Hvem er din helt?

Jeg driver på med en sak på jobb der jeg skal finne ut hvem folk sine helter er i 2008.

For min del er det Jo Nesbø. Herlig forfatter og fantastisk mann. Jeg synes det er så deilig at han som en av de få "rike" i landet ser at han i grunnen har nok, og gir bort pengene fra boksalget sitt. Slikt gjør meg lykkelig.

Noen flere helter der ute?

Eria skrev:

For min del er det Jo Nesbø. Herlig forfatter og fantastisk mann. Jeg synes det er så deilig at han som en av de få "rike" i landet ser at han i grunnen har nok, og gir bort pengene fra boksalget sitt. Slikt gjør meg lykkelig.

Noen flere helter der ute?

Jeg har igrunn ingen helter, men det varmer godt i hjerterota av godeste Nesbø, folk som gir så masse av seg selv til gode formål, I like!!

Synes dette er godt sagt:

Jo Nesbø skrev:

- Det enkle svaret er at jeg ikke trenger mer penger. Jeg er
like gjerrig som alle andre, så det handler ikke om at jeg er
så jævlig sjenerøs. Men dere skrev jo om likningen mi. Det får
være grenser for hvor mye enkeltpersoner skal ha på konto,
ikke sant?

Sakset her.

Jeg har noen helter som kanskje ikke er "helter" i humanitær forstand, men i den forstand at de, gjennom musikken de lagde, fikk meg gjennom tunge stunder, hjemlengsel til gamlebygda og savnet etter bestevenninna mi 200 mil unna da jeg var tenåring.
Musikken og tekstene snakket til meg, minte meg om alt jeg var glad i og at livet slett ikke var så verst, tross alt.
De har vært der for meg i 20 år, og jeg har holdt fast ved musikken deres og gjemt dem i hjertet mitt "halve livet".
Mine helter har skrevet en sang til sine egne musikalske helter, som like gjerne kunne vært fra meg til dem:

You were my hero, my friday nights
you wrote the soundtrack to my life
and gave me something to hold on to
days when I'd had enough
you were the rock in my life ...

Mine helter heter Europe.

Ellers kan jeg ikke snakke om helter og forbilder uten å nevne min herlige svigermor.
Hun har taklet alt hun har hatt av motgang og prøvelser med rak rygg og kommet styrket ut av det, hun har sine meningers mot, hun er en fantastisk venn og støttespiller, er der alltid for andre som trenger henne, og jeg beundrer henne enormt.

Mine helter er de som stiller som fosterforeldre og gir barn som har opplevd omsorgssvikt den tryggheten, omtanken og kjærligheten de trenger for å føle at de betyr noe.

Banksy

James Hetfield og Metallica. Mange av grunnene Enhjørning ramser opp kunne vært mine.
Metallica hjelp meg gjennom kreften, og en tøff ungdomstid.

Fosterforeldre, besøkshjem, beredskapshjem og deres like setter jeg veldig høyt som hverdagshelter.

Min personlige helt i hverdagen er min onkel, han har vært kronisk syk siden han ble født, men har alltid tid til å være til hjelp og støtte for andre når det trengs. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han har vært med meg på sykehuset, satt sprøyter på meg, støttet meg, fått opp humøret mitt når jeg var på det verste osv.

Største helt både i klassisk forstand og som moralsk forbilde er uten tvil Nelson Mandela.

Ellers heldigvis mange andre gode, modige og trofaste mennesker på mindre skala også.

Hvis du mener helt i klassisk forstand, ikke bare "mennesker man ser opp til av en eller annen grunn", kan jeg nevne min nærmeste overordnede og venn som FN-soldat i Bosnia i '95; Vidar "Mad Max" Bottolvs. Ikke noen stor politiker eller etisk filosof, men uredd på grensen til det suicidale. For eksempel observert løpende (mot ordre) ut av tilflukstrommet under tett artilleriild, finne et pansret kjøretøy (som heller ikke tåler direkte treff) og holde på til han fant den som manglet: en lagkamerat som ikke hadde rukket i dekning men lå igjen i en grunn grøft et stykke unna.

Min første tanke var Arne Skarpsno "Gatebarnas far". Jeg beundrer han for å stille opp for de som trenger han i Oslos gater.

Ellers er Nelson Mandela en helt i litt større skala.

Det er en del jeg er imponert over og beundrer for sitt arbeid der ute, men de jeg ville omtalt som mine "helter" er et par av de som er i min perifere omgangskrets.

De lever livet sitt slik de ønsker å ha det, er ikke nøye på hva andre mener og tror om dem, de ser ikke på noe som en umulighet og er generelt veldig positive mennesker, men på en litt laidback, usprudlende måte. ()
De gjør det de må gjøre for å ha det bra. Hvis det er å ta en hopp-på-tur til indre Uzbekistan så gjør de det, eller om det er å skaffe husrom til frosne uteliggere, så gjør de det. Uten at det er noe styr rundt det, liksom.

Jeg vil også leve livet mitt like bekymringsfritt og positivt som dem.

