hjemme med unger, så betyr det jo ikke at alle andre som må sende barna sine i bhg når de er ett år er klare for det? Hverken liten eller stor?

Men har det ikke noe å si, for deg, at barnet kanskje ikke er klar når det er ett år? Jeg tenker at som med alt annet må det være mulig å jobbe med seg selv og gjøre det beste utav enhver situasjon.

Barn er like forskjellige som oss voksne og har derfor ulike behov. Jeg har jobbet på småbarnsavdeling, og de aller fleste barna trives og har det kjempebra, men det er alltis en liten, eller to, som etter min mening hadde hatt mer utbytte av å være hjemme en stund til.
Mitt første barn begynte i barnehage da hun var 2,5. Da var hun klar, men jeg kunne ikke sendt henne før, heller et halvt år senere om jeg hadde kunnet. Nå skal det sies at hun hadde vært med andre barn på sin egen alder hver dag selv om hun ikke gikk i barnehage. Det er litt annerledes om de er alene med en voksen hele dagen.

Lillebror er en litt annen type, og jeg kan godt se for meg at han er klar for barnehagen tidligere enn storesøster var. Han skal uansett ikke begynne før han er nærmere to år. Han kommer også til å være i daglig omgang med andre barn selv om han ikke går i bhg.

Skremmern skrev:

Men har det ikke noe å si, for deg, at barnet kanskje ikke er klar når det er ett år? Jeg tenker at som med alt annet må det være mulig å jobbe med seg selv og gjøre det beste utav enhver situasjon.

Ikke hvis barnet skal få en noenlunde positiv tid, nei. Jeg er ganske sikker på at det går an å dø av kjedsomhet, og at enkelte voksne trenger adskillig mer stimuli enn man får ut av å løpe etter en ettåring i turbofart hele dagen.

Skremmern skrev:

Men har det ikke noe å si, for deg, at barnet kanskje ikke er klar når det er ett år? Jeg tenker at som med alt annet må det være mulig å jobbe med seg selv og gjøre det beste utav enhver situasjon.

Jo selvfølgelig har det noe å si, men heldigvis så trivdes begge gutta min veldig bra i bhg. Eldstemann var litt mer usikker, han gikk 50 % i bhg de første 4 mnd og 80 % et halvt år. Minsten har hatt det topp hele tiden. Men han begynte å gå når han var 9 mndr og var/er mer frampå en storebror. Han har gått 100 % fra han var 10 mndr.

Hadde gutta hatt problemer/vært mye syke osv så hadde vi sikkert gjort ting anderledes. Men det har vi heldigvis sluppet unna.

Mine har begynt når de har vært ca 11 måneder. Begge er veldig sosiale og setter stor pris på å ha barn rundt seg og at det skjer ting, men begge syntes også at det var fælt at ikke mamma/pappa skulle være der også. F.eks var innkjøringen med Småen walk in the park, men når han noen dager senere hadde skjønt at han skulle være der hver dag og uten oss, så ble det mye gråting og desperasjon. Jeg kan nok tenke meg at om penger ikke hadde vært noe tema at jeg ville ha ventet til de var 18 måneder, men det hadde også vært avhengig av at det var flere hjemme med barn i samme alder, for ellers ville de ha kjedet seg fælt sammen med meg.

FarOutFishing skrev:

Ikke hvis barnet skal få en noenlunde positiv tid, nei. Jeg er ganske sikker på at det går an å dø av kjedsomhet, og at enkelte voksne trenger adskillig mer stimuli enn man får ut av å løpe etter en ettåring i turbofart hele dagen.

Men da har jo den voksne et problem, eller? Klart voksne er like forskjellige som barna vi nå diskuterer, men ting blir vel hva du gjør de til? Bruker du tiden utelukkende på å springe etter en ettåring, evt. foran TV-en og såpeserier skjønner jeg at tiden må snegle seg avgårde, men verden er full av muligheter, er den ikke? Bare man er åpen for det, og villig til å gjøre noen forandringer?

