Hva slags "straff" fikk du som barn (med poll)

Bloppy skrev:

Jeg kan nesten ikke huske at jeg fikk kjeft engang jeg.. Var nok et usedvanlig snilt barn

Men det hendte jo vi diskuterte. Men da gikk det jo begge veier

Ja, for de barna som har blitt fysisk "straffet" har nok vært slemme.

Fluke skrev:

Ja, for de barna som har blitt fysisk "straffet" har nok vært slemme.

Ja, det er nok der det ligger.

Jeg får helt vondt i hjertet når jeg leser denne tråden, om hvordan noen voksne mennesker kan være mot barna sine.
En varm klem til dere som har hatt en slik barndom.

Kjempe trist å lese hvor vondt mange av dere hadde det i oppveksten. 🙁

Det gikk vel mest i tilsnakk hos oss. Har fått husarrest en gang og den fortjente jeg. 😮

Huff, jeg begynte å lese denne tråden tidligere i dag men måtte lukke for barna skulle ut og hoppe på trampolinen.
jeg satt ute og tårene trillet. Mest egentlig for at andre har opplevd å ha det så vondt. Jeg vet hvordan det er men jeg vet også at jeg har på en måte taklet det men synes det er helt forferdelig at det finnes såppas mange som har hatt en sånn barndom - og det er bare her inne i forumet.
Jeg har ikke lest den tråden som det stod om først i tråden her da..

JEg prater ikke så ofte om det lengre for jeg er jo begynt å bli voksen og dette er lenge, lenge siden....
Jeg har heller ingen gode minner fra min barndom. Når sant skal sies så husker jeg svært lite fra de første 12 årene mine.
Pappan min var rett og slett en ond person og nå er han død og jeg er helt likeglad med det. Sikkert slemt å si, kan mange mene, men etter at jeg fant ut at det ikke er min skyld at jeg og broren min fikk så mye bank så har jeg vært helt åpen med dette når det har blitt snakk om.

Jeg har så og si ingen minner fra barndommen min. Jeg husker rett og slett ikke. Jeg husker alt fra jeg fyllte 12, mulig fordi jeg da traff en som ble min bestevenninne i hele min ungdom og først da ble livet verdt å leve. Vi hang sammen som erteris hver eneste dag i årevis og kunne prate i timesvis på telefonen for så å si at, nå kommer jeg..
Vi kunne prate om alt, om igjen og om igjen og hun lyttet til alt og det hjalp nok.

Første gangen jeg nevnte noe om dette var enten i 5 eller 6.klasse. Jeg og en venninne kom for sent til oppstilling til timen og måtte sitte igjen. Vi skulle få melding med hjem og det eneste jeg tenkte på var at nå får jeg juling igjen. De andre jentene i klassen var helt sjokkert og jeg ble så paff for jeg trodde virkelig at det var helt normalt å få juling på baken.

Pappa slo oss med flat hånd, bjørkeris, belter og fiker. Mamma var innelåst på soverommet deres.
Mamma snakker svært lite om dette men sier at fra vi lå i vognen så var han slem med oss..

Jeg husker enkelte episoder, som de gangene vi var på biltur i helgene, og om det ble krangling mellom meg og broren min, så dyttet han en av oss ut av bilen og kjørte videre.. vi så jo ikke bilen mer. han snudde jo, mamma ble helt desperat, men at han gjorde det..
Og om en av oss, meg og broren min hadde gjort noe galt, så fikk vi begge ris, for vi gjorde nok noe galt snart igjen..
Han sluttet å slå da jeg var rundt 13. Jeg sa til han, en enkelt gang, at om han rørte meg en eneste gang til så ringer jeg til politiet, men det holdt altså!!
DA jeg var 16 ble jeg og broren min enige om at vi ikke villle ha han i familien mer så da gikk vi sammen inn i stuen en kveld og sa at om ikke den mannen flytter ut av huset vårt så flytter vi. Først da våknet mamma og de ble skilt. Det er helt utrolig.
Han flyttet rett før jul da jeg var 17 for jeg hadde stukket av og dratt til syden med en venninne og kom tilbake 1.juledag og da hadde han flyttet ut. Men det er helt sant, og det var det første jeg sa da jeg kom inn døren hjemme; at huset kjentes så friskt og rent ut.

Huff, det er ikke så ofte jeg nevner dette men ser andre har skrevet om det og det er litt deilig å rase det ut.

