Ja, altså jeg tror ikke mannen jublet over å få en nissekopp eller asjett da han var 21 år heller.

Men er veldig glad for å ha det nå.
Jeg har også fått en del gaver da jeg var ungdom/ung voksen som jeg aldri hadde kommet på å ønske meg eller velge ut og kjøpe selv, og som jeg kanskje fniste eller sukket litt over der og da, men som jeg etter hvert har blitt veldig glad i. Som f.eks de to telysholderne i massiv krystall som står på stuebordet as we speak, som jeg fikk i julegave av min mormor for mange, mange år siden. Den gangen var det absolutt ikke min stil, jeg ble litt skuffet, og de stod lenge inne i et skap. Men nå elsker jeg dem, særlig med lyset de gir rundt seg på bordet.

Også selvsagt fordi de er et minne om min mormor, som døde for mange år siden. Og slik er det med en hel del annet, blant annet fine kakespader, sukkerskje i sølv m.m. De trendgreiene jeg ønsket meg og fikk for 30 år siden har absolutt ikke tålt tidens tann på samme måte som disse tidløse klassikerne, som jeg ikke tok bølgen av da jeg fikk dem. Men det er klart, sånt vet man jo aldri, så det er en sjanse å ta. Men jeg tenker at som tante eller litt perifer slektning så trenger man ikke være så redd for å ta en slik sjanse, og kjøpe noe som kanskje ikke er den gaven ungdommen/barnet jubler mest over i øyeblikket, men som kan bli verdsatt mer over tid. De får alltids nok av "jubelgaver" fra andre i familien. Den kakegaffelen eller asjetten som ble litt borte i mengden blant airpods og merkegensere i år kan være det eneste som faktisk blir brukt og satt pris på 20 år fram i tid.