I forrige uke kom vi over en diskusjon om abort

Og der kunne hun ene uttale seg direkte ut om at mannen hadde like stor rolle i det valget, og om han mente nei så ble det nei. Jeg vet i grunn ikke hva jeg skulle si eller mene. En kvinne må jo få bestemme over kroppen sin og hva som skal skje med den. Og et barn er som vi alle foreldre vet et enormt ansvar. Men gud så gode disse små er 🙂
Jeg er i grunn for min egendel i mot abort, hva naboen gjør er dens sak. Og hvis min beste vennine skulle en dag gjennomgå en abort ville jeg heller holdt henne i hånden enn å vendt henne ryggen. For hennes valg ville være hennes valg.

Men hva synes dere, skal mannen ha 50 % i en slik avgjørelse? Eller er det bare kvinnens valg som teller?

AvivA skrev:

Eller er det bare kvinnens valg som teller?

Så lenge det er jeg og min kropp som må gjennomgå forandringer, plager, mulige helseskader, forandret psyke, endret oppførsel og fødsel så forlanger jeg å ha siste ord i saken.

Men jeg syns også det er naturlig at man snakker om saken, så lenge det gjøres med respekt.

Jeg kommer aldri til å være for abort, med enkelte unntak - men jeg kommer alltid til å forsvare kvinnens rett til dette.

Jeg kan forstå en mann, hvor vondt det må være for ham å ønske et barn, når kvinnen vil ta det bort...
Men å tvinge en kvinne til å bære fram et uønsket barn? Nei... jeg syns ikke noe om det.

Hvordan skal man få til 50 % medbestemmelse rent praktisk?

En herlig tanke, men NEI det er kvinnen som må bestemme over egen kropp.
Jeg kan ikke se hvordan dette kan la seg gjennomføre i praksis.

glitterchick skrev:

Så lenge det er jeg og min kropp som må gjennomgå forandringer, plager, mulige helseskader, forandret psyke, endret oppførsel og fødsel så forlanger jeg å ha siste ord i saken.

😀 he he

Jeg synes det er helt utenkelig at noen andre enn den gravide kvinnen skal ha siste ord. Det er uhyrlig både å tvinge noen til å ta abort og å tvinge noen til å gjennomføre et svangerskap. Det kan vi ikke forlange at kvinner skal finne seg i.

Cascaye skrev:

Hvordan skal man få til 50 % medbestemmelse rent praktisk?

En herlig tanke, men NEI det er kvinnen som må bestemme over egen kropp.
Jeg kan ikke se hvordan dette kan la seg gjennomføre i praksis.

Det var jo en stund diskusjoner om at menn ville ha mer å si i en slik situasjon.

Jeg synes faktisk dette er veldig, veldig vanskelig. Jeg synes aldri en mann kan pålegge en kvinne å beholde barnet sitt.

Men jeg har vanskelig for IKKE å mene at en mann også skal ha rett til å beholde sitt barn. Dvs. at hvis han, og bare han, vil ha ansvaret for barnet, så er et svangerskap et svært lite offer i forhold til et barns liv.

Som sagt, dette synes jeg er veldig vanskelig. På den ene siden, kvinnes selvbestemmelse over sin kropp. På den annen side, mannens rett til å være far. Likestilling i praksis er ikke alltid like lett.

Tinetoff skrev:

Jeg synes det er helt utenkelig at noen andre enn den gravide kvinnen skal ha siste ord. Det er uhyrlig både å tvinge noen til å ta abort og å tvinge noen til å gjennomføre et svangerskap. Det kan vi ikke forlange at kvinner skal finne seg i.

Jeg tenker at hvis dette forslaget tredde i kraft må da kvinnen ved valg av abort signere bort retten som mor på barnet og nærmest være surrogat mor for sitt eget barn for faren til barnet? vet merkelig tanke men, den var omtrent den første som slo meg.

Jeg skjønner at far også må få rett til å uttale seg, men til syvende og sist bør det være kvinnens valg siden det er hun som bærer fosteret.

Min kropp-mitt valg.

