Migrene

Hvem har det og har hatt vondt i hodet siden barndommen ?

Er det legitimt å ha migrene, eller blir du sett på som pysete 😕

Eller er du som meg og ikke vil si i fra til noen dersom du får et migreneanfall, og dermed lider i stillhet ? Har du noen gode migrene medisiner, og hvordan takler du et anfall ?

Alle migrene damer, si din mening.

dutte skrev:

Hvem har det og har hatt vondt i hodet siden barndommen ?

Er det legitimt å ha migrene, eller blir du sett på som pysete 😕

Eller er du som meg og ikke vil si i fra til noen dersom du får et migreneanfall, og dermed lider i stillhet ? Har du noen gode migrene medisiner, og hvordan takler du et anfall ?

Alle migrene damer, si din mening.

Jeg har det ikke selv, men mannen har hatt det siden han var liten og Storebror har desverre arvet det av sin far.

Jeg mener at det absoutt er legitimt, og har stor forståelse for folk som går hjem fra jobb, avlyser avtaler o.l pga migrene.

Mannen min var veldig dårlig til å dra hjem fra jobb med en gang han kjente symptomene, men er blitt mye bedre de siste årene. Han kjørte hjem fra jobb en gang og holdt på å kjøre av veien, så det satt nok en støkk i han.

Til Storebror har vi fått stikkpiller, Voltaren, men har ikke prøvd de enda. Vi har brukt paracet til nå. Lærte imidlertidig av nevrologen at det beste er å ta medisinen så fort som mulig og da kan en også klare å stoppe anfallet. Vi har fulgt dosen på pakningvedlegget (selvfølgelig) men fikk beskjed av legen om å doble dosen. Det måtte til for at det skulle hjelpe, mente han.

Her er det et mørkt stille rom som er tingen, for liten og stor. Far liker noen ganger er varm klut på pannen, andre ganger har han brukt varm rispose under skuldrene og nakken. Tigerbalsam fikk han gjennom moren min, den bruker han også innimellom.

Til storebror fører vi en dagbok over anfall, og håper at vi skal bli enda flinkere til å forebygge anfall.

Han får ofte litt panikk når han våkner med vondt i hode, det er veldig vondt å se på. Vi gjør så godt vi kan, prøver å få han til å puste dypt og slappe av slik at han klarer å ro seg. Noen ganger kaster han opp også, stakkar.

Huff a meg Kaz. Jeg har erfaring med å kjøre bil under anfall og det kan ikke anbefales. Varm klut på panna gir meg panikk, ellers kjenner jeg igjen følelsen av panikk når anfallet kommer. Det passer jo aldri. Smart å ta medisin med en gang anfallet kommer. Jeg har det slik at jeg fornekter at jeg får " vondt i hodet " en godt stund før jeg tar medisin, det er for at jeg ikke er noe glad i migrene- medisinen min, samt at jeg føler meg ekstra pjusk når jeg får det. Kjedelig når det går i arv, men dere som har barn med migrene. Ta godt var på dem og stell pent med dem.

Jeg fikk konstatert migrene når jeg var 19 år, men hadde nok hatt det noen år allerede.

I starten led jeg nok mer i stillhet, ikke dermed sagt at jeg belemrere alle og enhver npr jeg har det da. sier i fra om det er behov for det og lar vre om det ikke er behov.

Jeg har atypisk migrene (etter hva nevrologen sa) Smertene sitter på begge sider av hodet, og jeg kan ha anfall hver dag i en mnd.
Før jeg ble gravid med første hadde jeg det totalt 5 mnd i året (5 * 1 mnd)
Etter at jeg fikk første barn ble den totalt borte.
Etter svangerskap/fødsel med nr 2 kom migrenen tilbake. Litt mildere en før.
(husker ikke hvor ofte jeg hadde anfall da)
Etter svangerskap/fødsel av nr 3 forandret det seg totalt.
Da ble migrenen veldig hormonell betinget. Uken etter mensen har jeg alltid migrene (hver dag den uken)

Et par år etter at jeg fikk minsten begynte det å forandre seg igjen. Nå kommer anfallene som en slags kombinasjon av slik det var. Uken etter mensen har jeg fortsatt anfall hver dag. Noen ganger går det over etter den uken, men 4-5 ganger i året "glemmer" hodet seg og jeg har anfall hver dag i en mnd igjen (det gir seg da en uke etter neste mens)
Jeg måtte slutte som blodgiver for jeg fikk alltid migrene dagen etterpå.

