Følelsen av fattigdom

rine skrev:

Hvilke fattige i Norge er det som ikke har valgt situasjonen de er i, bortsett fra barn og enkelt grupper av innvandrer/asylsøkere?

Tja. Uføre, unge voksne. Voksne med mindre ressurser enn vi som er på FP. Alle de som hadde det greit, men ikke særlig mye til overs før, men som nå plutselig er blitt arbeidsløse.

Til HI: Som barn kjende eg på forskjellen. Vi budde i ei bygd kor arva leiker og heimesida tlybvar heilt normalt fram til eg var 9. Då flytta vi (til heimbyen til foreldra mine) og endte opp i eit heilt anna sosioøkonomisk miljø, der merketøy var viktig og der folk såg forskjell på leteboring fake. Eg brukte såpass lang tid på å tilpasse meg og lære kva som var riktig påkledning at det fekk konsekvenser på skulen. I tillegg hadde foreldra mine relativt dårleg råd. Det at foreldra mine hadde dårlig råd var ikkje ei greie før vi flytta. For eksempel drog alle på ferie til ein campingplass på andre sida av fjorden i den første bygda, medan i byen drog alle til Mallorca. Så eg tenker at det er klart at det omverden har har betydning for opplevd fattigdom. Samtidig tenker eg at det er viktig å skilje mellom fattig og dårleg råd. Ein er ikkje nødvendigvis fattig så lenge ein har dekka ein del grunnleggjande behov. Men ein kan ha dårleg råd og ein kan skilje seg ut frå mengda økonomisk. Og det kan gjere ein meir utsett for utestenging og mobbing. Ein kan oppleve at ein ikkje får delta på det same som dei andre og så vidare. Og eg opplever at det er dette Birgit Alm seier noko om, når ho seier at ein bursdagsgave til 50 kr. kan tilsvare ein bursdagsgave til 300.

Tallulah skrev:

Jeg tror ikke hun hadde vært veldig mye rikere om hun hadde fortsatt å bo på Bjølsen eller hadde flytta til Stovner, altså. Jeg oppfatter henne som å ha så lav inntekt at den hadde vært skikkelig lav uansett. Derfor syns jeg det blir absurd når høyt udannede mennesker med veldig god inntekt sammenlikner det med om de skulle flyttet til Holmenkollåsen.

Derfor (vi er tross alt på FP) helgarderte jeg meg med å skrive "til en viss grad", for det er jo selvsagt ikke sånn at hun hadde vært rik om hun flyttet et annet sted. Men opplevelsen av fattigdom, som jo er det jeg har oppfattet at hun ønsker å si noe om, påvirkes jo utvilsomt av omgivelsene.

Maverick skrev:

Man kan gå på Steinerskolen og bo på Hauketo. Vips - privatskole OG billig bolig!

Men ho TAR konsekvensene av det og flytter til Tøyen etter at ho har finne ut at ho gjorde eit dårleg val. Eg skjønner ikkje kor du vil? Ho prøver og feiler og tar ansvar.

Pebbles skrev:

Nå tuller du? Mange er vel fattige fordi de har møtte på vansker i livet av psykisk og fysisk art og har havnet utenfor skole og arbeidsliv.

Ja, man har selvsagt sykdom som inntreffer før man får tatt utdannelse og jobb, da har man selvsagt ikke noe godt grunnlag for økonomisk støtte, men jeg er usikker på hvor mange dette reelt gjelder.

rine skrev:

Hvilke fattige i Norge er det som ikke har valgt situasjonen de er i, bortsett fra barn og enkelt grupper av innvandrer/asylsøkere?

Hadde ikke jeg vært gift med en mann som har grei inntekt, så hadde jeg utvilsomt vært fattig som ung ufør. Både med og uten barn.

rine skrev:

Ja, man har selvsagt sykdom som inntreffer før man får tatt utdannelse og jobb, da har man selvsagt ikke noe godt grunnlag for økonomisk støtte, men jeg er usikker på hvor mange dette reelt gjelder.

Folk som blir uføre etter utdanning og arbeidliv, får jo også veldig dårlig råd på trygd.

Og det gjelder selvsagt en god del mennesker.

Utover ren sykdom, er det andre vansker i livet som gjør at en kan ta uheldige valg, og folk med lite ressurser, både i seg selv og i familienettverket, klarer ikke nødvendigvis å skaffe seg en utdannelse eller få/holde på en jobb. Og så har vi alle voksne uten utdanning som mister jobb i voksen alder og ikke nødvendigvis får en ny.

Du vet vel alt dette? Utsagnet om at fattigdom er frivillig, gjør meg rasende. Så kunnskapsløst, og så respektløst.

Niobe skrev:

Derfor (vi er tross alt på FP) helgarderte jeg meg med å skrive "til en viss grad", for det er jo selvsagt ikke sånn at hun hadde vært rik om hun flyttet et annet sted. Men opplevelsen av fattigdom, som jo er det jeg har oppfattet at hun ønsker å si noe om, påvirkes jo utvilsomt av omgivelsene.

