Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne, men det første som slår meg er at Elizabeth Noble må være skapt i mitt speilbilde, og da i betydningen speilvendt. Vi ser tydeligvis så stikk motsatt på livet at jeg neppe kan klare å lese hva hun skriver uten å irritere meg grønn. Makan til vrøvl kan jeg ikke huske å ha lest. Boken var intetsigende, irriterende og kjedelig. Persongalleriet stusselig. Og hennes løsninger på problemer var mildt sagt provoserende.
Harriet: Get a job. Slutt å sitte hjemme og sutre. Nei, det er ikke happy ending å finne tilbake til sin ektemann og få en ny baby. Hun trenger å gjøre noe annet enn å kjøre og hente barn på skolen.
Nicole: Samme som over. Det vil si, nå fikk hun seg jo en jobb tilslutt. Men dog.
Susan: Hvis det som opprører deg mest her i verden er designerjuletrær trenger du å se litt mer av verden. Det er ikke et sympatisk trekk, det er rett og slett et tegn på at man ikke har reflektert nok over livet. (Som jeg jo selvfølgelig mener betyr at forfatteren er snever, snever, snever.)
Polly: Det er ikke nødvendigvis bra å sende sin datter ut i verden for å delta på studentfester i stedet for å passe sitt nyfødte barn. Det kalles curlinggenerasjoner, bortskjemthet osv. Det var grimt å lese. (Hva feiler denne forfatteren? Hun presenterer det som en god ting å forlate sitt barn for å leve livet. Fint & flott å studere. Men å forlate sitt barn for å kunne leve livet som barnløs?)
Det jeg likte med boken var side 217 (den leste jeg høyt for min mann
). Og så var det interessant å følge abortdiskusjonene, hvor en legetime i uke 12 blir replisert med at "jaja, du er nå ute i god tid". Det gav et innblikk i abortpraksis utenfor Norge, som var interessant og en tankevekker.Oppsummert kan jeg vel si at boken ikke var en hit hos meg. Jeg har slitt for å komme gjennom den, og synes den var av Marian Keyes-kaliber mer enn noe annet.
