En liten håndsopprekning

Aftenposten skriver i dag at pasientene vasser i leger og sykepleiere.

Rekk opp hånda alle dere som har erfaring fra helsevesenet og kjenner seg igjen i denne beskrivelsen.

Jeg må si at med min begrensede erfaring med innleggelser, så har jeg opplevd mer enn god nok dekning.

Og (for mange år siden) i praksis så var vi der jeg var godt dekket også.

Vi på sengepost har muligens et litt annet inntrykk til hverdags.

Søster skrev:

Vi på sengepost har muligens et litt annet inntrykk til hverdags.

Eh...ja.

Jeg har vel alltids klart å tiltrekke meg et par pleiere og leger når det virkelig har røynet på, men skulle jo ønske at man slapp å svime av for å få oppmerksomhet. Og jeg er klar over at det ikke er helsepersonellets skyld, men beinhard behovsvurdering.

Ja og nei. I løpet av en uke føltes det som som det var hundrevis av ulike personer innom rommet. Så ja, jeg følte nesten at jeg vasset i folk... Problemet var bare at man var heldig hvis man så samme person to ganger og hvis noen hadde ro og tid til å svare på noe som helst. I tillegg var det nesten umulig å vite hvem de var. (hvem er lege, sykepleier, hjelpepleier, jordmor - eller student av alle varianter??) Så nei, jeg tror ikke de var overbemannet, men kanskje en smule rotete organisert?? (virket slik fra sykesengas synsvinkel)

Pussig. At vi faktisk HAR langt flere enn i andre land, og så oppleves det ikke sånn at hverken pasienter eller ansatte. Da MÅ det da være noe galt med hvordan man organiserer driften??

Både og, er min erfaring.

Jeg har opplevd innleggelser med Lillemann hvor sykepleierne har hatt lite å gjøre på avdelingen, da det har vært få barn. Da har de gjerne kommet inn og skravlet i tur og orden, for vi kjenner jo alle som en.

Men ved de fleste innleggelser har de hatt mer enn nok og løpt beina av seg, og da er det så jeg kvier meg for å ringe på om det er noe jeg trenger hjelp til. De er kjempesøte og hyggelige, men jeg kjenner dem så godt at jeg føler liksom ikke for å mase i utrengsmål...

Lege har vi fått når vi har hatt behov for det, heldigvis, men vi har opplevd å måtte vente i tre timer før legen kom - for så at det peip i søkeren hennes og hun måtte løpe videre. Stakkars legen...

Teller de folkene i antall mennesker, eller antall årsverk? For det er jo enormt med detidsansatte i helsesektoren.

:rekker opp hånda:

Jeg har vært innlagt på sykehus tre ganger i mitt liv: en gang som barn og to ganger i forbindelse med fødsel.

Mitt inntrykk har alle tre gangene vært veldig bra i forhold til oppfølging, tilgang på leger og sykepleiere og generell behandling. Personlig har jeg aldri merket noe til legemangel, manglende ressurser eller andre problemer i helsevesnet, men nå har jeg vært heldig og vært en veldig frisk og "enkel" pasient ved begge mine fødsler og ikke trengt særbehandling overhodet, og det hjelper kanskje?

(Dessuten bestreber jeg meg på å være en blid og hyggelig pasient, noe som jeg ganske sikkert tror trekker i positiv retning. Jeg observerte et par skikkelige sutrehøner på barsel, som behandlet sykepleierne som værelsepiker, og de syntes – pussig nok – at de ble behandlet aldeles grufullt på barsel. )

Jeg har hatt flust med leger når jeg først er kommet inn på sykehuset, men jeg har da opplevd å stå i kø med et akutt kne...

Har jeg først vært innlagt, eller ungene har vært, så har legene og sykepleierne vært der.
Dog lenge å vente på legen da, men han kom jo innom i løpet av dagen.

Men legevakt/akutt er det lang kø og kan ta timer på timer før en får komme inn til legen.

Mitt meget beskjedne møte med helsevesenet har vært positivt.