Absolutt. Det kan være der endel av uenigheten i tråden ligger. Noen mener at dette kunne løses ved å fortsette å bo på Bjølsen, mens jeg tror hun hadde vært veldig fattig der også. Hun ville ikke hatt råd til noe mer, bortsett fra kanskje et bedre hus, men ikke ha mer å rutte med i bursdager og til mat. Det ville sikkert ikke oppleves like kontrastfyllt siden demografien er mer variert på Bjølsen, men det betyr ikke at det hadde vært peachy.

Det jeg opplever at hun ønsker å si noe om er opplevelsen av å være skikkelig fattig i et ressurssterkt område. Og det syns ikke jeg er sutring, per def. Det kan godt hende hun trodde demografien var mer variert før hun flyttet, eller at hun trodde at det at hun hadde dårlig råd ikke ville være så merkbart utad. Det kunne jeg fint ha tenkt også. Det er jo ikke gitt at i rike områder så tas det ikke hensyn til at bursdagsfeiringer ikke bør gå over styr, f.eks. Det finnes jo nøkterne lommer, på samme måte som det finnes kreisibanana-ponni-til-åtteårsdagen-lommer.

Jeg er nok farget av å både kjenne nærmiljøet hun flyttet fra veldig godt, og har vurdert Steinerskolen, så jeg syns ikke valgene hennes fremstår som så skikkelig teite, hvertfall ikke så teite at hun burde ha gjort anderledes fra starten av og innsett at hun ville få det fryktelig.

Jeg syns også hun har tatt konsekvensen av valget, slik mange etterspør, ved å ta en utdannelse, jobbet gjennom hele perioden, skrevet en bok og også flyttet.

rine skrev:

Ja, man har selvsagt sykdom som inntreffer før man får tatt utdannelse og jobb, da har man selvsagt ikke noe godt grunnlag for økonomisk støtte, men jeg er usikker på hvor mange dette reelt gjelder.

Niobe skrev:

Hadde ikke jeg vært gift med en mann som har grei inntekt, så hadde jeg utvilsomt vært fattig som ung ufør. Både med og uten barn.

Eg er og økonomisk avhengig av ektefelle. Og eg har vore heldig som er medlem av SPK. Men kombinasjonen av midlertidig ansettelse når sjukdom inntreffer og langvarig nedsatt arbeidsevne er svært uheldig. Viss eg skulle "klart meg" med det eg får frå NAV (utan SPK), ville eg hatt 180.000 brutto. Då ville eg ha strevd med å betale for mat til eit barn,bolig og behandling.

Eg er heldig fordi eg har ein ektefelle og ein bosituasjon kor vi relativt sett har lite gjeld i forhold til verdi på bolig og eg er geldig fordi eg var medlem av SPK. Men eg har ingen problem med å forestille meg eit scenario kor økonomiske bekymringar ville vore langt større.

Jeg har ingen vanskeligheter med å se at det er et stort samfunnsproblem at man har ensartet befolkning med rike og fattige bydeler, og at det kan være tøft å bo begge steder. Det jeg reagerer på er at det ofte framstilles som at det er slik det er, overalt, mens det egentlig er et problem begrenset til en svært liten del av landet. Og man trenger jo strengt tatt ikke å bo akkurat der, i alle fall ikke om man ser litt overordnet på det. De fleste gjør jo ikke det. Men det er selvsagt fullt mulig å både kjenne det på kroppen som et problem, og å skrive bøker om det likevel.

Det finnes mange med lav inntekt og veldig dårlig økonomi i hele landet, som virkelig sliter med å få endene til å møtes, og ikke har nok til å dekke selv de mest grunnleggende behov, helt uavhengig av hvor de bor. Også finnes det folk som klarer seg greit på et minimumsnivå, men som opplever seg selv som fattige fordi de ikke har råd til samme levestandard som andre i området de av ulike årsaker har valgt å bo i. Jeg synes, som Tjorven, Lykken og andre at, selv om denne damen har opplevd et reelt problem, så høres det unektelig litt spesielt ut at man flytter til en rik bydel for at barnet skal få gå på privatskole, og deretter forteller om hvor ille det er å føle seg fattig sammenlignet med andre i området. Men det er vel kanskje poenget hennes også, at livet ble ikke bedre av å flytte til et "bra strøk", snarere tvert om.

Befolkningssammensetningen er noe det bør jobbes med lokalt. Det gjøres også mange steder, gjennom bevisst arealplanlegging, der det åpnes for bygging av små, billige leiligheter i områder med mye velstand, og attraktive, dyrere boliger, kombinert med andre, såkalte områdeløftsprosjekt, for å få ressurssterke familier inn i tidligere belastede områder. Mange slike prosjekt har også hatt vellykket resultat, men jeg kjenner ikke til hva som har vært gjort i Oslo.