Jeg tror faktisk ikke jeg har noen helter. Noen jeg ser betingelsesløst opp til, liksom. Før var det alltid mamma, som jeg beundret for sine fantastiske egenskaper som mor, så ble jeg mor selv og fikk et litt nyansert syn på det. Egentlig er jo det litt trist, det hadde vært godt å ha noen å se opp til, men jeg tror egentlig jeg er litt for kritisk til mennesker til å finne noen.

Jeg er som Thula.

Alle mennesker er jo sammensatte, noen lever liv man kan se mer opp til enn andre, men jeg har ingen helter jeg kan komme på.
Jeg lar meg ofte imponere og ser opp til mange mennesker, både "kjendiser" og bekjente, men det er ingen jeg foreløpig vil kalle en helt.

Jeg har nok ingen helter jeg heller, men det er mange mennesker jeg ser opp til og respekterer i kraft av hva de er, eller hva de gjør.

Jeg tror ikke jeg har noen helter, men Colin Firth er skikkelig hått.

Einig med safran. Ja, også Eddie Vedder då.

Pappa er helten min. ... og mannen min også.

De er begge sterke, lune og trygge menn som gjør alt og litt til for dem de er glade i og som ville båret oss gjennom livet om de hadde kunnet (og fått lov).

(I tillegg er mannen min litt helt sånn jobbmessig.)

Uten tvil han som ble pappan min fra jeg var 5 år. Han tok meg til sitt hjerte fra dag 1. Da han og mamma skulle gifte seg sprang jeg frem til alteret og sa: Mamma, mamma si ja!!!!
Etterhvert som årene gikk ble vi mere og mere lik at mange trodde jeg faktisk var hans biologiske datter. Vi delte så masse og jeg elsket å dilte etter han. Han var mye ute å reiste men tross avstanden klarte han å være der for meg.
Han leste meg som en åpen bok. En morgen ringte han helt uten videre og sa N.... er du ikke bra? Nei sa jeg. Jeg har kastet opp i hele natt og har magesmerter.
Du vet jo hva det kan være sa han: Ja men jeg ser det ann. Han sto der etter kort tid og kjørte meg til legen og selvsagt var det blindtarmen. Det var på¨høy tid at vi kom.
Vi gjorde masse sammen og hadde svært lik humor. Jeg følte en trygghet med han og vi trengte ikke bruke så mye ord..
Jeg var så heldig å få reise med han flere ganger i den tiden han jobbet som kaptein og jeg fikk se han i endel situasjoner. Han hadde en utrolig utstråling og viste en rettferdighetsans ovenfor sine menn. Han var ikke en mann av store ord men tross sin sjeldne måte å være på i de nære ting så fikk alle en enorm respekt for han. Jeg opplevde b.la hvor en mann ble alvorlig skadd og fikk ei sveiseskive i magen og tarmer fløt ut. Han tok full kontroll og gjorde prosedyrer lik en lege.
Da jeg ble mamma sa han at han skulle stille opp men å skifte bleie gjorde han ikke bedyret han. Den som kom å nærmest kidnappet min eldste datter var han da han så hvor sliten jeg var (Hun var ekstremt plaget med kolikk) Og hva bleieskift angår så taklet han det selvsagt på strak arm.
Han opplevde aldri å få egne barn men tok igjen hva meg og mine barn og andres barn angår. Han ble en utrolig morfar for begge mine to. Og en god venn for mine venner og senere deres barn. En høyt elsket mann blant mange.
Dessverre ble han alvorlig syk da lillesøster var 9 mnd og døde etter et 10 ukers sykeleie. Fra hun var nyfødt kom han når han var hjemme fra sine reiser og stelte og trillet henne. Jeg bodde i denne tiden så og si på gulvet pga store bekkenplager.
Da jeg fikk beskjed at han hadde blitt kjørt med ambulanse skjønte jeg at noe var alvorlig galt. Mine egne helseplager måtte jeg glemme for nå trengte pappa meg. Mamma og meg delte døgnet mellom oss for å være hos han i mange uker. Dager og timer gikk i ett uten søvn. Å se den store sterke snille pappan min slik var så tøft så tøft. Men å kunne stelle han og å være der var så lite så lite.¨
Jeg var fra før vant til syke mennesker både via yrke og privat men dette var ille.
Da han døde måtte jeg stelle han for siste gang for ingen av de som jobbet der visste jo hvordan han likte å ha håret. Det var det siste jeg kunne gjøre for han.
Han var og er min store helt.

Så godt at han kom inn i livet ditt da Nelle, han hørtes ut som flott mann.

Mani skrev:

Så godt at han kom inn i livet ditt da Nelle, han hørtes ut som flott mann.

Ja ikke sant og ja han var en flott mann på alle måter. Jeg var utrolig heldig som fikk han som pappa.
I årene før hadde jeg det ikke så bra men da han kom inn i livet mitt ble han der.
Jeg savner han så inderlig og til tider er det så vondt men jeg trøster meg med at jeg har han i mitt hjerte.

Morfaren min. Han var en hedersmann, som gjorde alt man kunne forvente av ham. Alltid rettskaffen, stødig, ærlig og rettferdig. Mot meg og brødrene mine var han kjærlig, omsorgsfull, hengiven og trygg. Alltid til stede, alltid klar til å støtte, hjelpe, trøste og bidra. Jeg savner ham hver dag.