Forteller du «taushetsbelagte ting» til partneren din?

Jeg gjør det stort sett ikke. Med noen unntak for graviditeter og andre ting som kommer ut etter hvert og blir offentlige. Jeg kan forsøke diskutere noe jeg tenker om andre eller observasjoner. Stort sett er han ikke interessert.

Jeg er en som holder igjen informasjon til venner fordi jeg tenker de kan fortelle det videre. Jeg har venner som forteller fortrolig om andre venner og da ønsker jeg ikke at mine ting skal havne hos andre igjen. Det er venner jeg holder igjen med. Egentlig stoler jeg på at det jeg forteller vennene mine av private ting ikke kommer videre . Uavhengig av om jeg har bedt dem ikke si noe.

Det kommer alt an på. Både hva det gjelder, og om hvorvidt det er sagt at parter IKKE skal vite.

Blant mine venner så ligger det litt i dagen at ting blir snakket om mellom partnerne, ogd et er greit, så lenge det forblir der. Derfor er vi også der t OM det er noe som ikke ønskes at skal formidles partner, så blir det formidlet. Veldig greit.

Mannen pleide fortelle meg det aller, aller meste. Han visste nå uansett at det stoppet hos meg.
Jeg forteller ikke ting venner og søstre har fortalt meg i fortrolighet.

Carrera skrev:

Det kommer alt an på. Både hva det gjelder, og om hvorvidt det er sagt at parter IKKE skal vite.

Blant mine venner så ligger det litt i dagen at ting blir snakket om mellom partnerne, ogd et er greit, så lenge det forblir der. Derfor er vi også der t OM det er noe som ikke ønskes at skal formidles partner, så blir det formidlet. Veldig greit.

Ja, sånn er det i vår vennekrets også.

Nei, kun dersom jeg får informasjon som jeg trenger å snakke med noen om. Men det skjer sjelden.

Jeg har en gang opplevd at noe jeg i et fortrolig øyeblikk fortalte en venninne ble spredt videre til hennes mann son jeg også kjenner godt. Det var særdeles ubehagelig selv om det ikke var veldig sensitiv eller privat informasjon og i praksis er jeg ikke lenger venninne med denne damen. Vi snakkes om vi møtes, men jeg forteller aldri noe jeg ikke like gjerne kunne skrevet i avisen eller på Facebook og da regner jeg vedkommende som en bekjent og ikke som en venn. Hun viste at hun ikke var til å stole på når hun refererte samtale vår til mannen sin.

Jeg synes det er utrolig dårlig gjort å fortelle noe som er sagt i fortrolighet videre og for meg er det ingen forskjell på om det fortelles til partner eller kassadama på nærbutikken. Tilliten er uansett brutt. Slik gjør man ikke. Jeg har av en eller annen grunn blitt en person mange gjerne snakker med om både små og store utfordringer. Noen ganger er det i jobbsammenheng, men det er like ofte i private settinger. Jeg skiller ikke på taushetsplikt og mener det er en selvfølge å holde kjeft uavhengig av om det er en kompis eller en kollega som forteller noe. Unntaket er selvsagt hvis jeg føler jeg må ha hjelp til å løse
en vanskelig situasjon osv eller mener at helsevesen eller feks barnevern bør varsles. Det er heldigvis sjelden temaene er så alvorlige.

Noen ganger, men ikke ting som noen har bedt meg om å holde for meg selv. Dersom jeg velger å fortelle noe til mannen min, vet jeg at han holder tett, og det samme gjelder dersom han forteller meg noe.

Lhi-My skrev:

Jeg har en gang opplevd at noe jeg i et fortrolig øyeblikk fortalte en venninne ble spredt videre til hennes mann son jeg også kjenner godt. Det var særdeles ubehagelig selv om det ikke var veldig sensitiv eller privat informasjon og i praksis er jeg ikke lenger venninne med denne damen. Vi snakkes om vi møtes, men jeg forteller aldri noe jeg ikke like gjerne kunne skrevet i avisen eller på Facebook og da regner jeg vedkommende som en bekjent og ikke som en venn. Hun viste at hun ikke var til å stole på når hun refererte samtale vår til mannen sin.

Jeg synes det er utrolig dårlig gjort å fortelle noe som er sagt i fortrolighet videre og for meg er det ingen forskjell på om det fortelles til partner eller kassadama på nærbutikken. Tilliten er uansett brutt. Slik gjør man ikke. Jeg har av en eller annen grunn blitt en person mange gjerne snakker med om både små og store utfordringer. Noen ganger er det i jobbsammenheng, men det er like ofte i private settinger. Jeg skiller ikke på taushetsplikt og mener det er en selvfølge å holde kjeft uavhengig av om det er en kompis eller en kollega som forteller noe. Unntaket er selvsagt hvis jeg føler jeg må ha hjelp til å løse
en vanskelig situasjon osv eller mener at helsevesen eller feks barnevern bør varsles. Det er heldigvis sjelden temaene er så alvorlige.

Her er nok du hakket "særere" enn meg. Jeg tar det nærmest som en selvfølge at enkelte partnere får høre, og det er greit, så lange jeg ikke har sagt i fra om at dette IKKE må sies til partner.

Det siste du nevner her, det er jo kjempeviktig!! Noe jeg alltid har sagt til ungene mine også. Hold på hemmeligheter, men husk at den dagen det er noe alvorlig som krever hjelp, så er det IKKE et tillitsbrudd å fortelle meg/faren, slik at vi kan ta de nødvendige grep. Tenker da på alvolige ting som misbruk, mishandling etc. Ja, det er sagt i fortrolighet, og det er vanskelig å skulle bryte den tilliten, men noen ganger MÅ man, og selv om det kanskje ikke vises forståelse for det der og da, så vil vedkommende en dag takk for akkurat det "tillitsbruddet".

rine skrev:

Noen ganger, men ikke ting som noen har bedt meg om å holde for meg selv. Dersom jeg velger å fortelle noe til mannen min, vet jeg at han holder tett, og det samme gjelder dersom han forteller meg noe.