Hva som skjedde før jeg var 8 år (da døde moren min) husker jeg lite av, men husker hun jaget meg med en treslev en gang fordi jeg hadde klippet i stykker kombicampen. 😮 Etter det fikk vi (tre søstre) en stemor som kjeftet mer enn hun snakket normalt. Da var det husarrest og kjefting hele tiden og det husker jeg som et mareritt. Jeg ble temmelig rampete unge etter mamma døde men synes fremdeles min stemor hadde mye av skylden selv. Første min stemor sa til meg når hun kom inn i bildet var: Hei jeg er den nye mammaen deres. Som åtteåring tok jeg dette hardt og fra første stund var jeg sur og tverr mot henne. 😎
Den dag i dag er vi venner men jeg bør ikke nevne barndommen med et ord for da snakker hun ikke med meg i ukesvis etterpå.🙄
Det jeg husker fra Pappa er at han stakk hodet i sanden og hver gang jeg var alene med han sa han at nå skulle de snart skilles. De lever fortsatt sammen. 🙄
Er forresten født i 1978. Stemoren min hadde ingen barn fra før.

Jeg hadde selvmordstanker som liten jente, veldig liten jente.
Jeg blir trist i tankene mine når jeg tenker på det. 🙁

Klem til alle som har kjempet seg frem her i verden!

Avelonia skrev:

Jeg hadde selvmordstanker som liten jente, veldig liten jente.
Jeg blir trist i tankene mine når jeg tenker på det. 🙁

Klem til alle som har kjempet seg frem her i verden!

Så forferdelig. Får helt vondt inni meg. Håper du har et godt liv i dag.

Det var vel både relativt vanlig og lovlig at man risikerte å bli klasket på baken på 70 tallet. Vet i hvert fall om flere jeg kjenner som ble det. Tror ikke det nødvendigvis er så skadelig som mange skal ha det til. Men unødvendig er det.

Men betegnelsen "ris" dekker vel alt fra en dask til la oss si "mange dasker".

Har satt en to tre kryss i pollen. Synes det skal være helt unødvendig for foreldre å gå til angrep på poden slik noen gjør. Man får heller si skikkelig ifrta hvis noe er galt, eventuelt knabbe ledningen til krapylets PC. Kan være effektivt nok det...

Jeg husker noe kjefting og tilsnakk. Kun en gang jeg har fått smekk over hånda. da prøvde jeg å stjele noen penger i mamma sin lommebok og pappa tok meg på fersken. og jeg var da stor nok til å skjønne at det var galt. Har nok hatt det trygt og godt hjemme.

fysisk straffet, mangen ganger 🙁
Den siste gang pappa slo meg med belter vart jeg 14 og jeg kom hjem sein: kl.12...
men har snaked med mamma og pappa om det og de er "very sorry". De vil ikke at jeg skal gjøre samme med mine barna og DET SKAL JEG IKKE!!

Ja, jeg fikk både fysisk og psykis straff. Humøret hans avgjorde straffemetode, og jeg ble vel straffet/tyrannisert flere ganger per uke. Jeg ble mer og mer trassig for hvert år som gikk, og bygde opp et enormt sinne og autoritetsforakt. Jeg var et vitebegjærlig barn som ville ha svar på alt, jeg nektet underkaste meg fullstendig bare fordi barn skulle være lydige og jeg var svært bestemt. Det gjorde ikke ting bedre. Hadde jeg vært et stille og usynlig barn så hadde jeg nok sluppet unna mye. Men usikkerheten hang lenge ved meg. Jeg var aldri god nok. Når jeg i voksen alder skulle elske noen, så strevde jeg voldsomt med å gi meg hen. Kjærligheten jeg hadde fått var alltid på nåde - om jeg var flink nok, lydig nok osv.
Når jeg var tretten mistet jeg all redsel for han. Jeg tok igjen! Da bestemte han seg for å være en stakkar som trengte meg. Jeg tok på meg rollen som den ansvarlige som måtte ta vare på han, siden han hadde det så fælt. Samvittighet hadde jeg, og den klarte han manipulere ganske kraftig. Jeg kom meg ut av grepet en gang i ungdomsalderen, og da fikk han både høre og kjenne fra meg!

Jeg har i dag et godt liv, en god utdannelse, en snill og klok mann og tre flotte barn. Jeg takker den innebygde staheten min for det. Jeg har strevd, men jeg har taklet det godt.

Fluke skrev:

Ja, for de barna som har blitt fysisk "straffet" har nok vært slemme.

Var vel ikke akkurat sånn det var ment nei. Om du leser tråden igjen, er det mange som har vært inne på det samme.

Go\jenta skrev:

Så forferdelig. Får helt vondt inni meg. Håper du har et godt liv i dag.

Jeg har ett godt liv, men jeg kan nok var til dels aggresiv innimellom.

Avelonia skrev:

Jeg hadde selvmordstanker som liten jente, veldig liten jente.
Jeg blir trist i tankene mine når jeg tenker på det. 🙁

Klem til alle som har kjempet seg frem her i verden!

vicky79 skrev:

fysisk straffet, mangen ganger 🙁
Den siste gang pappa slo meg med belter vart jeg 14 og jeg kom hjem sein: kl.12...
men har snaked med mamma og pappa om det og de er "very sorry". De vil ikke at jeg skal gjøre samme med mine barna og DET SKAL JEG IKKE!!

