Flisespikking i brev

I dag fant jeg igjen en haug gamle brev som jeg begynte å kikke litt i. Jeg mimret og humret litt over gamle minner da jeg kom over et kjærlighetsbrev jeg fikk da jeg var rundt 17 år. Og der hadde jeg rettet skrivefeil, og attpåtil kommentert språk/innhold og satt karakter! Huff. Tydeligvis var skrivefeil overordnet ømme erklæringer. 😮

Og norsklærer ble jeg.

Sendte du brevet rettet tilbake til mottakeren?

Det skulle tatt seg ut.

Innholdet var ikke så overbevisende at du ble blendet altså?

zol skrev:

Innholdet var ikke så overbevisende at du ble blendet altså?

Behersker man ikke og/å, kan det være det samme med hele greia. 🙄

cora skrev:

Behersker man ikke og/å, kan det være det samme med hele greia. 🙄

Man kan da være et godt menneske for det.

Dette var nesten litt trist.

cora skrev:

Behersker man ikke og/å, kan det være det samme med hele greia. 🙄

Dette var ironisk ment.

Men jeg må nok innrømme at jeg er mer enn gjennomsnittlig opptatt av rettskriving, dessverre. Kan jeg skylde på at begge mine foreldre, samt tante og onkel er lærere? 😉

Avsenderen var nok ikke den rette for deg, nei.

Ble du sjarmert av brevet da?

smurfine skrev:

Ble du sjarmert av brevet da?

Det var et veldig søtt og romantisk brev, og det gjorde dypt inntrykk på meg. Men jeg var dessverre ikke forelsket i ham (som rettingen kan tyde på).