En ting jeg elsker ved psykiatrien er at man der har tid til å ta seg bedre av pasientene. Jeg tror det er derfor det ser ut til å være flere som makter å jobbe 100% der også. Det, og at det er todelt turnus.

Men jeg har flere ganger sett pasienter vente på lege hele dager.

Jeg synes også at det er skummelt å se noen steder at tidspress kan gå ut over kvaliteten. Å være stressa og ha dårlig tid når man skal administrere medikamenter til pasienter er uheldig. Som student så jeg flere ganger at stressa sykepleiere rett og slett "slurvet". Fordi det ikke er tid til å gjøre det saktere.

Jeg tenker jo også på tilstedeværelsen. Hvor mye følger man med, fanger opp signaler osv. når man i tankene stresser fordi man må rekke alt mulig annet? Mange helsearbeidere er flinke til å skjule dette stresset for pasientene sine. De løper mellom rommene, og går rolig når de er innenfor døren.

I tillegg er det jo bekymringsverdig når man ser på belastningsskader, utbrenthet etc. i helsevesenet.

Når det gjelder nattevakt, så er de ofte rolige. I alle fall der jeg har erfaring fra. Dette er bl.a. fordi det å tvinge kroppen til å holde seg våken hele natten i seg selv er krevende. Jeg kjenner flere som har jobbet nattevakt som sliter med "senskader". Den siste jeg snakket med sluttet som nattevakt for flere år siden. Hun har fortsatt store søvnvansker.

Jeg tror det er kombinasjonen at måter yrket er krevende på som gjør det såpass tøft. Fysisk, psykisk (du skal forholde deg til mye vondt og du har ansvar for andres liv og helse) og mentalt (du skal observere, ha fagkunnskap osv.). Denne kombinasjonen tror jeg gjør sitt til at det å akkurat ha nok bemanning til at det rent praktisk går rundt er å drive rovdrift på personalet.

Når det gjelder de som hadde tid til å prate med pasientene... Veldig ofte har jeg gjort jobben slik. Mange observasjoner kan gjøres på nettopp den måten. Eller under stell, for den saks skyld. Når man har ansvar for pasienter så har man jo ansvar for å følge med litt også. Ikke bare når det er akutt behov for noe.

Tja.... begge deler vil jeg si egentlig. Men jeg har et positivt inntrykk av de aller fleste jeg har vært i kontakt med når jeg har vært innlagt enten med meg selv eller barn.

Jeg har dog et eksempel der jeg ikke var fornøyd for å si det mildt. Min sønn kom på sengepost etter å ha ligget på intensivavd 3 døgn. Betingelsen for at han skulle på sengepost var at han skulle ha fastvakt, pga pusteproblemer. Vel... vi såg ingen fastvakt, og da jeg etter 3 timer etterlyste denne fikk jeg vite at de vurderte sønnen min til å være så fin at sykepleieren var satt til å dele ut medisiner i stedet. (ja for det var et krav fra intensiven at fastvakten var en sykepleier, ikke hjelpepleier). Da jeg etterlyste denne fastvakten så kom hun da omsider. Da var plutselig ikke sønnen min så fin i pusten likevel, og han havnet ned på intensivavdelingen igjen den kvelden...

Men som sagt, alt i alt så har jeg vært fornøyd med dekningen 🙂

En kollega sa forresten noe jeg grubler litt på, da vi leste dette og jeg stusset over at det ikke er så lenge man kunne lese om legemangel med krigstyper i avisene.

Hun påpekte sammenhengen med at det nå er planlagt kutt og innsparinger. Og plutselig så vil man altså ut til befolkningen med et budskap om at det er en overflod av helsepersonell. Det kommer veldig beleilig, må jeg si. Med tanke på de som evt. mister jobben og de som evt. protesterer fordi de blir igjen og må jobbe for to.

