Et spørsmål om folkeskikk - tillater du deg selv å være uhøflig?

Jeg prøver så godt jeg kan å være høflig, men kanskje ikke imøtekommende, i de fleste sammenhenger. Ord som takk, vær så snill eller andre høflighetsfraser sitter ganske løst. Og siden jeg hater å få dører slengt i ansiktet fordi vedkommende foran meg ikke gadd se seg bak og bruke de to sekundene det ville tatt å holde døren til jeg rakk å komme bort til den, så er jeg ganske så god på det selv, og håper at en dag vil alle følge mitt eksempel.

Men jeg kan være ganske så skarp i tonen når jeg opplever dårlig service eller kundebehandling, etter at jeg har vært en solstråle selv. Men da var det de som begynte, altså.

Jeg tror jeg stort sett er høflig, bortsett fra telefonselgere, der sier jeg "ikke interessert" og legger på (har reservert meg). Dørselgere som ikke gir seg på første "nei takk" og omtrent holder oppe døra får heller noen høflige fraser.

Nip skrev:

I RL tror jeg generelt at jeg er hyggelig jevnt over mot alle, mot telefonselgere eller hva annet det måtte være.

Hyggelig og høflig er jo også forskjellig ting. Jeg (mener jeg) er høflig mot telefonselgere ("Vi har reservert oss, så du bør få firmaet ditt til å sjekke listene sine. Ha det."), men hyggelig kan jeg ikke si at jeg er.

Forresten, kanskje jeg er verken høflig eller uhøflig mot telefonselgere? Det går også an.

Gaia skrev:

Og i hvilke sammenhenger syns du egentlig det er greit å være frekk? Hva mener du at du lærer barna dine hvis de ser deg opptre frekt mot andre mennesker?

Jeg synes det er greit å være frekk når frekkheten er så morsom at den virker avvæpnende, for eksempel.

Og det er uhyre sjelden mine barn har opplevd meg frekk. Den eneste gangen jeg kommer på, helt konkret, var da jeg rev opp bildøra og brølte "Til helvete se deg for når du kjører!" til føreren av en bil som rygget opp på forholdt og holdt på å kjøre over datteren min. Da snakket vi etterpå om at selv om det vanligvis ikke er pent å banne, hender det av og til at man blir så redd og sint at det skjer likevel. Så nå har vi en regel i familien om at mamma har lov til å banne til folk som nesten kjører på Frøkna med bil.

Som regel er jeg nok veldig høflig IRL. I diskusjoner derimot, her eller andre steder, så vet jeg ikke om uhøflig er riktig ord å bruke, men jeg vil vel på en eller annen måte rive argumentasjon til en motstander fra hverandre, og få dem til å innse hvor teite de er. Sort of. Altså argument foran ren frekkhet.

Teofelia skrev:

Den eneste gangen jeg kommer på, helt konkret, var da jeg rev opp bildøra og brølte "Til helvete se deg for når du kjører!" til føreren av en bil som rygget opp på forholdt og holdt på å kjøre over datteren min. Da snakket vi etterpå om at selv om det vanligvis ikke er pent å banne, hender det av og til at man blir så redd og sint at det skjer likevel. Så nå har vi en regel i familien om at mamma har lov til å banne til folk som nesten kjører på Frøkna med bil.

Jeg ser helt klart den, og kunne reagert likedan. Redsel og fare i kombinasjon med uvettige folk trigger helt klart andre plugger.

Jeg er veldig høflig når det kommer til å holde dører, si unnskyld når jeg bumper i noen, og be folk pent om å flytte seg når jeg ikke kommer frem med barnevogn og sånnt.
Jeg har jobbet mye med kundeservice og brukerstøtte, så jeg kan fort fremstå som et mareritt av en kjerring når jeg forholder meg til udugelige folk der, men det har ikke med høflighet å gjøre, egentlig. Det er bare det at jeg har veldig lite tålmodighet med inkompetente folk.
Jeg kan være fryktelig syrlig i bemerkninger, når det passer seg slik. Ofte gjør det det når jeg snakker med tyggistyggingende nek hos Canal Digital.

