Kunsten å bli ei "gærva gårdskjerring"?

Dette innlegget handler om slakting. Følsomme lesere er advart.

Jeg er meget, meget dyrekjær. Helt fra jeg var liten har mye av livet mitt dreid seg om dyr. Og nå som jeg er gårdskjerring, og innehaver av en ponni, en sau og en flokk høner i tillegg til hund og katter, føler jeg endelig at jeg kan leve ut dyredrømmen min.

Jeg har ikke et urealistisk forhold til produksjonsdyr. Jeg jobber med dem. At griser blir spist og kuer sendes til slakt er helt uproblematisk for meg.
Det viktige for meg er hva de opplever i livet sitt, og at jeg gjør det jeg kan for dem for at de skal ha et godt liv. Jeg har dog et meget svakt punkt, og det er selve avlivingen av dyra. Helt fra jeg var liten har pulsen rast avgårde og halsen blitt tett av frykt og gråt når dyr skal avlives. Jeg klarer bare ikke å se på. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er så redd og føler sånt ubehag. Kanskje er det følelsen av å kontrollere liv vs død, og redselen jeg selv har for døden.
Jeg vet virkelig ikke. Jeg er i allefall redd.

Jeg slipper jo å se på, stort sett. Men samtidig føler jeg at jeg burde kunne avlive selv, særlig i situasjoner der dyrevelferden bestemmer at det er det eneste rette. Jeg har avlivet to grisunger selv i mange års avløserkarriere. Det burde vært langt flere, men disse to hadde store lidelser, og jeg måtte.
Jeg kjenner ubehag i lang tid etterpå, men også lettelse over å ha det gjort for dyrets skyld.

I år har vi ruget ut to runder med kyllinger selv. Resultatene blir jo som i menneskeverdenen, ca 50% hannkjønn. Og det fungerer dårlig i praksis, ikke minst for hønene, som har i overkant mange ivrige mannfolk rundt seg.
Sambo har ingen problemer med avliving, men synes at dette er mitt bord med disse dyra, og at jeg bør kunne slakte selv. Nå har første runde hanekyllinger vokst såpass at de bør tas snart. De tripper rundt på tunet her, og lever et fantastisk herlig liv. De jakter mark og sjekker damer, og kunne ikke hatt det bedre. Jeg har ingen problemer med å spise dem, faktisk. Nei, heller disse glade, enn kjøpekyllinger. Og barna har godt av å se hvor kjøttet kommer fra, og at vi bruker dette kjøttet, ikke kaster det.
Så jeg prøver å forstå meg selv litt. Hvorfor har jeg slik motstand mot dette? Jeg burde kunne sørge for at de får en smertefri og rask avslutning på livet sitt også, etter måneder med trivsel her hos oss.

Jeg tenker at jeg sikkert bare bør kaste meg ut i det, og at det vil bli lettere når jeg har gjort det noen ganger. Men det er virkelig lettere sagt enn gjort.

Hva tenker du som leser dette? Kunne du slaktet høns selv?

Jeg tror nesten du må holde tak i følelsen av at det er det beste for dyret (nødavlivning, altså), og hvor godt dyra har det hos dere. Det går fint å være glad i dyr og samtidig avlive noen. 🙂

Jeg tror du har helt rett i at det vil bli lettere etterhvert.

(Også må jeg bare si at jeg er så GLAD for at det fins gårder som driver med små antall, lykkelige dyr, framfor storproduksjon og alt det innebærer! Takk!)

Ja, det kunne jeg nok, men ikke uten ubehag, og jeg er glad jeg slipper. Jeg syns forøvrig det er en bra ting å føle et visst form for sorg/ubehag/hva-har-du når man dreper et dyr, selv om man er klar på at man syns det er greit osv. Men å kunne utføre selve avlivningen uten følelser ville aldri vært noe mål for meg, snarere tvert imot.

Jeg trooor jeg kunne gjort det, men jeg skal ikke garantere at jeg hadde klart å gjennomføre. Vi slaktet kalkuner hjemme da jeg var liten, og jeg husker at pappa fort lærte at etter at hodet var kappet av måtte han være kjapp og løfte fuglen opp-ned etter beina, da unngikk han en hodeløs fugl løpende rundt på gårdsplassen.

Pappa hadde en del gjess et par år. Jeg så aldri selve avlivingen, men de satte gåsa opp ned i et spann når hodet var hugget av. Jeg husker jeg så beina sparke opp og ned. Ekkelt.

Tror ikke jeg hadde hatt problemer med slakting og avliving, men syns det høres forferdelig ut å måtte tvinge seg selv til det. Du kan jo nødslakte når du må, og vanlig, planlagt slakt kan vel heller noen som tåler det ta seg av. Ikke noe du trenger å ha dårlig samvittighet for

Jeg slakter jo fisk uten problemer, fordi jeg er oppvokst med det og vant med det. Hadde jeg hatt samme forholdet til kyllinger fra barnsben av, ville jeg nok klart det helt greit. Jeg har også tatt livet av forsøksdyr, det var hakket mer ubehagelig enn fisk, men det at man forstår nytten av det man gjør er med på å gjøre det lettere, på en måte.

Vi måtte avlive et par av hønsene våre pga sykdom og hundeangrep, og jeg var veldig glad sambo kunne gjøre det. Nå hadde vi bare en liten flokk rasehøns, og vi veldig klare på at det ikke var slaktehøns men kose- og egghøns, så det stiller seg jo litt annerledes. Jeg regner med at hvis vi hadde drevet med høns i større skala, så hadde jeg klart å kvinne meg opp til å gjøre det, men ikke uten kvaler de første gangene i hvert fall.

Jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver, særlig det voldsomme i å skulle bestemme over liv og død. Ikke bare det å bestemme at den og den skal slaktes, men faktisk utføre det hele selv. Løsningen her ble at noen andre bruker boltepistolen, mens jeg gjør resten. I tillegg bruker jeg tid på å distansere meg fra individet og leser opp grunnene til at dyret skal slaktes inni meg mange ganger, over tid. Men jeg vil ikke være en som tar lett på å ta liv og føler at mine vanskelige følser rundt det, blir mitt "sonoffer" til dyret som skal dø.

Jeg tror aldri jeg kommer til å greie å se på slakting som en hverdagslig ting, men jeg gjennomfører for produktet vil jeg gjerne ha.

Jeg kunne ikke tatt livet av et dyr uten problemer nå, men jeg vet at hvis jeg hadde presset meg selv til å gjøre det noen ganger, hadde det blitt enklere.

Det gjelder det meste som er vanskelig . Det blir enklere etter hvert.

Og jeg forstår veldig godt, og er glad for, at det ikke føles enkeltpenkelt å ta livet av et levende vesen sånn i utgangspunktet.

Jeg har aldri gjort det, men kune sikkert hvis forholdene var sånn. Det er et sunnhetstegn at man ikke tar lett på det, synes jeg.

Dersom jeg mot formodning skulle vært med på Farmen, ville jeg nok stemt "mot å slakte geita" hvis vi likevel hadde mat, men da hadde det vært så dobbeltmoralsk som at jeg visste at jeg fikk kjøtt når jeg kom ut uansett.