Abortere sykt foster eller donere organer?

NHS to harvest babies' organs

Ja, hva tenker vi om dette? Noe du kunne ha gjort?

Jeg tror nok at den emosjonelle belastningen ved å bære et foster til uke 37 blir for stor for de aller fleste. Vi snakker her om at man har et alternativt å abortere før det egentlig vises at man er gravid, som et alternativ.

Om noen velger å gå til 37 uker, for så å donere bort organene til barnet sitt, ære være dem. Selv er jeg usikker på hva jeg ville valgt. Hadde kanskje vært abort om det var veldig tidlig, men kanskje jeg kunne tatt valget om organdonasjon dersom jeg hadde kommet til uke 18-20? Jeg vet ikke, det er litt for vanskelig å sette seg inn i. Men jeg kan se for meg at for noen kan det kanskje være en slags validering av barnet. Barnet hadde en oppgave, og en mening om du skjønner.

Jeg tar meg i å tenke på Amelia fra Grey's anatomy/Private practice som valgte dette for sitt barn. Få episoder har fått meg til å tute så mye som den episoden hvor hun fødte, og tok farvel med babyen sin.

Jeg ser for meg at andelen mødre som vil gå gjennom et svangerskap og føde et barn de vet ikke kan leve er ganske liten.
Men da er det kanskje enda viktigere at de som fysisk og psykisk klarer å gjennomføre noe slikt, gjør det?
Selv er jeg glad jeg aldri har måttet ta et slikt valg.

Jeg vil tro et forslag om en slik løsning på organmangel vil få massiv motbør. Det ligger et moralsk dilemma i det, som vil skape sterke fronter på hver side.

Er det en ting livet har lært meg så er det at det er vanskelig å være sikker på hva man ville valgt uten å stå i situasjonen selv. Jeg er som Bæret veldig glad for at vi har sluppet å måtte ta stilling til dette. Vi visste ikke at barnet vårt var sykt før etter fødselen, vi slapp dermed å velge om han skulle bæres frem eller ikke, det er jeg utrolig takknemlig for.

Jeg er veldig for organdonasjon, men et så stort menneske er jeg nok ikke.

Hvis jeg fikk vite at barnet ikke var levedyktig, i uke 12, hadde jeg ikke greid å gå et fullt svangerskap for å donere organer. Men hadde det vært senere i svangerskapet, så kunne jeg gjort det. Jeg gav beskjed 7 mnd på vei, at hvis vesla ikke kunne leve utenfor magen, ville jeg at hun skulle få være donor. Legen så mildt sagt sjokkert ut over at jeg kunne si noe sånt- de ville jo gjøre alt som stod i sin makt for å redde henne! Ja, svarte jeg, det er nettopp derfor jeg kan si det jeg sier. Nå fikk hun leve nesten 3 år, og ble faktisk donor da slutten var et faktum.

Nei, det tror jeg ikke jeg hadde klart. Men all ære til de som gjør det. Hadde det vært senere i svangerskapet, så kanskje. Men det vet man jo aldri før man er i den situasjonen.

Neineinei, tenker jeg. Og tenker tanken også videre.

Jeg er dessverre redd for at dette kan foregå allerede, og på en mye mer uetisk måte. Av og til plopper det opp artikler som den kinesiske syttenåringen som ga fra seg en nyre for en ipad. Jeg tror dessverre dette bare er toppen av isfjellet, og at det foregår hårreisende ting i verden hvor "frivillighet" ikke nødvendigvis er en faktor (f.eks. at surrogati ble kommersielt utbredt i et land hvor kjent dødsårsak blant unge kvinner er kjøkkenbranner og syrekasting av misfornøyde menn og svigers - da har du ikke mye rell selvbestemmelse over egen kropp. At India faktisk omsider sa nei til det er utrolig fantastisk).

Slike forslag er med på å flytte grensene for hva som er "ok". Jeg er for selvbestemt abort og alt det der, men å bære fram et foster til uke 37 for å høste organer.. Det må jo være snakk om at de avliver barnet? Skal de vente til det dør av seg selv? Dette ble vanskelig, kjenner jeg.

Da jeg var gravid følte/mente jeg veldig sterkt at jeg skulle fullføre svangerskapet uansett. Dersom jeg skulle bli gravid igjen og føle/mene det samme, ville det nok samtidig vært veldig naturlig for meg å tenke organdonasjon.