Dette.
Mye av det som blir fortalt meg i fortrolighet er ting mannen min har null interesse av å vite. Jeg hadde nok fortalt om felles venner venter barn, skal skilles eller sliter alvorlig på grunn av spillegjeld/alkoholisme/sykdom, men ikke om Kari har fått nye silikonpupper eller om Marit synes mannen bruker for mye penger på golf. Sånn for å dikte opp noen eksempler i farten.

Det virker jo å være et litt vanskelig felt å manøvrere i?
Noen ser det som en selvfølge at ting ikke deles med partner og noen ser det som en selvfølge at ting deles med partner.
Forventnings avklaring tror jeg er viktig.

Jeg sier ikke ting til andre som det ville vært totalt krise om de delte med partneren sin. Generelt er jeg ganske privat av meg, det er veldig få jeg deler alt med.

Floksa skrev:

Det virker jo å være et litt vanskelig felt å manøvrere i?
Noen ser det som en selvfølge at ting ikke deles med partner og noen ser det som en selvfølge at ting deles med partner.
Forventnings avklaring tror jeg er viktig.

Ja, enig. Men jeg tror også at man kjenner folk og forhold ganske godt etterhvert, så man vet hvem som deler mye/alt med partneren. Jeg gjør i alle fall det. Av mine fortrolige (der jeg også kjenner partneren) har jeg god peiling på hvem som sier ting videre til partneren og hvem som ikke gjør det.
Som rine er jeg ganske privat av meg, jeg deler ikke ting med venner som jeg ikke tåler at de deler med partneren sin.

rine skrev:

Jeg sier ikke ting til andre som det ville vært totalt krise om de delte med partneren sin. Generelt er jeg ganske privat av meg, det er veldig få jeg deler alt med.

Dette.
Men jeg kan høyne med at jeg ikke er så glad i få fortrolig informasjon heller.

Floksa skrev:

Dette.
Men jeg kan høyne med at jeg ikke er så glad i få fortrolig informasjon heller.

Det kommer an på relasjonen til vedkommende, det. Jeg kan fint tåle å få fortrolig informasjon fra noen jeg kjenner godt, men kan føle at det er litt beklemt hvis det er noen jeg ikke kjenner så godt som deler for mye med meg. Dette gjelder voksne, på jobb (med elever) er det annerledes.

Og så synes jeg egentlig ikke det er så vanskelig å navigere i landskapet "hva forteller man til partneren eller ikke?". Hvis jeg har snakket i to timer med en venninne som skal skilles, tror jeg nok jeg ville fortalt til mannen at hun hadde det vanskelig fordi hun skulle skilles, men droppet et grundig referat fra de to timene der årsaker, tanker og følelser blir endevendt.

Som rine, Candy og 007, sånn ca.

Aldri. Er noe fortalt til meg i fortrolighet og bedt om å ikke fortelle videre, gjelder det også min mann, såfremt det ikke er snakk om liv og helse, hvor jeg mener det trengs øyeblikkelig hjelp og jeg må ha hjelp av utenforstående. Ikke fordi jeg tror han plapprer videre, men det handler om tillitt og respekt ovenfor vedkommende.

rine skrev:

Noen ganger, men ikke ting som noen har bedt meg om å holde for meg selv. Dersom jeg velger å fortelle noe til mannen min, vet jeg at han holder tett, og det samme gjelder dersom han forteller meg noe.

rine skrev:

Jeg sier ikke ting til andre som det ville vært totalt krise om de delte med partneren sin. Generelt er jeg ganske privat av meg, det er veldig få jeg deler alt med.

Jeg er rine.

Har mye taushetsbelagt på jobb, og generelt foretrekker jeg både på jobb og privat å vite minst mulig (gjelder det en kollega, feks. ønsker jeg ikke å vite hvem det er hvis det ikke er nødvendig å vite personalia, fordi det påvirker ellers når man treffes).

Beste eksemplet jeg har sett, er X som fortalte A om fortrolig opplysning som ektefelle hadde fått, og da X senere fikk vite at det var videreformidlet til B ble hun dødelig fornærmet og kuttet kontakten. Selv om både hun selv og ektefellen plapret.

Sier du det til en, sier du det til alle for enkelte. Sånn går no’ dagan.

Jeg synes også det generelt er ubehagelig å få andres hemmeligheter, og foretrekker å leve uten dem, hvis det likevel ikke er noe jeg kan gjøre. Altså, jeg er selvsagt gjerne mottaker for betroelser for folk som trenger å snakke om det, men jeg er livredd for å plapre om ting jeg ikke skal ved en feil, og det er ubehagelig.

Jeg kan snakke med mannen min om ting som er fortrolige for andre, men jeg gjør det jo ikke hvis jeg vet eller antar at de ikke vil at han skal høre det. Folk som kjenner meg godt nok til å fortelle meg fortrolige ting, kjenner mannen min også og vet omtrent hva slags forhold vi har. Han ville aldri finne på (eller være interessert i) å fortelle det videre til noen andre.

Jeg har omtrent det samme forholdet til de av mine venninner/venner som jeg kan finne på å betro meg til - det vil si at jeg kjenner eventuelle partnere og vet hvordan de fungerer sammen når det gjelder denslags, og jeg ville synes det var greit om de i sin tur vurderte det som OK å snakke med partneren sin om saken. Hvis det er noe jeg ikke vil at de skal si til partneren, sier jeg det eksplisitt.