Jeg tenker at mitt (og mannens) hovedansvar er barnas ve og vel, og jeg hadde vært villig til å gjøre veldig mye for å skape trygge barn, så det at jeg kjeder meg ville vært et veldig lite hinder å overkomme. Men klart, that's me. :megmegmeg:

Verden er litt fullere av muligheter om man har bil eller bor et sted der det går busser eller er åpen barnehage og lignende i nærheten.
Men jeg skjønner hva du mener, og jeg har jo vært lenge hjemme med begge barna.

Jeg tror at barna mine er ganske så trygge til tross for at de har en mamma som ikke liker å være hjemmeværende med de....... Og jeg tenker på mine barns ve og vel jeg og selv om de startet tidlig i bhg.

Dette er nok meget individuelt, både fordi barn er ulike, barnehage er ulike, hjemme er ulike, og foreldrenes prioriteringer er ulike, og man skal lete lenge før man finne en mor som innrømmer at "jeg leverte mitt barn i barnehagen før h*n var klar for det, fordi jeg ikke ville være hjemme mer, så da får det heller bare være at h*n mistrives..."

Vi søkte plass fra hn var et år. Jeg hadde ikke det minste lyst, men det føltes som et "press". Permisjonen var over, det forventes da. Han fikk ikke plass. (Litt spent på hva som skjer fremover, han er jo lovfestet rett til en plass... så det kommer vel et tilbud, fra et annet sted...)

Vi har besluttet å ta litt permisjon hver og være hjemme med ham lenger. I påvente av at det bygges en ny barnehage, som de ikke har begynt å grave på enda, eller noe annet inntreffer som løser barnepassproblemstillingen.

Jeg ser at guttungen nærmer seg året, og jeg føler ikke han er barnehageklar. Litt mer sosialisering kunne han trenge, så jeg planlegger å oppsøke åpen barnehage/småbarnssamling etc. Men han kan ikke gå. Kan ikke snakke. Kan ikke spise selv. Han trenger "fulltidsoppfølging". Og det KAN ikke barnehagen gi ham, om de skal passe på de andre også. Derfor er jeg veldig glad for at han skal få være sammen med sin mamma og sin pappa litt lenger. Om JEG kommer til å noen gang bli klar for å levere ham fra meg tviler jeg på, men jeg håper HAN blir det...

Anne C skrev:

Jeg tror at barna mine er ganske så trygge til tross for at de har en mamma som ikke liker å være hjemmeværende med de....... Og jeg tenker på mine barns ve og vel jeg og selv om de startet tidlig i bhg.

Ja, jeg har da heller aldri påstått annet. Jeg snakker hvis-om-at barnet ikke er klar til barnehagestart ved ett års alder.

Skremmern skrev:

Ja, jeg har da heller aldri påstått annet. Jeg snakker hvis-om-at barnet ikke er klar til barnehagestart ved ett års alder.

Neida, jeg sier ikke at du har påstått det. Men jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort hvis gutta ikke hadde vært klare når de startet i bhg. Tror nesten mannen måtte ha vært hjemme eller jobbet redusert.

Skremmern skrev:

Men da har jo den voksne et problem, eller? Klart voksne er like forskjellige som barna vi nå diskuterer, men ting blir vel hva du gjør de til? Bruker du tiden utelukkende på å springe etter en ettåring, evt. foran TV-en og såpeserier skjønner jeg at tiden må snegle seg avgårde, men verden er full av muligheter, er den ikke? Bare man er åpen for det, og villig til å gjøre noen forandringer?

Jeg tenker at mitt (og mannens) hovedansvar er barnas ve og vel, og jeg hadde vært villig til å gjøre veldig mye for å skape trygge barn, så det at jeg kjeder meg ville vært et veldig lite hinder å overkomme. Men klart, that's me. :megmegmeg:

Vårt hovedansvar er også barnas ve og vel, og de har helt klart hatt det bedre i barnehage enn hjemme med en forelder som kjeder vettet av seg.