'
Jeg blir så forskrekket når jeg leser slikt.

Godt du ikke vil la dine barn oppleve det samme..

vicky79 skrev:

fysisk straffet, mangen ganger 🙁
Den siste gang pappa slo meg med belter vart jeg 14 og jeg kom hjem sein: kl.12...
men har snaked med mamma og pappa om det og de er "very sorry". De vil ikke at jeg skal gjøre samme med mine barna og DET SKAL JEG IKKE!!

Hvordan er/var det i Colombia - tror du fysisk avstraffelse er mer vanlig der enn her? (Får håpe at å bli slått med belte er mer vanlig da :grøss: )

Avelonia skrev:

Jeg hadde selvmordstanker som liten jente, veldig liten jente.

Det hadde jeg også. Satt mye inne på rommet mitt alene. Gjorde ting for meg selv. Følte meg ikke elsket og at jeg ikke hørte hjemme. Har skrevet mange selvmordsbrev helt fra jeg kan huske. Gråt meg ofte i søvn og hadde vanskeligheter med å få venner.

Jeg ble aldri banket eller straffet egentlig. Mamma har "klikket" og kjeftet masse, BRØLT mener jeg. Jeg var et veldig snilt barn. Tok vare på mine brødre, gjorde masse husarbeid, sparte penger så jeg kunne kjøpe egne klær og gå på kino. Foreldrene mine hadde alltid dårlig råd. Og med 2 mindre brødre, så ble det vel bare for mye for dem. Jeg kunne ikke dra på skoleturer for vi hadde ikke råd. Noen ganger bare lot jeg være å si at det var skoleturer... Idag har jeg 3 yngre brødre, og de virker alle til å være veldig berørt av oppveksten. De har gått gjennom en del psykisk omsorgssvikt og kanskje nedvergelse også. De har en ikke så god barndom selv, og jeg unnskylder dem med det. Men den dag idag så takler jeg ikke at noen hever stemmen mot meg, da triller tårene med en gang.

Nå når jeg har barn selv, så klarer jeg ikke forstå hvordan de var. Jeg vil gjøre alt for at barna mine har det de trenger til en hver tid. At de har vintertøy, middag hver dag, de skal vite at vi foreldre alltid er der for dem. Det skal være trygt å komme hjem uansett!! De skal vite at vi alltid skal hjelpe dem, og ikke få høre hvilke økonomisk belastning de er slik som jeg og mine søsken ofte fikk høre/føle på kroppen.
Jeg kan ikke forstå at man kan vise så lite kjærlighet til sine barn. Jeg forguder datteren min. Jeg savner henne når hun ikke er her og har lyst på mange klemmer gjennom dagen og tenker på hva hun gjør i barnehagen.
Jeg kan ikke huske at mine foreldre sa at de var glad i meg, eller ga meg en klem uoppfordret bare fordi de ville vise at de var glad i meg.

Har ikke noe godt forhold med dem idag, har mer et ansvarsforhold for dem. De ringer ofte og belaster meg med alle sine sorger og alt det fæle de har opplevd selv. Og jeg har hørt dem baksnakke meg og mine brødre. Går det virkelig an...vi er jo deres barn...

Ble litt langt, men ja, godt å bare skrive det ned noen plass

smurfine skrev:

Nå når jeg har barn selv, så klarer jeg ikke forstå hvordan de var. Jeg vil gjøre alt for at barna mine har det de trenger til en hver tid. At de har vintertøy, middag hver dag, de skal vite at vi foreldre alltid er der for dem. Det skal være trygt å komme hjem uansett!! De skal vite at vi alltid skal hjelpe dem, og ikke få høre hvilke økonomisk belastning de er slik som jeg og mine søsken ofte fikk høre/føle på kroppen.

Eller bli påtvunget dårlig samvittighet fordi de har kjøpt noe til deg "som de egentlig ikke hadde råd til"..
Jeg kommer aldri til å behandle datteren min på den måten! Hun skal ikke få dårlig samvittighet for å være i live.

Jeg forresten i dag, liten sosial omgang med min mor. Det er stortsett kun ved bursdager ol, og en til to ganger i mnd for kaffe i byen.

Jeg er pappa jente, men flyttet fra oss da jeg var 6 år. Det var vel da alt startet, jeg ble utrolig trist da pappa flyttet. Ville allerhelst bare forsvinne, gikk vel inn i en slags egen verden og ville ikke ut i hverdagen igjen.
Jeg pakket en koffert med klær og skulle stikke av etter pappa,men jeg ble jo selvsagt stoppet av en brølende mor som heiv meg på rommet.