Tallene man sammenligner nåtidens legedekning med er forøvrig fra en tid da man pratet om legemangel. Det er da helt logisk at man for å gjøre noe med dette måtte ha flere leger og at flere leger betyr flere utgifter. Så er spørsmålet om vi vil tilbake til gamle tilstander og om forbedring av gamle tilstander er det samme som overflod.

gajamor stilte også et veldig viktig spørsmål. Hvor mange av de ansatte har fulle stillinger og hvor mange jobber deltid?

Hattifnatten skrev:

Det med tid er viktig som du sier Kie.

Jeg vet om et tilfelle hvor en pasient ble lagt inn på en medisinsk avdeling gang på gang på gang. Først etter mange innleggelser og en sykepleier som tok seg tid viste det seg at årsaken til dette problemet lå i livssituasjonen hjemme og at det å finne hjelp der var eneste løsning.

Nå skal det sies at å finne hjelp fra psykiatri/hjemmetjeneste heller ikke var så lett og det ble en del innleggelser på medisinsk avd. før pasienten endelig fikk den hjelpen som var nødvendig og ble bedre.

Veldig godt eksempel.

Problemet blir på en måte selvforsterkende. Man har ikke nok tid til pasientene og dermed bruker man kanskje mer tid og ressurser på tester og innleggelser.

Jeg tror (kun synsing fra min side) at mye av grunnen til at vi har så mange leger og sykepleiere i forhold til folketallet er at vi har så mange småsykehus.

En av grunnene til at antallet sykehusleger har økt, er helt klart at man har fått begrensninger på hvor lenge vaktene er. Dvs at før hvor man klarte seg med 6 leger i et vaktsjikt, må man minst ha 8 nå. Det vil si at det er vaktberedskapen som for en stor del avgjør hvor mange leger man trenger på en avdeling.

I tilegg går det mange sykehusleger rundt på relativt små sykehus, og da minst 8 i hvert sjikt. Jeg har jobbet på et av de aller største sykehusene i landet og da var vi 1 på vakt, det var egentlig for lite, men tross alt, man var da vakt for omtrent 8% av Norges befolkning. Hadde det vært mer sentralisert så kunne man klart seg med tja 10-12 vakthavende kirurger (dvs 10-12 i primærvakt og det samme i sekundærvakt) til enhver tid. Nå er det vel omtrent 40 steder i landet hvor man har vaktberedskap. Jeg kan ikke skjønne annet enn at om man skal kutte legelønninger så må man nesten kutte ned på antall sykehus.

Jeg tror fortsatt kjernen her er dårlig organisering og dårlige prosesser. Og dette er ikke de som jobber "på gulvet" sitt ansvar!

Men det sier seg selv at når en ellers "frisk" pasient blir liggende og ta opp sengeplass og pleieressurser i 4-5 dager, fordi det er vente id på de 2-3 halvtimers undersøkelsene han skal på, så blir det BÅDE "overbemanning" OG kjempetravelt for de som jobber.

Når pasienter klargjøres for operasjon, faster, bedøves, rengjøres, og så kommer det inn en ny lege -som ikke har sett journalen før - setter foten ned for operasjon, og skriver pasienten ut igjen.

Når pasienter faktisk kommer så langt som inn i narkose og fullt oppskjært inn til lårbeinet før kirurgene åpner verktøykassa og finner ut at Oups - feil utstyr - vi glemte visst å sjekke journalen og se hva vi trengte.

Når pasienter som skal opereres poliklinisk i en 20-minutters enkel sak blir liggende en hel dag i en sykehus-seng, med sykepleier og "oppvartning", fordi alle pasientene kalles inn fra morgenen av og alle må bli til siste operasjon er ferdig, for at kirurgen skal komme inn og si "her er en resept på smertestillende. Ta det med ro et par dager".


Alt dette er eksempler fra min aller, aller nærmeste familie, som egentlig er ganske frisk og sprek og altså ikke har all verdens GODE eksempler å trekke frem.

Ja, og det som Esme sier. Og om man ikke legger ned sykehus så trenger vel ikke alle sykehus gjøre alt?