Jeg har delvis invalidiserende bekkenløsning som ikke gir seg. Det begrenser aktivitetsmulighetene ganske mye. Men mest er mangelen på mentalt stimuli en hemsko. Sist var jeg hjemme i fire måneder før Mannen overtok permisjonen. Det var egentlig for lenge, men der må jeg for skams skyld innrømme at det var en knallhard fødselsdepresjon inne i bildet. Men jeg blir deperimert av mangel på stimuli, og det er ikke positivt verken for meg eller ungene.

Jeg tror ikke heller det finnes noen ideell startalder for alle barn. Ut fra den erfaringen jeg har med mine egne fire ville jeg valgt barnehagestart når de var rundt 2,5-3, om jeg ikke trengte å tenke på jobb og økonomi. Jeg kjeder meg ikke hjemme med små barn, jeg syns det er noe av det mest givende her i livet. Og det er definitivt ett av valgene jeg aldri kommer til å angre på, at jeg var mye hjemme noen år mens de var små.

Ingen av mine begynte på akkurat den alderen, bare så det er sagt. Eldste var 1,5 år (det gikk veldig dårlig, han var trist i barnehagen helt fram til han var tre, og lengtet hjem. Heldigvis bare halv plass, men jeg angrer på at vi ikke tok ham ut). 🙁
Nummer to fikk ikke barnehageplass før siste året før skolestart, da han var seks. Vi søkte flere år før dette, men fikk ikke plass. Vi gikk endel i åpen barnehage og fant på mye aktiviteter hjemme. Han så absolutt ikke ut til å mangle noe ved skolestart på grunn av kort barnehagekarriere, hverken faglig eller sosialt, men jeg ville jo egentlig at han skulle begynt tidligere. Nummer tre begynte da han var fire, og trivdes fra første stund. Nummer fire var bare ti måneder da han begynte 50% i barnehage, og det gikk greit, men det var jo helt klart for vår skyld og ikke for hans at han begynte så tidlig. (Jeg jobbet frilans den gangen og var nødt til å begynne igjen før det gikk altfor lang tid). Han hadde hatt det bedre hjemme i minst et år til.

Skremmern skrev:

Men har det ikke noe å si, for deg, at barnet kanskje ikke er klar når det er ett år? Jeg tenker at som med alt annet må det være mulig å jobbe med seg selv og gjøre det beste utav enhver situasjon.

Jeg kjøper den Skremmern. Nå gikk barnehagestarten til LilleVenn veldig greit og hun trivdes fra dag en, men vi hadde nok sett på alternative løsninger dersom hun ikke hadde gjort det.

Det finnes jo ikke et fasitsvar på dette. Noen unger går aldri i barnehagen og greier seg utmerket, andre er i barnehagen fra de er 10 mnd og greier seg akkurat like greit.

I en optimal verden (da også sett at jeg har trivdes bedre som hjemmeværende enn jeg gjør), så er 2 år en fin alder å starte i barnehagen. Da får de 2 år hjemme, men ett år på småbarnsavdeling før de starter på storbarn.

Søstra mi har 5 barn (noe jeg vet jeg gjentar i det uutholdelige omtrent)

Førstemann, andre og tredjemann gikk aldri i bgh. Nummer en og tre er svært sosialt veltilpasse og har alltid vært veldig trygge. Nummer to tror jeg har hatt svært godt av å bli utfordret i bgh. Hun er en helt annen type og skulle lært seg å etablere forhold til flere barn enn hun har gjort. (Hun er stor nå) I tillegg har hun nok da blitt fanget opp tidligere med at det er "noe" med henne.

Gutten i familien er barn nummer fire. Han begynte i barnehagen da han var fire. og femtemann er nå fem og begynte i barnehagen to dager i uken i år. Femåringen kunne ikke leke med andre barn omtrent. Hun har så mange fantasivenner at andre unger sliter med å henge med på alle lekekameratene. (Storebror som egentlig leker svært godt med jenter blir helt forvirret av å forholde seg til Frosken, Guro og Lillegubben) Jeg tror hun har hatt godt av å være i barnehagen tidligere.