Før va jeg nok litt mere "forsiktig" med å ta migrene medisinene mine, men etter at jeg har fått barn så føler jeg det er viktigere å kunne fungere framfor å være forsiktig med å dytte i meg piller.

Jeg bruker den "gammeldagse" migrene medisinen som inneholder ergotamin, og må derfor vare litt ekstra obs. Siden for mye av de vil føre til nye anfall.
Har derfor også dager (når jeg har migrene hver dag i en mnd) hvor jeg bruker paracet og ibux. Det er langt i fra et fullgodt alternativ, men jeg må.
Har prøvd et par av de nye som har kommet, en var nesespray (Imigran??) og noen annen piller, men ble kjempekvalm og skikkelig uvell av de.

Jeg får forvarsel om når migrene anfallene kommer og tar pillene mine da for å oppnå best virkning. Får en slags "murring" i hodet som forteller at nå kommer det. De to siste årene har jeg også begynt med å se "stjerner", da kommer anfallet veldig kort tid etterpå. Gjerne som kastet på meg.
(ser stjerner som små lysglimt som farer forbi øyenen mine i halvsakte film)

Side jeg har hatt migrene i såpass mange år har jeg blitt vant til det.
Jeg fungerer stort sett normalt, så lenge jeg tar pillene mine når jeg trenger de. Tar jeg ikek de så er jeg totalt ubrukelig. Klarer knapt å røre på meg fordi det føles som om hodet skal eksplodere for hvert pulsslag.

Hvor legitimt det er tror jeg kommer veldig mye an på den man prater med, og om de selv har eller har noen de kjenner som har migrene.
De er klar over hvor smertefult et er og i hvor stor grad det kan påvirke en.

Jeg brukter triptaner selv, men nå så jeg det skulle komme en ny medisin som skulle forebygge. Har ellers brukt beta- blokker til profylakse og det fungerte bra det. Men mange år siden . Liker ikke tanker på hva verken medisinene eller anfallene gjøre med blodårene mine i hjernen 🙁 . Redd for å få hjerneblødning når jeg blir gammel.

dutte skrev:

Huff a meg Kaz. Jeg har erfaring med å kjøre bil under anfall og det kan ikke anbefales. Varm klut på panna gir meg panikk, ellers kjenner jeg igjen følelsen av panikk når anfallet kommer. Det passer jo aldri. Smart å ta medisin med en gang anfallet kommer. Jeg har det slik at jeg fornekter at jeg får " vondt i hodet " en godt stund før jeg tar medisin, det er for at jeg ikke er noe glad i migrene- medisinen min, samt at jeg føler meg ekstra pjusk når jeg får det. Kjedelig når det går i arv, men dere som har barn med migrene. Ta godt var på dem og stell pent med dem.

Ja vi gjør så godt vi kan.

Vi har fått en veldig hyggelig og (tror jeg) dyktig barnelege som også er nevrolog (mener jeg å huske).

Han sier at barn med migrene kan bli veldig flinke til å kjenne igjen symptomer og forebygge anfall. Storebror har i alle fall blitt mye flinkere til å drikke vann, spise når han er sulten, sove når han er trøtt og si ifra når han har litt vondt.

Det eneste som er litt frustrerende er at klasseforstanderen hans ikke vil ha ansvar for å oppevare 500mg paracetamol i tilfelle Storebror får et anfall, fordi han ikke vil ha ansvar for medisinering. Vår fastlege ble veldig provosert når jeg fortalte det, og vi har foreløpig ikke gjort noe mer med det. Det er veldig sjelden han får vondt i hodet i på skolen, har bare skjedd en gang. Fordi vi jobber i byen begge to så vil det alltid gå minst en halvtime før noen av oss kan komme å hente han, og jo fortere han får parcet, jo bedre. Vi har alliert oss med en venninne som er i barselpermisjon, og så får vi se etter hvert. Kanskje legger vi en i sekken hans.

