Å ringe var vanskelig. Det var for det første dyrt. Man fikk (jeg fikk i alle fall) strenge formaninger om å vente til etter fem. Så var det nabotakst, nærtakst og fjerntakst å huske på. Mange iskalde stunder i telefonkiosken sammen med venninnen for å ringe Den Utvalgte (for så å legge på). Og bølleringing, selvsagt. Jeg lo veldig av eksemplene over, det må ha vært en landsomfattende bølge? Dessuten hadde man brevvenner. Jeg skrev med haugevis av folk jeg fikk adressene til på små, orange (?) lapper gjennom en eller annen organisasjon. Det var stor stas med brev med fremmede frimerker på i postkassen og jeg tror jeg holdt det gående med ti-femten stykker i årevis.
Buksene mine var så trange i leggen at jeg først måtte tre støvlettene inni dem for så å ta på meg alt-i-ett.
Jeg hadde knallgule "lange undebukser" med ceriserosa (cerise var viktig) skjorte over og belte på hoftene, og pastellrosa strekkbukser med strikk under foten. Alle bukser måtte høyt opp i livet og snurpes sammen med belte. Skulderputer kunne man kjøpe løse med borrelås slik at enhver mohairgenser gjorde deg bredskuldret og elegant (det ultimate var hvis den hvite dressjakken utenpå også hadde skulderputer. Jeg tror jeg var bredere over skuldrene enn jeg var høy). Soss var litt viktig, franske merker.Men det var også viktig å markere sin tilhørighet gjennom musikk og klesstil. Det var et strengt skille mellom synthere og heavyockere, selv om begge foretrakk å kle seg i svart. Det var The Cure, Depeche Mode, Jesus and Mary Chain, Joy Division, New Order, Imperiet. Men også Yazoo, Erasure og Pet Shop Boys. Sukk.
(Mulig dette var et lokalt fenomen her da, det er jeg jammen ikke sikker på.)
