Jeg hadde ikke latt ungene mine få kjøpe godteri på fotballtrening, selv om de andre får. Til det er mitt standardsvar at "Jeg er ikke mammaen deres, og jeg bestemmer ikke hva de får lov til". Da hadde jeg enten kompensert med noe godt på fruktfronten, eller jeg hadde bare sagt kontant nei, hvis jeg ikke hadde vært forutseende nok.
For et par år siden hadde vi en ordning der vi kjørte tredje hver gang til en fritidsaktivitet, og en av de andre foreldrene la seg til en vane med å stoppe å kjøpe snop på vei hjem. Dette syntes jeg var irriterende og unødvendig. Det var heller ikke helt lett å stå i mot presset fra ungene om å følge opp "tradisjonen", men så er det slik da, at man ikke er nødt til å gjøre det ungene vil eller forventer, og det gikk ikke mer enn tre-fire ganger før ungene godtok at når jeg kjørte, så var det ikke noe snop, og sånn var det med den saken.
Jeg har for lengst sluttet å bekymre meg for hva ungene mine spiser når de er borte. Her hjemme er kostholdet førsteklasses, og det er det som teller i den store sammenhengen. (Never mind at jeg har bestukket mine egne unger og hun vi har hatt på lån i natt med pannekaker til frokost for å la meg få sove lenger enn til kl. 8.

)