Jeg er svært imøtekommende og hyggelig i rl. På forum er jeg slettes ikke alltid det. Jeg liker meg best på nett, tror jeg man kan si.

Det er ikke fordi jeg ikke tør være direkte i rl at jeg er altfor imøtekommende der - det er fordi jeg har altfor lett for å ta omsorg for andre. Det er et problem, egentlig.

Jeg er altfor høflig. Alltid. :ekstrem konfliktsky:

Teofelia skrev:

Og det er uhyre sjelden mine barn har opplevd meg frekk. Den eneste gangen jeg kommer på, helt konkret, var da jeg rev opp bildøra og brølte "Til helvete se deg for når du kjører!" til føreren av en bil som rygget opp på forholdt og holdt på å kjøre over datteren min. Da snakket vi etterpå om at selv om det vanligvis ikke er pent å banne, hender det av og til at man blir så redd og sint at det skjer likevel. Så nå har vi en regel i familien om at mamma har lov til å banne til folk som nesten kjører på Frøkna med bil.

Det syns jeg ikke egentlig var spesielt frekt, selv om det ikke var høflig. Og jeg hadde garantert oppført meg helt likt.

For meg så handler vel høflighet vel så mye om ordvalg i tilbakemeldinger. Men også det å si unnskyld og takk, å holde dører for andre, stille seg i kø fremfor å snike, reise seg på bussen for de som trenger plassen mer enn deg, ja generelt det å være villig til å se sine medborgere.

Og man kan fint gi tilbakemelding på dårlig service på en måte som er klar og konsis, uten at den verken er utydelig, ydmyk eller frekk.

Jeg er som regel høflig i betydningen at jeg ikke bruker stygge ord, jeg har som regel frasene på plass. Man oppnår som regel ikke annet enn å dumme ut seg selv hvis man oppfører seg slik man føler for noen ganger. Men det betyr ikke at jeg alltid glatter over. Tvert imot kan det å være svært høflig være et kraftig virkemiddel når man står overfor et nek.

Men jeg er vel mer norsk-høflig, jeg kan ikke måle meg med briter for eksempel.

Gaia skrev:

For meg så handler vel høflighet vel så mye om ordvalg i tilbakemeldinger. Men også det å si unnskyld og takk, å holde dører for andre, stille seg i kø fremfor å snike, reise seg på bussen for de som trenger plassen mer enn deg, ja generelt det å være villig til å se sine medborgere.

Hvis det er det som er definisjonen på høflighet, så er jeg så godt som alltid høflig. Jeg hadde ikke noe problem da vi bodde i England en gang.

Britisk nedlatende-høflig må man vel nesten være født inn i for å klare.

Jeg er uhyre lite høflig ovenfor opinionsundersøkelsefirmaer som ringer meg til alle døgnets tider. Jeg skjeller dem huden full. Det har forsåvidt noe med antall ganger jeg har vært høflig tidligere og gjøre. Når de ikke tar et høflig nei får de skylde seg selv.

Jeg er veldig høflig. Tilogmed overfor damen som nesten kjørte over sønnen min etter å ha spurt oss om veien. Jeg vinket blidt og sa "det går bra", til tross for at jeg var vettskremt.

Kan imidlertid være litt "rett frem" i måten jeg snakker på feks. på jobb, men det ser jeg ikke på som uhøflighet, selv om kanskje noen oppfatter det slik.

Jeg er som regel både høflig og vennlig i offentligheten, og gir også en god del slækk. Når jeg mener at andre bryter drastisk med normal høflighet og hensynsfullhet, derimot (prøver å selge meg ting på innpåslitne måter, brøyter seg fram, sniker, juger, bråker på steder som bør være stille osv.), kan jeg være ytterst kvass. Jeg har ikke tenkt å bli noe høfligere mot sånne folk i overskuelig framtid.