Har for ordens skyld ikke lest mer enn innledningen av artikkelen.

Charlie skrev:

Det må jo være snakk om at de avliver barnet? Skal de vente til det dør av seg selv? Dette ble vanskelig, kjenner jeg.

Det står jo stillborn, så jeg tenkte at de selvfølgelig ikke skal avlive noe barn. De venter til barnet dør dersom det lever når det er født.

Jeg vil tro at barnet må leve når det blir født og få behandling som holder det i live.
Man bruker jo organger fra de som er hjernedøde, men ikke de som dør på vanlig måte.
Venter de på at barnet dør vil vel det skade organene.

Har glemt å lese hele artikkelen selv. :skumleser:
Jeg tviler på at jeg hadde klart å bære fram et barn om jeg fant ut tidlig i svangerskapet at det kom til å dø, men kanskje om det var sent.
Tror belastningen hadde vært altfor stor, og jeg har jo tross alt levende barn som trenger en mor som fungerer.
Jeg tror vel egentlig ikke at så veldig mange kvinner hadde taklet det...

Dette er jo også veldig vanskelig med norsk lovgivning da en hjernedøddiagnose på en nyfødt ikke er helt enkelt å stille.

Jeg føler nesten at det er litt uetisk å bære frem et barn bare for å høste organene. Jeg hadde aldri gjort det.

Jeg vet om et par som gjorde dette. Det vil si ikke for organdonasjon, men det med å bære fram et ikke levedyktig foster for å la naturen gå sin gang. De visste tidlig at barnet aldri ville bli født levende, men i stedet for å avbryte svangerskapet ville de nyte tiden de hadde henne i magen så lenge som mulig. De ga henne navn, de sang for henne, spilte musikk, snakket til henne, strøk og klappet på magen, brettet opp genseren for at hun skulle få lys og varme fra sola etc. Da barnet til slutt døde (vet ikke hvilken uke, men godt ut i svangerskapet) ble det satt i gang fødsel. De fikk holde henne, stelle henne, ta bilde, og de holdt en begravelse og sørget. De kunne sikkert donert organ om det var et alternativ, men det var som sagt ikke det som var grunnen. Det var viktig og riktig for dem, for å føle at de hadde et barn selv om livet bare ble levd i magen.

Dette var ikke i Norge, og i følge dem var det slett ikke et uvanlig valg der (Sveits). Både dette paret og vår felles venninne undret seg faktisk over at det er så vanlig her å avbryte svangerskap når det oppdages at fosteret ikke er levedyktig, at det å la naturen gå sin gang nesten ikke blir sett på som et reelt alternativ. Så sant det ikke involverer noen helserisiko for mor skjønte de ikke hvorfor man absolutt skal avbryte svangerskapet. De ga meg faktisk noe å tenke på, jeg har ikke sett på det slik før.

Når vår Engel døde 2,5 dag gammel, etter å ha blitt født i uke 24/25, var noe slikt helt utenkelig. Obduksjon var heller ikke tema, fordi vi visste hva som gjorde henne så syk. Hadde det samme skjedd en gang til, hadde det nok vært uaktuelt med både donasjon og obduksjon. Det var viktig for meg at hun var hel og ikke skulle skjæres i.

Vi har alle forskjellige måter å håndtere tragedier på om jeg kan kalle det for det.
Selv tror jeg at jeg hadde ønsket å avbryte svangerskapet så fort som mulig om fosteret ikke var levedyktig for å bli ferdig med det og komme meg videre.
Hadde det vært mulig å donere organer på samme tid tror jeg at jeg hadde gjort det for da hadde på en måte en del av barnet mitt levd videre og hatt en funksjon.
Men dette blir jo rent hypotetisk for jeg tror ikke man vet hvordan man vil reagere før man står midt oppi det.

Å føde et barn før tiden fordi det ikke er forenelig med liv utenfor livmoren for deretter å donere organer hadde vært greit. Dette forutsetter at barnet er stort nok når sykdom/skade blir oppdaget.
Men å fortsette svangerskapet for at barnet skal bli stort nok til å kunne bli organdonor ville jeg nok ikke gjort.

Jeg er såpass dårlig i graviditeten at det hadde vært uaktuelt. Da jeg mistet i uke ti en gang så var det selvfølgelig trist at det ikke ble noe av, men det verste var at jeg tenkte ' å nei, må jeg gjøre dette en gang til'.