Scarlett skrev:

Men jeg har vanskelig for å IKKE mene at en mann også skal ha rett til å beholde sitt barn. Dvs. at hvis han, og bare han, vil ha ansvaret for barnet, så er et svangerskap et svært lite offer i forhold til et barns liv.

Men hvis mor plutselig vil være mamma hva vil da skje med far som gleder seg over å på hel tid ha et lite barn og styre på med? Dette da hvis dem gpr fra hverandre. Så lenge mor har hatt et stabilt liv selv om hun engang ville ta abort (hvor mange har ikke vært der en gang, ikke jeg men det finnes mange som ønsker den "løsningen"). Uansett i over 90 % av alle saker der omsorgsperson og foresatte skal bestemmes vinner mor. Hvor sterkt står far da i saken? En gravid er en vandrende hormonbombe ofte, og har mange tanker hele tiden. Skulle et valg hun ville tidlig i svangerskapet henne hennes evne til å ta vare på barnet, hvis det nå var elsket å ønsket?

Scarlett: Jeg synes faktisk ikke dette er et vanskelig spørsmål. Et svangerskap er en stor påkjenning både fysisk og mentalt, og det er jo faktisk en del risiko knyttet til det. Det alene er nok til at man ikke bør kunne pålegge en annen å gjennomføre et svangerskap (gitt at man er godt innenfor abortgrensa osv.). Men i tillegg mener jeg at vetorett mot abort for barnefaren kan være et ganske fryktelig maktmiddel i feil hender. Nei, selvbestemt abort må være selvbestemt, av én eneste person, og det er den gravide kvinnen. Selvsagt bør hun diskutere det med barnefaren, og høre hva han har å si, men man kan ikke pålegge henne noe som helst.

Tinetoff skrev:

Scarlett: Jeg synes faktisk ikke dette er et vanskelig spørsmål. Et svangerskap er en stor påkjenning både fysisk og mentalt, og det er jo faktisk en del risiko knyttet til det. Det alene er nok til at man ikke bør kunne pålegge en annen å gjennomføre et svangerskap (gitt at man er godt innenfor abortgrensa osv.). Men i tillegg mener jeg at vetorett mot abort for barnefaren kan være et ganske fryktelig maktmiddel i feil hender. Nei, selvbestemt abort må være selvbestemt, av én eneste person, og det er den gravide kvinnen. Selvsagt bør hun diskutere det med barnefaren, og høre hva han har å si, men man kan ikke pålegge henne noe som helst.

AMEN!

Dette er vanskelig, jeg er nok mot abort, men syns begge burde ha ett ord med i laget.

En bekjent av meg fortalte at ho hadde tatt abort,
og at ho ikke hadde latt mannen (som ho var og forsatt er sammen med) fått sagt noe som helst.
(Skjønner ikke helt hvorfor hun fortalte det da jeg ikke kjenner henne så godt.)
Det reagerte jeg på, men sa ingen ting.

Dersom de er i et forhold er det vel ganske naturlig å snakke om dette selv om kvinnen bør ha det siste ordet.

Et annet eksempel, en som finner ut at hun er gravid og kjæresten hennes sier at det "fjærner" vi og presser henne til å drikke alkohol på en fest noen dager etterpå. Jeg var på festen, fikk vite etterpå at ho skulle ta abort og at det var kjærsten som var pådrager for det... De har i ettertid ( to år senere) slitt med å bli gravid og hun har abortert. Tror dette sliter veldig på henne nå. Jeg kjenner henne bare gjennom en felles bekjent så vet ikke hvordan det går med dem nå, det er 2-3 år siden jeg traff henne sist.