Men økende fattigdom og større forskjeller mellom folk totalt sett er en veldig skremmende utvikling, uavhengig av om og hvor folk bor i Oslo.

Pebbles skrev:

Utsagnet om at fattigdom er frivillig, gjør meg rasende. Så kunnskapsløst, og så respektløst.

Amen!

Men følelsen av fattigdom er ikke det samme som reell fattigdom og det er lov å sette spørsmålstegn ved de dårlige eksemplene som komner fram i media.

Lykken skrev:

Men følelsen av fattigdom er ikke det samme som reell fattigdom og det er lov å sette spørsmålstegn ved de dårlige eksemplene som komner fram i media.

Men jeg mener at her snakker man om reell fattigdom.

Tallulah skrev:

Men jeg mener at her snakker man om reell fattigdom.

Overskriften til denne tråden er "følelsen av fattigdom". For når er man reelt fattig? Alle er enige om at man er fattig hvis man går sulten, ikke har klær og ikke tak over hodet. Men er man fattig fordi man må spise kneip med first price-pålegg?

Tjorven skrev:

Overskriften til denne tråden er "følelsen av fattigdom". For når er man reelt fattig? Alle er enige om at man er fattig hvis man går sulten, ikke har klær og ikke tak over hodet. Men er man fattig fordi man må spise kneip med first price-pålegg?

Eller bo i liten leilighet i et område der terskelen for å sette 50 kr grense på bursdagsgaver er lavere, der ikke alle har skiutstyr eller feteste bilen og bolig og det er mer vanlig å bo slik som seg selv?

Men til dei av dykk som seier at dette er sytete - korfor kommenterer de ikkje det som kjem fram i teksten de omtaler: At dama faktisk har tatt konsekvensene og flytta til eit billigare område fordi det ikkje fungerte å bu på Nordstrand?

Klart det er kjipere å dele rom med søsken, eller at mor bor på stua hvis du bor på Nordstrand enn hvis du bor på Bjølsen.Og det er helt sikkert mye mer utbredt med dyre jakker, sko og vesker der enn de fleste andre plasser. Det bor utrolig ressurssterke mennesker der, og jeg ville også ha følt meg "fattig" sammenlignet med dem.

Eller som datteren min, hun har en kamerat fra et annet sted i landet, de reiser stadig rundt på flotte turer. "Å "Simen" er så heldig, nå har han vært i USA, Thailand, Frankrike, Spania og England bare det siste året" Klart han er heldig, men alle prioriterer ikke likt og alle har ikke samme muligheter. Jeg forteller henne at hun også er privelegert, selv om vi ikke prioriterer så mange råflotte utenlandsturer. Hun mangler absolutt ingenting. Man kan ikke alltid sammenligne seg med alle andre, da vil man aldri kunne sette pris på det man faktisk har. Det prøver jeg å lære ungene mine, men det er ikke alt som går inn.

Tjorven skrev:

Overskriften til denne tråden er "følelsen av fattigdom". For når er man reelt fattig? Alle er enige om at man er fattig hvis man går sulten, ikke har klær og ikke tak over hodet. Men er man fattig fordi man må spise kneip med first price-pålegg?

Altså den sosiologiske og samfunnsøkonomiske definisjonen av norsk fattigdom er ikke knyttet til kulde, sult og hjemløshet. Det går på husholdets inntekt og hvorvidt den lave inntekten er en varig tilstand. Det går ikke på å være i stand til å overleve fra dag til dag. Å være fattig i et rikt land oppleves som mye mer stigmatiserende enn å være fattig i et fattig land. Det er gjennomført mye forskning på området.

Også syns jeg diskusjonen om hvorvidt dette er selvvalgt og om man har "rett" til å klage er ganske unødvendig. Folk velger jo å ødelegge helsa si med røyk, alkohol og usunn mat også, uten at det til stadighet insinueres at de kan skylde seg selv og seile sin egen sjø når livsstilen får konsekvenser.

Røverdatter skrev:

Også syns jeg diskusjonen om hvorvidt dette er selvvalgt og om man har "rett" til å klage er ganske unødvendig. Folk velger jo å ødelegge helsa si med røyk, alkohol og usunn mat også, uten at det til stadighet insinueres at de kan skylde seg selv og seile sin egen sjø når livsstilen får konsekvenser.

Det synes jeg faktisk insinueres rett som det er? Såpass ofte at jeg mange ganger har vært glad for at jeg har en sykdom som ikke kan sies å være selvpåført.

Niobe skrev:

Det synes jeg faktisk insinueres rett som det er? Såpass ofte at jeg mange ganger har vært glad for at jeg har en sykdom som ikke kan sies å være selvpåført.

Mulig det altså, men det er vel få som mener at man skal la pasienter med lungekreft eller blokkerte blodårer bare dø fordi de har valgt det sjøl?