Klaustrofobi

Jeg tror jeg har et snev. Grottevandring og åling gjennom trange steder frister meg svært lite.
Men hva er egentlig normen? Så et program en eller annen gang og en person som lot seg grave ned i en boks i jorda for så å bli lett opp igjen. Etter jordskjelvet i Tahiti kom det jo også frem historier om mennesker som ble fanget i ørsmå trange luftlommer i dagesvis før de ble funnet eller døde. Nøkkelen for å overleve lengre var visstnok å unngå panikk. Jeg hadde slitt kraftig der tror jeg.

Så hvordan ligger det an med dere, hva er normalt å kjenne av behag/ ubehag når man må åle seg i grotter eller forestiller seg å ligge i en boks under jorda.

Min grense går ved å kunne bevege armene, fra siden til over hodet og ned igjen. Går ikke det kjenner jeg at pulsen øker en smule.

Hva er forresten det motsatte av klaustrofobi?

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
Klaus stakk innom.

Haha, ja ikke sant.

Følelsen av armene ut kjenner jeg igjen, men tanken på press mot ryggen/ skuldrene er heller ikke behagelig.

Jeg tror klaustrofobi er en type fobi som de aller fleste av oss har mer eller mindre av, eller i hvert fall har potensiale for. Det er jo evolusjonsmessig en veldig lur fobi å ha, for det at vi er redd for trange rom gjør at vi ikke uten videre oppsøker det og dermed utsetter oss for unødig fare. Det samme gjelder en del andre klassiske fobier, som høydeskrekk, slange- og insektsfobi osv. Jeg tenker det er helt naturlig å være redd for sånne ting, og at det har hjulpet menneskearten å overleve. Egentlig snakker man vel ikke om en "fobi" før angsten hindrer en i å leve et normalt liv, men som sagt tenker jeg at kimen til en del fobier lett kan forklares ut fra et slikt evolusjonsperspektiv, og at det er naturlig og bra at vi har anlegg for dem. Jeg tror nok at mange mennesker som tilsynelatende ikke lar seg skremme av slikt også har de samme anleggene, men at de liker "kicket" de får av å utfordre dem.

Jeg hadde mye mer klausdrofobi før enn det jeg har nå. Da var en litt liten heis nok til å få høy puls, jeg klarte heller ikke lukke solsengen helt igjen. Jeg har ikke gjort noe spesielt for å overvinne dette, men det har sagte men sikkert blitt bedre.

Jeg har klaustrofobi. Klarer feks ikke å gjennomføre en MR undersøkelse.

Kate skrev:

Jeg har klaustrofobi. Klarer feks ikke å gjennomføre en MR undersøkelse.

Jeg har klart (og vært nødt) til å gjøre det mange ganger. Men fy så ekkelt det er. Jeg måtte snakke til meg selv hele tiden. Kunne ikke åpne øynene for da hadde jeg fått fullstendig panikk.

MR frister lite..

Jeg vil ikke si at jeg har klausdroforbi, men jeg har staatt over en saann aale seg gjennom smal hule under jorden en gang vi var paa huletur. Jeg tror imidlertid det var mer redselen for at hulen skulle falle sammen enn at den var trang, men jeg turde jo aa vente paa de andre i en större hule, saa jeg vet ikke helt. Jeg ser paa klausdroforbi mer som naar man er redd for aa vaere i smaa som som ansees som vanlige for de fleste andre, huler er liksom ekstremt, men jeg kan ta feil.

Jeg har en viss form for klaustrofobi, men det hjelper veldig å vite at jeg til enhver tid kan komme meg ut uten problem om jeg ønsker. Ergo - MR er for eksempel ikke noe problem i det heletatt, da jeg ligger med kommunikasjonskanalen åpen og har retrurmulighet.

På den andre siden har jeg hatt veldig store problemer på turistfylte trange rom, hvor det har vært vanskelig å komme seg ut - om køen går en vei og det er trangt, kan jeg ikke bare snu, men må følge på. Da må jeg kjempe for ikke å få panikk. Jeg har opplevd en gang å få panikk og hyperventilering på en konsert, det var ikke gøy. Så - slike ting forsøker jeg å unngå - eller, de få gangene jeg befinner meg på en konsert, er jeg ikke lenger midt i smørøyet, for å si det slik.

Klaus her også. Unngår situasjoner jeg vet jeg vil mislike sterkt, men lever greit med det hele.
Jeg tar helst ikke heis, dvs ikke små og trange heiser, jeg liker ikke skogen, men liker meg derimot godt på vidda og på sjøen. Jeg kunne aldri valgt et lite, trangt, koselig og mørkt hus i skogen. Jeg må ha lyse og luftige rom, vi har bil med god plass i, høyt under glasstaket der. Er rommet jeg er i for lite, må jeg helst ha døren åpen.
Jeg kryper aldri ned i noe som helst under jorden, er en av dem som venter utenfor mens resten av familien er på omvisning i grotter, bunkerser eller slikt.
Er på hytta i nærheten av Rjukan (Telemark) i påsken, turene ned til matbutikk der gjøres kjapt unna for å si det sånn. Høye fjell og dype daler funker bare for meg når jeg står på toppene.

Morella skrev:

Jeg har klart (og vært nødt) til å gjøre det mange ganger. Men fy så ekkelt det er. Jeg måtte snakke til meg selv hele tiden. Kunne ikke åpne øynene for da hadde jeg fått fullstendig panikk.

Jeg klarte det ikke. Måtte avbryte, og fikk tatt CT med kontrast i stedet. Fikk jo ikke sett det vi egentlig skulle se etter, men i grove trekk da. Jeg bare fiksa ikke MR..

Jeg utviklet lettere klaustrofobi etter et mareritt jeg hadde om at jeg ble låst inne i lasterommet på et småfly og jeg visste at jeg kom til å dø. Klaustrofobien himdrer meg ikke i å gjøre ting, men noen ganger må jeg nesten puste meg gjennom ting. Men det verste er når jeg TENKER på klaustrofobiske situasjoner, og det er gjerne tanker som kommer like før jeg sovner.

Hvem er de gale, gale menneskene som frivillig ligger i timesvis under jorden eller nedgravd i snøen da uten et eneste problem? Tenker de ikke på at de er fanget?

Jeg hadde forøvrig haugevis med mareritt om slike situasjoner da jeg var barn. Begravd levende, send ut i en heis i verdensrommet uten returmulighet osv. osv. Det er sannelig bra jeg ikke har det verre.