Juste skrev:

Jeg er uhyre lite høflig ovenfor opinionsundersøkelsefirmaer som ringer meg til alle døgnets tider. Jeg skjeller dem huden full. Det har forsåvidt noe med antall ganger jeg har vært høflig tidligere og gjøre. Når de ikke tar et høflig nei får de skylde seg selv.

Jeg skjønner ikke egentlig hvorfor man ikke kan reservere seg mot slike plagsomme telefoner.

Gaia skrev:

Britisk nedlatende-høflig må man vel nesten være født inn i for å klare.

Da har vi ulik opplevelse av britisk høflighet. Jeg elsker engelsk væremåte når det kommer til høflighet mot fremmede. At begge to sier "sorry" uavhengig av hvem som dultet borti, for eksempel, og at man alltid sier takk og vær så snill og alltid holder døren opp for folk som kommer bak deg. (Er det lov til å håpe at nordmenn skal ta til seg denne folkeskikken snart kanskje? )

Toffskij skrev:

Jeg er som regel både høflig og vennlig i offentligheten, og gir også en god del slækk. Når jeg mener at andre bryter drastisk med normal høflighet og hensynsfullhet, derimot (prøver å selge meg ting på innpåslitne måter, brøyter seg fram, sniker, juger, bråker på steder som bør være stille osv.), kan jeg være ytterst kvass. Jeg har ikke tenkt å bli noe høfligere mot sånne folk i overskuelig framtid.

Det er her jeg er også.

Teofelia skrev:

Da har vi ulik opplevelse av britisk høflighet. Jeg elsker engelsk væremåte når det kommer til høflighet mot fremmede. At begge to sier "sorry" uavhengig av hvem som dultet borti, for eksempel, og at man alltid sier takk og vær så snill og alltid holder døren opp for folk som kommer bak deg. (Er det lov til å håpe at nordmenn skal ta til seg denne folkeskikken snart kanskje? )

Jeg er enig i at britene utviser utsøkt folkeskikk i veldig mange sammenhenger.

Men de kan også være nedlatende-høflige på en helt annen måte enn det man opplever i Norge. Og jeg tror vel det i stor grad har med klasse å gjøre. Broren og svigerinnen min bor i London (hun er engelsk) og vi har hatt mange samtaler rundt de subtile samfunnsforskjellene mellom det norske og det britiske samfunnet, spesielt knyttet til klasseskillene som er så mye tydeligere i Storbritannia enn i Norge.

Blant annet ble jeg gjort oppmerksom på at gutter og menn som snakker veldig høyt, med en litt nasal stemme og med et kroppsspråk som sier at de forventer å bli hørt har gått på kostskole/privatskole hele hurven. Og derfor snakker med en helt særegen sosiolekt som man kan plukke ut i en hver forsamling. (Jeg la merke til dette fenomenet da vi var på et "show" på Science museum. Det var midterm da vi var der og en haug med barn som hadde fri. Og altså noen som snakket på denne veldig særegne "hør meg, se meg og hør på meg"-måten som visstnok kjennetegner privatskolebarna.)

Toffskij skrev:

Jeg er som regel både høflig og vennlig i offentligheten, og gir også en god del slækk. Når jeg mener at andre bryter drastisk med normal høflighet og hensynsfullhet, derimot (prøver å selge meg ting på innpåslitne måter, brøyter seg fram, sniker, juger, bråker på steder som bør være stille osv.), kan jeg være ytterst kvass. Jeg har ikke tenkt å bli noe høfligere mot sånne folk i overskuelig framtid.

Ja, hva er det med enkelte mennesker?
Etter å ha kommet tilbake til Oslo har jeg lagt merke til at mange rett og slett går meg ned, de strener rett frem på en stappfull trikkeperrong uten en gang å prøve å gå rundt meg eller for den saks skyld se på meg. Til tider har det vært så ille at jeg har lurt på om jeg er usynlig eller noe.