Utrolig vanskelig problemstilling(er) og så mange forskjellige situasjoner og faktorer som spiller inn.
Jeg er veldig for selvbestemt abort, og mener samtidig at mannen selvfølgelig bør ha stor uttalelserett og til en viss grad medbestemmelse. Men det er kvinnen som til syvende og sist kan ta valget, siden det er hennes kropp som skal bære barnet fram og evnt også må ta eneansvar for barnet.
Men i en tenkt situasjon som at en svært ung jente har en one-night stand der hun sier hun bruker p-piller uten å gjøre det og dermed lurer mannen til å bli far når hun deretter blir gravid og insisterer på å beholde det. Jeg synes i en slik situasjon at det er svært synd for den vordende far å ikke få ta del i avgjørelsen da dette er en så livslang forpliktelse man skal gå inn i og man påtvinger dette ansvaret på en som kanskje ikke er moden, klar eller ansvarlig nok til å bli far. Det er jo da også barnet som frarøves en god far. Dette ble litt surrete, men poenget mitt er at det finnes så mange forskjellige abortsituasjoner der far er helt prisgitt kvinnens avgjørelse, og det er ikke i alle tilfeller det er det riktige å ikke ta abort. Etter min mening.

Jeg skjønner ikke hva det er å diskutere. Tinetoff har avsagt fasit.

Tinetoff skrev:

Scarlett: Jeg synes faktisk ikke dette er et vanskelig spørsmål. Et svangerskap er en stor påkjenning både fysisk og mentalt, og det er jo faktisk en del risiko knyttet til det. Det alene er nok til at man ikke bør kunne pålegge en annen å gjennomføre et svangerskap (gitt at man er godt innenfor abortgrensa osv.). Men i tillegg mener jeg at vetorett mot abort for barnefaren kan være et ganske fryktelig maktmiddel i feil hender. Nei, selvbestemt abort må være selvbestemt, av én eneste person, og det er den gravide kvinnen. Selvsagt bør hun diskutere det med barnefaren, og høre hva han har å si, men man kan ikke pålegge henne noe som helst.

Jeg er helt enig med deg i bekymringene, Tinetoff. Og jeg er slett ikke sikker på om det i det hele tatt er mulig å gjennomføre en slik løsning i praksis, nettopp fordi det lett kan misbrukes. I tilfelle vil det måtte medføre en kontrakt av noe slag, slik at kvinnen ikke pålegges noe ansvar utover svangerskapet.

Men jeg mener helt klart at kvinnen ihvertfall har en moralsk plikt til sterkt å vurdere dette. Det er godt mulig at jeg er preget av at jeg
a) er gravid, og tanken på abort gjør meg fysisk uvel (jeg er pro-choice, uten tvil)
b) har hatt ca. 1,25 svært ukompliserte svangerskap.

Men jeg står ved at et svangerskap vanligvis vil være et lite offer sammenlignet med at et barn kan kunne vokse opp.

AvivA, jeg skjønner ikke helt hvor du vil hen? Jeg mener ikke nødvendigvis at mor skal fraskrive seg sin rett? Og med hensyn til fars rettigheter, så skjønner jeg ikke hvorfor ikke flere skriver kontrakter på forhånd, spesielt hvis de ikke er et par. Uansett har han visse rettigheter i det øyeblikk de underskriver farskapserklæringen.

Ideelt sett er det en avgjørelse paret diskuterer seg frem til. Lovmessig kan det aldri være annet enn kvinnen sin avgjørelse(jfr Tinetoffs innlegg).

Ole Brumm skrev:

Et annet eksempel, en som finner ut at hun er gravid og kjæresten hennes sier at det "fjærner" vi og presser henne til å drikke alkohol på en fest noen dager etterpå. Jeg var på festen, fikk vite etterpå at ho skulle ta abort og at det var kjærsten som var pådrager for det... De har i ettertid ( to år senere) slitt med å bli gravid og hun har abortert. Tror dette sliter veldig på henne nå. Jeg kjenner henne bare gjennom en felles bekjent så vet ikke hvordan det går med dem nå, det er 2-3 år siden jeg traff henne sist.

Synes dette var litt kvalmt. Greit nok abort er en fæl prosess så synes jeg ikke man burde feste eller drikke hvis man skal ta abort. Blir så trist når jeg tenger på hele teamet om abort, spesiellt når jeg tenker på barnet som ligger "trygt og godt" i mammas livmor og så blir kastet ut på en slik måte. Får nesten lyst å gråte.

Myrsnipa skrev:

Jeg skjønner ikke hva det er å diskutere. Tinetoff har avsagt fasit.

he he 🙂