Jeg prøvde betablokker for en god del år siden som forebyggende. Men siden jeg har normalt blodtrykk ble det for lavt og jeg måtte slutte med de.
Har fått en ny type betablokker for å prøve ut, men har ikke helt klart å få meg til å prøve de. Orker ikke være svingstang hver gang jeg reiser meg. Selv om disse vistnok ikke skulle gi denne reaksjonen da.

Kaz skrev:

Ja vi gjør så godt vi kan.

Vi har fått en veldig hyggelig og (tror jeg) dyktig barnelege som også er nevrolog (mener jeg å huske).

Han sier at barn med migrene kan bli veldig flinke til å kjenne igjen symptomer og forebygge anfall. Storebror har i alle fall blitt mye flinkere til å drikke vann, spise når han er sulten, sove når han er trøtt og si ifra når han har litt vondt.

Det eneste som er litt frustrerende er at klasseforstanderen hans ikke vil ha ansvar for å oppevare 500mg paracetamol i tilfelle Storebror får et anfall, fordi han ikke vil ha ansvar for medisinering. Vår fastlege ble veldig provosert når jeg fortalte det, og vi har foreløpig ikke gjort noe mer med det. Det er veldig sjelden han får vondt i hodet i på skolen, har bare skjedd en gang. Fordi vi jobber i byen begge to så vil det alltid gå minst en halvtime før noen av oss kan komme å hente han, og jo fortere han får parcet, jo bedre. Vi har alliert oss med en venninne som er i barselpermisjon, og så får vi se etter hvert. Kanskje legger vi en i sekken hans.

Kanskje dere kan høre med rektor på skolen om hun/han kan oppbevare det for han? Da vil det i allefall være litt lettere tilgjengelig.

Mams skrev:

Kanskje dere kan høre med rektor på skolen om hun/han kan oppbevare det for han? Da vil det i allefall være litt lettere tilgjengelig.

Takk for tipset.

Vi har ikke tenkt på det. Vi lurte på å snakke med helsesøster, men da kan han jo bare få vondt i hodet mandag, tirsdag og torsdag...


Etter å ha levd sammen med en som har migrene i mange år må jeg bare si, all ære til dere som takler så mye hodesmerter. 5*1 måned er jo rimelig heftig da!

Så utrolig tullete av læreren å ikke ville oppbevare 500 mg paracet ! Det må jo bero på uvitenhet 😕 . Hadde det vært andre medisiner ville jeg forstått det. Det jeg kan huske fra min barndom er at jeg hadde stadig vondt i hodet, men det var sent i tenårene jeg fikk diagnostisert det. Har i ettertid forstått hva det var, og hadde nok satt veldig pris på hvis omgivelsene mine visste hva det var som feilte meg. Ble mye alene om hodepinen, og det var (og er ) en ensom smerte. Nå er det gudskjelov hjelp å få.

dutte skrev:

Så utrolig tullete av læreren å ikke ville oppbevare 500 mg paracet ! Det må jo bero på uvitenhet 😕 . Hadde det vært andre medisiner ville jeg forstått det.
Ikke sant? Jeg sa jo det samme, 500mg Paracet er jo ikke så farlig...

Det jeg kan huske fra min barndom er at jeg hadde stadig vondt i hodet, men det var sent i tenårene jeg fikk diagnostisert det. Har i ettertid forstått hva det var, og hadde nok satt veldig pris på hvis omgivelsene mine visste hva det var som feilte meg. Ble mye alene om hodepinen, og det var (og er ) en ensom smerte. Nå er det gudskjelov hjelp å få.

Kjempetrist.

Ingen som skjønte hva det var. Har ikke funnet noen andre i familien som har migrene annet enn en kusine. Så det var ikke så lett for andre å skjønne. Men jeg husker så godt hvordan det var, og at jeg måtte gå og legge meg i mørket, helt i fred og ro.
Derfor jeg tar opp tråden, hvis noen av dere har avkom med mye hodepine. For at de skal få litt hjelp, kunnskap og forståelse

Jeg har migrene, tidligere var det utelukkende pga. stress den dukket opp, nå ser det ut som den kommer mer og mer regelmessig, og man kan nok konkludere med at det er hormonelt betinget.
Ingen medisiner jeg har prøvd så langt har virket, de får meg bare til å kaste opp.
Jeg lider i stillhet, og mørke. Jeg fungerer overhodet ikke når migrenen slår til, men blir pukka nødt til å gå å legge meg.