Mine starter i bgh når de er forholdsvis 1,5 år og 21 mnd (Lillebror er førstnevnte) Om det er det beste vet jeg ikke, men jeg har ikke dårlig samvittighet for at vi gjør det slik. Kanskje jeg anser meg selv som dårlig pedagog

Forøvrig: Storebror begynte i familiebarnehage da han var 15 mnd. De var ikke flinke med han og jeg valgte å ta han ut av barnehagen og la han være hos Dagmamma. Kanskje ikke suverent det heller, men det funka veldig godt for oss.

Det er oftest ikke spørsmål om barn er klar eller ikke klar til barnehagestart når de er ett år. Permisjonen går ut og foreldrene må tilbake på jobb.

Ingen av mine barn begynte i barnehagen så tidlig, pga at mannen og jeg hadde fleksibel arbeidstid og kunne ordne så det alltid var noen hjemme hos barna. Også hadde vi nettverk av folk som stilte opp i kniper, besteforeldre, tanter, onkler og venner. Men kanskje hadde barnehagestarten gått bedre for de to eldste (yngste har alltid frydet seg over hver eneste dag i barnehagen) om de hadde begynt som ettåringer. Da hadde innkjøringsperioden i barnehagen vært over når de ble så store at de hadde utbytte av dagene der.

Erfaringsmessig så har de minste barna det veldig bra i barnehagen, selv om de ikke har så stort utbytte av det. Gråten når foreldrene drar stopper fort når de er ute av syne, de blir tatt godt vare på og sover store deler av dagen.

Tror ikke jeg vet om noen som har latt ettåringen begynne i barnehagen fordi det skulle være gøy for den lille. Vet om noen som har latt barnet begynne så tidlig fordi de trengte avlastning selv. Greit nok, selv om jeg personlig brukte nettverket mitt i de tilfellene. Men jeg vet det er mange som ikke har noe nettverk å benytte seg av.

Når Glitterbarnet begynte det en jevnaldrende liten fyr som ikke sa at kvekk hele det første året. Han kunne snakke, men det var helt tydelig at han var ukomfortabel med situasjonen, til tross for at han hadde det bra og ble tatt godt vare på. Den gutten som kom i barnehagen etter sommeren og begynte på sitt andre år var virkelig en totalt anderledes gutt!

Sånn generelt sett tror jeg det er vanskelig å ha en idéell alder for barnehagestart. Til det er det for store individuelle forskjeller på barna. Et sted mellom 1 og 2 år, avhengig av barnet, vil gjerne passe for de fleste.

Ja, jeg tror ideell startalder er individuelt, men jeg tror at langt færre ville hevdet at deres ettåringer var beinklar for barnehage, om permisjonen faktisk var lenger. Poden begynte i barnehage da han var 2 år, jeg tror ideelt sett han kunne ventet til han var 2,5 år, men han begynte samtidig med studiet jeg gikk på.

Jeg synes faktisk man kan diskutere ideell barnehagealder, uten å dra inn økonomi, foreldrenes ønske etc, selv om dette selvsagt spiller en rolle rent praktisk.

Jeg tror i grunnen unger er robuste og fleksible vesener som er ekstremt tilpasningsdyktige. Jeg tror derfor det er mye som kan være "optimalt", så fremt det blir bra håndtert.

Om barnet er hjemme med en forelder som virkelig trives med den tilværelsen, og klarer å lage gode, innholdsrike hverdager som begge har glede av, så tror jeg det gjør at barnehagestart godt kan drøyes litt mer enn den vanlige 1-årsoppstarten.

Generelt tror jeg kanskje barn som alltid har hatt en forelder å støtte seg på kan bli ganske usikre og uselvstendige når de skal ut på egen hånd, og tror kanskje at de har godt av å ha sin egen, foreldrefrie, trygge og hyggelige arena fra 2-3-årsalderen. Om enn ikke nødvendigvis på full tid.

Jeg tror de fleste barn godt kunne hatt kortere dager og kanskje færre dager, enn 5 * 8-timersuker, uten at det betyr at full barnehagetid er negativt.


Tja, det var noen løse synsinger herfra, i hvert fall.